Fafos forskning på

Integrering og introduksjonsprogram

Fafo har forsket på integrering og introduksjonsprogram siden slutten av 1990-tallet. På denne nettsiden finner du oversikt over undersøkelsene som foregår akkurat nå, oppsummeringer av tidligere forskning og lenker til nettsider med mer informasjon.

Viktige tema i introduksjonsprogrammet

  • Den nye integreringsloven (2021) skal gi innvandrere relevant kompetanse, tilgang til arbeidsmarkedet og muligheten til å bli økonomisk selvstendige.

    Ifølge Statistisk sentralbyrås Monitor for introduksjonsprogram, er om lag 6 av 10 i arbeid eller under utdanning ett år etter avsluttet program. Samtidig er det store variasjoner i resultatene, både mellom kommuner og mellom ulike kategorier av deltakere.

    I rapporten «Introduksjonsprogram og norskopplæring – Hva virker for hvem?» fra 2017 dokumenterer vi store kommunale variasjoner i hvordan de ulike ordningene i introduksjonsprogrammet iverksettes. Vi viser også at noen av disse variasjonene påvirker deltakernes resultater. Samtidig er de effektene av tiltakene vi kan dokumentere, relativt beskjedne.

    Loven gir en ramme for kommunenes og fylkenes ansvar i integreringsarbeidet. Men det lokale tjenestetilbudet til deltakerne varierer.

    Flere studier har illustrert at tilbudet til deltakerne varierer langs flere dimensjoner:

    • Fulltids opplæring
    • Arbeidsrettede tilbud

  • Kommer

  • Da pandemien kom til landet i mars 2020, måtte kommunenes opplærings- og oppfølgingstilbud overfor nyankomne flyktninger legges om. Hvordan løste kommunene utfordringene og hva kan vi lære?

    En Fafo-rapport samler erfaringer fra de første 12 ukene av nedstigningen, våren 2020. en bygger på en surveyundersøkelse blant norske bosettingskommuner, og på kvalitative intervjuer med utvalgte kommuner.

    Digitale muligheter

    Digitale plattformer pekte seg raskt ut som en metode for å holde kontakten med deltakerne under nedstengingen og for å gjennomføre noe opplæring.

    Samtidig skapte dårlig digital infrastruktur problemer blant de ansatte i nesten fire av ti kommuner og blant deltakerne i nesten åtte av ti kommuner.

    Likevel førte Covid-19 til at langt flere kommuner nå har tatt i bruk digitale plattformer i oppfølgings- og opplæringsarbeidet. Digitaliseringen representerer nye muligheter i introduksjonsarbeidet, både knyttet til en økt differensiering av tilbudet, til nye læringsmetoder og til oppfølging av deltakere som har permisjon fra programmet. Mange av kommunene rapporterer at dette er noe de ønsker å ta med seg videre.

    Digitale fallgruver

    Samtidig viser undersøkelsen at de ansatte også er bekymret for hvordan overgangen til digital oppfølging og opplæring har fungert for de som har det mest krevende utgangspunktet.

    Som en arena for å opprettholde noe sosial kontakt, svare på konkrete spørsmål og formidle grunnleggende informasjon kan de digitale møteplassene fungere godt. Som en læringsarena for deltakere med lite skolebakgrunn er utfordringene langt større.

    Det er derfor grunn til å advare mot en digitalisering av opplæringsarbeidet som ikke samtidig tar hensyn til at deltakere vil ha ulikt utgangspunkt for å dra nytte av en slik undervisningsform.

    Gitt at mange av deltakerne i introduksjonsprogrammet har lav utdanning og lite erfaring med selvstendig læring i skolesammenheng, vil også digitaliserte tilbud kreve omfattende lærerstøtte.

  • Foreldreveiledning er nå del av introduksjonsprogrammet. Det er fastslått i integreringsloven som gjelder fra 1. januar 2021. Alle som har barn under 18 år eller som får barn i løpet av introduksjonsprogrammet, skal ha foreldreveiledning.

    Lov og politikk

    FNs barnekonvensjon gjør at alle barn i verden er omfattet av individuelle menneskerettigheter. Samtidig er barn, fram til de når myndighetsalder som 18-åringer, foreldres ansvar. Rammene for foreldreansvaret gis i norsk lov: Lov om barn og foreldre. Her slås det fast at barn har krav på omsorg og omtanke, at foreldre skal sørge for at barnet får utdanning og at de tar beslutninger på barnets vegne fram til det fyller 18. Samtidig skal barn gradvis – med økende aldre og modenhet – gis mer sjølbestemmelse. De har rett til å bli tatt med på råd, og når det gjelder blant annet utdanning har barnet rett til selv å avgjøre fra de er 15. Eventuelle avtaler om ekteskap inngått på barnets vegne, er ikke gjeldende. Barnet skal ikke utsettes for vold, bli behandlet slik at fysisk eller psykisk helse skades eller utsettes for plagsom eller skremmende framferd.

    Lover etablerer rammer. Men foreldre har stort rom til selv å bestemme hvordan de vil oppdra barna sine. Det regnes som en del av folks privatliv. Så er det likevel erkjent, gjennom politiske beslutninger, at myndighetene kan gripe inn for å sikre barnets beste. Herunder drive veiledning av foreldre i oppdrager-oppgaven. Det er drevet foreldreveiledning i offentlig regi i mange tiår. I den aller første stortingsmeldingen om barns oppvekstvilkår – den kom i 1977 – ble foreldreveiledning lansert som et universelt forbyggende tiltak i offentlig regi.

    Begrunnelsen fore slike allment innrettede forebyggende tiltak var flere. Urbanisering, at flere forlot landsbygda til fordel for storbyen, likestilling som utfordret kjernefamilien med hjemmeværende mor og utarbeidende far, og at en framvoksende psykologisk og pedagogisk ekspertise på barns utvikling og hva som var bra for barn, gjorde seg gjeldende. Det var ikke lenger opplagt at nyblivne foreldre kunne bruke samme tilnærminger og metoder som egne foreldre hadde brukt, de var dessuten i økende grad avskåret fra daglig og nær kontakt med slekt/storfamilie, og skole/barnehage ble en stadig viktigere del av barnas hverdag – deres verden.

    Foreldreveiledning som forebyggende innsatser rettet mot foreldre flest, har så langt være frivillige tiltak. Tiltak foreldre inviteres til fra helsestasjoner, barnehager og skoler – men der de selv avgjør om de vil delta. Dette er foreldreveiledende innsatser som på den ene siden søker å forebygge omsorgssvikt – ved å oppdage problemer tidlig, og som på den andre siden skal bidra til å rådgi og styrke foreldre – være helse- og livskvalitetsfremmende.

    Det finnes også foreldreveiledningstilbud rettet mot foreldre på såkalt selektert og indikert nivå. Da er målet å korrigere og forbedre foreldre-barn relasjonen der det er konkrete utfordringer, eller risiko.

    Foreldreveiledning i integreringsprogrammer er, slik det er formulert i integreringsloven, tenkt forbyggende. Men forebyggende foreldreveiledning i introduksjonsordningen skiller seg fra måten universelt innrettet forebyggende foreldreveiledning drives på ellers, ved at det er rettet mot en spesifikk gruppe, i en spesifikk sammenheng (det er del av introduksjonsordningen) og det er obligatorisk å delta – for de som har barn under 18 år. Dermed er dette mer å forstå som et selektert tiltak, innrettet mot en gruppe foreldre der det er vurdert som sannsynlig at det er risiko for problemer.

    Erfaringer og strategier

    Forskning som er gjort, både av Fafo-forskere og andre, der foreldre som selv har innvandret til Norge er intervjuet, viser at det kan oppleves krevende å være foreldre i et land man selv ikke er født og oppvokst i.

    Forskning som er gjort på Fafo omfatter både intervjuer med innvandrede foreldre generelt, og med foreldre som har slik bakgrunn og som har deltatt i foreldreveiledning.

    Foreldre med innvandrerbakgrunn er – som andre foreldre – forskjellige. De har ulik sosial og kulturell bakgrunn, og de har ulike tilnærminger. Mens noen er tradisjonsorienterte og nokså konservative er andre nysgjerrige på hvordan barneoppdragelse gjøres i Norge.

    Noen savner fellesskapet og storfamilien i landet de forlot – de kan ikke lenger spørre dem til råds på samme måte som før, og slektas vurderinger er heller ikke på samme måte gyldige gitt at de ikke kjenner det norske samfunnet. Noen er skeptiske til sider ved det norske samfunnet, som at det er vanskelig å vite om det i det hele tatt finnes grenser i norsk barneoppdragelse, og at offentlige instanser som barnehage og skole har stor innflytelse og mange krav – og så er det barnevernet. Selv asylsøkere som er nye i Norge forteller at de på veien hit fanget opp at det i Norge finnes et barnevern som tar barna dine hvis du ikke følger norske regler. Dette gir usikkerhet, både knyttet til hva slags system dette er og hvordan det virker – og til hva som er norske regler.

    Foreldre som har deltatt i foreldreveiledning er først og fremst fornøyd med at det har gitt dem mer kunnskap om dette – og slik sett større trygghet. Samtidig som det har gitt dem et nettverk av andre foreldre, de kan diskutere med.

    Det er i forskrifter til introduksjonsprogrammet fastsatt hvilke tema som skal inkluderes i foreldreveiledningsopplegg, men kommunene står fritt til å velge mellom veiledningsprogram og metodisk opplegg.

    Vi finner, når vi både intervjuer veiledere som har gitt foreldreveiledning og de som har deltatt, flere betingelser for god gjennomføring:

    • Samkjørte veiledere – hvis de er flere, at tolker – dersom det skal benyttes – er kjent med hva foreldreveiledning er, men ikke minst at veiledere evner å skape relasjoner i forholdet til foreldre bygget på åpenhet og anerkjennelse, ikke forhåndsdefinering/dømming.
    • At veiledere er spørrende i forhold til foreldres utgangpunkt og tilnærminger og at de anerkjenner både styrker, tvil og utfordringer.

    Det er maktforskjeller i en relasjon mellom veileder og foreldre, en maktforskjell som kan virke annerledes når det er foreldreskap og barneoppdragelse som er «pensum» enn det er når norskopplæring danner utgangspunktet for relasjonen. Denne maktforskjellen må veiledere ha tenkt gjennom og lagt en plan for hvordan de skal håndtere.

    Sentralt i dette er både hvordan foreldre oppfattes i utgangspunktet og hva som ansees som målet med veiledningen. Er målet å reprogrammere foreldre som omsorgspersoner, eller å dels informere, dels drøfte hvordan forhold foreldre opplever krevende kan håndteres – basert på ulike foreldres utgangspunkt? Det er, gitt våre funn, viktig å ha tenkt gjennom akkurat dette – før start.

  • Brukerperspektiver i introduksjonsprogrammet handler om to ting:

    1. Brukermedvirkning, der den enkelte bruker skal bli hørt når det utformes et undervisningstilbud for ham/henne
    2. Brukerundersøkelser, der flykninger med rett og plikt til opplæring får mulighet til å vurder innholdet i kurs og andre tjenester de får tilbud om

    Kvalifiseringsløp for flyktninger utformes i spenningen mellom begrensede ressurser og stadig endrede rammebetingelser for de som skal tilby tjenestene på den ene siden, og en brukergruppe som stadig endrer seg og har ulike behov, på den andre.

    Dette krever et system som er fleksibelt og lydhørt for nye flyktningegruppers behov, men det er lett for at de stramme økonomiske rammer, og logistikk utfordringer, gamle vaner og etablerte praksiser blir styrende for hvordan tilbudet blir, og da kan det være fristende å overse brukerperspektivet.

    For brukerne av introduksjonsprogrammet er en sammensatt gruppe, med ulike behov og ønsker og å ta hensyn til deres perspektiver kan være krevende. Det er ikke ett brukerperspektiv, men mange ulike, og introduksjonsprogrammet skal ideelt sett være utformet slik at det kan tilpasses en rekke ulike brukere.

    Om programmene ikke er tilpasset brukernes behov mister opplæringstilbudet mye av hensikten – og den beste måten å sikre at tilbudet er av en slik art at flyktningene kan nyttiggjøre seg tilbudet de får, er å ha gode systemer for kartlegging av brukererfaring og brukerperspektiver.

    Trygghet og tilpasninger

    Brukeren må kunne fremme både ris og ros uten å frykte at det vil få konsekvenser.

    • Anonymitet. Oppleves en undersøkelse som anonym om de svarer i klasserommet og lærerne går rundt og hjelper til? Kan de klage på veiledere eller lærere til noen de opplever som upartiske? Om ros ikke er anonym – kan du da vite at det er oppriktig ment?
    • Blir språk en hindring for brukerdeltakelse? Kan de levere klage på sitt eget morsmål? Kan de svare på brukerundersøkelser på et språk de behersker?
    • Kan de svare uten hjelp? Tilpassede undersøkelser – med ulikt vanskelighetsgrad etter fullført utdannelse.

    Hva vil du vite?

    Tenk godt gjennom hva slags informasjon du trenger fra brukeren.

    Det kan være fristende å stille overordnede generelle spørsmål, om de er fornøyd og om de trives. Men tenk gjennom hva du skal bruke informasjonen til.

    Om det viser seg at de ikke er fornøyd, vet du fremdeles lite om hvor skoen trykker. Forhåpentligvis er det noe de er fornøyd med, og andre ting de er mindre fornøyd med.

    Vær konkret nok til at du kan gjøre endringer på bakgrunn av den informasjonen du samler inn gjennom undersøkelsen.

    Informasjon og kunnskap

    Skal brukerne påvirke og vurdere handlingsrommet sitt trenger de å være informert.

    For å forstå brukerne og deres valg, kan det også være nyttig å forstå hvordan de opplever handlingsrommet sitt. Har de svært lave forventninger til for eksempel hva slags undervisningstilbud de kan få, og de ikke er klar over hvilke rettigheter de har vil det også påvirke deres opplevelse av om tilbudet er godt eller dårlig.

    Informasjonstilgang, om hva slags tilbud de har krav på og muligheter for å søke om, og hvilke muligheter de har for finansiering, barnepass og tilrettelagt opplæring, og ikke minst, hva man kan gjøre for å klage, er en forutsetning for reell brukermedvirkning og for å brukerne skal kunne vurdere tilbudet de får.

  • Opplæring og veiledning til deltakere som ønsker å starte egen bedrift kan etter en individuell vurdering inngå i introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger. Kommunen kan samarbeide med eksterne aktører for å tilby opplæringen.

    Bakgrunn

    Innvandrere etablerer seg oftere som selvstendig næringsdrivende i Norge, enn det andre nordmenn gjør. Det er imidlertid store forskjeller mellom innvandrergrupper i overlevelsesgrad for virksomhetene, og enkelte landgrupper har betydelig dårligere overlevelsesgrad.

    Dette kan skyldes at innvandrere kan ha noen særskilte utfordringer ved bedriftsetableringer, blant annet knyttet til:

    • språk og kulturforståelse
    • institusjonell og bransjespesifikk kompetanse
    • tilgang på nettverk og økonomiske ressurser
    • diskriminering og å bli møtt med lite tillit.

    Disse utfordringene kan også forsterke hverandre.

    Myndighetene ønsker at opplæring og veiledning i entreprenørskap skal bidrar til økt sysselsetting og at personer som deltar i introduksjonsprogram velger riktig karrierevei.

    IMDi har utviklet faglige anbefalinger om hvordan deltakerne i introduksjonsprogrammet kan få tilrettelagt og relevant opplæring i entreprenørskap. Les mer i IMDIs artikkel om tematikken.

    Fafos forskning

    Fafo har undersøkt ulike typer tilbud som retter seg mot innvandrere som ønsker å starte egen bedrift, herunder også deltakere i introduksjonsprogram.

     Vår forskning viser at det er to utfordringer å møte:

    1. En pedagogisk utfordring, som handler om å formidle kunnskap, kompetanse og forståelse som trengs for å lykkes med en bedrift, til en mangfoldig målgruppe.
    2. En strukturell utfordring, som handler om å bedre innvandreres tilgang på tjenester, nettverk, muligheter og finansiering.

    Mens mange tilbud retter seg mot den første utfordringen, er det færre som adresserer den andre.

  • I 2019 så Fafo og Agenda Kaupang på erfaringer fra utprøving av karriereveiledning for overføringsflyktninger, som ble gjort av 13 bosettingskommuner og fire fylkeskommunale karrieresentre i Østfold, Troms, Hedmark og Akershus.

    Vi fikk blant annet lov til å være flue på veggen mens bosatte overføringsflyktninger snakket med sin veileder i introduksjonsprogrammet etter at de hadde vært hos et fylkeskommunalt karrieresenter og fått karriereveiledning. 

    Vår evaluering viste en stor variasjon i hvordan samarbeidet mellom karrieresentrene og kommunene var organisert, for å gi nylig bosatte flyktninger et tilbud om karriereveiledning. For eksempel så ga alle tilbud om individuell karriereveiledning, men noen steder var det karrieresenterets ansatte som veiledet, og andre steder lærte de opp kommunale veiledere. Karrieresentrene supplerte også den individuelle oppfølgingen med ulike gruppetilbud.

    I rapporten fra dette prosjektet, peker vi på at bosatte flyktninger kan ha god nytte av karriereveiledning for å bli kjent med sine muligheter i Norge og starte en selvrefleksjon om egne ressurser og ønsker.

    Samtidig kom det frem i vårt prosjekt at det kan ta tid å opparbeide seg det som karriereveiledere kaller «karriereferdigheter» i et nytt land. Dette handler om å opparbeide seg kunnskap, men også om å utvikle sine holdninger, sine mestringsstrategier, og kanskje bryte med noen etablerte forståelser om hva for eksempel en trebarnsmor kan gjøre.

    Både veiledning og tid kan altså være til hjelp, men vi observerte også at det er en vedvarende utfordring å lykkes med å skape en toveis og likestilt dialog mellom deltakere og veiledere om karriere og kvalifisering.

    Les mer i rapporten «Kompetansekartlegging og karriereveiledning av nyankomne flyktninger»:

  • Kommer

  • I rapporten «Kvinner i kvalifisering» var utgangspunktet at kvinner med lite utdanning og store omsorgsoppgaver sjelden fikk jobb eller startet i utdanning etter endt program.

    Utfordringsbildet var sammensatt:

    • Hyppige avbrudd i opplæringen grunnet sykdom eller svangerskap
    • Smal tiltaksvifte, dominert av norskopplæring i klasserom
    • Under halvparten hadde hatt arbeidsrettede tiltak, selv etter 2 år i program
    • Ikke alle fikk reelle heltidstilbud
    • Motivasjonen for å komme i arbeid varierte

    En kartlegging av erfaringer i 10 kommuner viste at det finnes gode metoder også for disse deltakerne. I rapporten drøftes gode grep både knyttet til programinnhold, forebygging av fravær, etablering av samarbeid og brukermedvirkning.

    For å lykkes i arbeidslivet, trengs formelle kvalifikasjoner. Undersøkelsen viser tydelig at dette tar tid å opparbeide, noe som også illustreres i vår rapport om hvordan stønadsordningen for enslige forsørgere fungerer for mottakere med innvandringsbakgrunn.

    Kjønnstradisjonelle holdninger til kvinners yrkesdeltakelse løftes ofte fram som en forklaring på at sysselsettingen blant kvinner er lav i noen landgrupper. Men er det sånn? Hva handler om holdninger, og hva handler om muligheter? I rapporten «Familiepraksis og kjønnslikestilling i innvandrede familier» bruker vi registerdata, fokusgrupper og en spørreundersøkelse blant 1800 respondenter med bakgrunn fra Pakistan, Iran, Irak, Vietnam og Norge for å diskutere dette og flere andre spørsmål

  • Det er mye oppmerksomhet rundt lav yrkesdeltakelse blant enkelte grupper av innvandrede kvinner. Men hva preger yrkesdeltakelsen til de som er blitt en del av norsk arbeidsliv? Ved inngangen til 2020 var nærmere 200.000 innvandrede kvinner sysselsatt i Norge. Nesten 80.000 hadde bakgrunn fra land i Afrika eller Asia. Hvordan det går med innvandrere som har fått en fot innenfor i norsk arbeidsliv, kan si noe viktig om hva som skal til for at gjøre mulighetene for økonomisk integrering bedre for flere.

    I prosjektet Deltidskarrierer i Norge – normaliseringens endepunkt som ble finansiert av Norges forskningsråd, rettes søkelyset blant annet mot innvandrede kvinner i lønnet arbeid. Vi brukte både registerdata og kvalitative intervjuer for å finne ut hvordan det gikk med innvandrede kvinner som hadde fått en deltidsjobb.

    Boka fra prosjektet er åpent tilgjengelig.

    Fungerer deltid som en integreringsstrategi?

    I integreringspolitikken hevdes det ofte at deltid kan fungere som et første skritt på veien fram mot en mer omfattende og stabil jobb. Flere av bidragene tematiserer dette innenfor den norske konteksten, både basert på registerdata og kvalitative intervjuer. Innvandrere – både menn og kvinner - har større overgang fra deltid til heltid enn nordmenn, men de har også større risiko for å falle ut av arbeidslivet. Det siste gjelder spesielt innvandrere fra land i Afrika og Asia og risikoen for å falle ut av arbeidslivet øker når arbeidstiden er kort. Mangel på formell utdanning reduserer muligheten både for å få en jobb, for å øke stillingsprosenten sin og for å beholde jobben.

    Gode og dårlige deltidsjobber

    De overordnede debattene om deltid dreier seg ofte om hvorvidt deltid er en god eller dårlig form for tilknytning til arbeidslivet. Siden flertallet av de deltidsansatte er kvinner, berører diskusjonen om deltidens kvalitet også kjønnslikestilling – er deltid en god strategi for å øke kvinners mulighet til å kombinere arbeid og familie, eller ikke? I prosjektet viser vi at kvaliteten på deltidsjobbene varierer mellom land, men også innen ulike bransjer og mellom ulike yrkesgrupper i samme bransje. Basert på bidrag fra land med ulike arbeids- og velferdsregimer utvikles en typologi over deltid basert på to sentrale dimensjoner; graden av frivillighet og kvalitet på arbeidsvilkår og sosiale rettigheter.

    Working conditions and social protection

     

    Good

    Mixed

    Bad

    Voluntary

    1. Equalised

    2. Semi-secured

    3. Transitionals

    Involuntary

    4. Underemployed

    5. Precarious

    6. Marginalised

    Kilde: Nicolaisen, Kavli & Jensen 2019.

    Hvem er mest utsatt blant de deltidsansatte?

    Mellom ytterpunktene i modellen – de «likestilte» deltidsansatte og de marginaliserte deltidsansatte, identifiseres flere mellomkategorier. Prosjektet illustrerer både at omfanget av deltidsjobber med lite beskyttelse – og hvor alvorlig posisjon de mest utsatte arbeidstakerne befinner seg i – varierer betydelig mellom land.

    Samtidig ser vi at selv om en høy andel av skandinaviske deltidsansatte har det vi vil karakterisere som «likestilt» deltid, finnes det også her deltidsansatte i langt mer utsatte eller marginaliserte posisjoner. Her er innvandrere og personer med lav utdanning særlig utsatt, ikke minst fordi det kan være krevende å skaffe en jobb med lengre arbeidstid og bedre arbeidsvilkår.

    De som har deltidsjobber ved siden av studier, kan derimot ikke regnes som like marginaliserte selv om de i noen bransjer har dårlige arbeidsvilkår. De jobber deltid frivillig, og er på vei videre. Mobilitet er altså en viktig kvalitetsdimensjon.


Pågående prosjekt

Følgeevaluering av standardiserte elementer i introduksjonsprogrammet

Fafo vil, fra 2021-2024, evaluere innføringen av nye standardiserte elementer i introduksjonsprogrammet for flyktninger og innvandrere.

Pilotering av økonomiske insentiver i integreringsarbeidet for flyktninger

Fafo og Frisch-senteret utformet i 2019 tre forslag til bruk av økonomiske insentiver i integreringsarbeidet for flyktninger og innvandrere: a) Bonus til deltakere som består norskprøver på et gitt nivå og på en viss tid, c) Bonus til kommuner basert på deltakernes resultater i norskopplæringen og c) Bonus til kommuner og/eller fylkeskommuner som legger til rette for høyere deltakelse og gjennomføring av videregående opplæring for nyankomne flyktninger over 25 år. I modul 2 skal vi pilotere samtlige modeller og vurdere om de er egnet for videre systematisk utprøving. Resultatene skal oppsummeres i en rapport, som redegjør for erfaringene som er gjort, og gir en begrunnet vurdering av om og under hvilke forutsetninger modellen(e) bør prøves ut i større skala.

Kunnskapsutvikling om innsats mot negativ sosial kontroll og tvangsekteskap

Dette er et todelt prosjekt, der vi 1) skal gjøre en følgeevaluering av et relativt nylig igangsatt tiltak med bruk av frivillige mentorer til unge utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og/eller tvangsekteskap - og der den unge har brutt med sin familie. Og 2) skal kartlegge frivillige organisasjoners prosjekter mot negativ sosial kontroll og tvangsekteskap. Her skal vi også undersøke hvordan tiltakene vurderes av organisasjonen selv, og i noen grad av de som bruker tiltakene. Et viktig spørsmål er om brukernes vurdering av tiltakene stemmer overens med de ambisjoner myndigheter, organisasjoner og frivillige har.

Helseintro. En studie for å øke mulighetene i introduksjonsprogram for flyktninger med helseutfordringer

I prosjektet Helseintro er målet å frambringe kunnskap og kompetanse som vil bedre forholdene for flyktninger med helseproblemer i introduksjonsprogrammet, og deres sjanser til å lykkes i arbeidsmarkedet og samfunnet. Prosjektet er finansiert av Forskningsrådet og Fafo gjennomfører prosjektet i samarbeid med Norges arktiske universitet (UiT).

Fafo-publikasjoner

Artikler og bokkapitler

    Annen publisering og formidling

      Test

      Nyheter