• Frafall fra videregående opplæring er et stort problem. Det omfatter en tredjedel av hvert elevkull, reduserer mulighetene til jobb og øker sjansen for dårligere levekår og helse gjennom hele livet.
• Frafall er ikke et nytt problem, men konsekvensene er trolig blitt alvorligere.
• Frafall fra videregående opplæring er ikke et særnorsk problem – det deles av mange land.
• Frafall er ikke ett problem – det har mange årsaker, og virkningene er flerfoldige og ulike.
• Frafall har ikke én løsning. Mange tiltak mot frafall er prøvd, men både bruken og effekten varierer svært mye – også innad i Norge.
• Men noe av det som er forsøkt har virket svært bra! Problemet er derfor ikke først og fremst at man ikke vet hva som kan gjøres, men at det man har sett hjelpe ikke er nok spredt og er tatt i bruk gjennom hele utdanningsverket. Og noe av det som kan virke var kjent alt for et tiår siden, men ble ikke fulgt opp eller iverksatt med tilstrekkelig kraft.
Dette er et optimistisk budskap. Derfor legger denne rapporten først og fremst vekt på tiltak som har virket, kan virke og virke raskt om de følges opp med organisatorisk fantasi og politisk trykk. Ledelse fra departementet og fra sentralt hold er avgjørende for orkestreringen av den samlete innsatsen som må til. Men selv om iverksettelsen av tiltak er presserende og politisk ledelse er avgjørende, behøver ingen å vente på andre – det er nok å gjøre for alle aktører og på alle nivåer innen utdanningssystemet: for kunnskapsdepartement og utdanningsdirektorat, for fylkeskommuner og skolesjefer, for rektorer og lærere, for foreldre og for elevene selv. Alle kan gjøre noe med én gang, i dag. Samlet vil tiltakene kunne få en stor og varig effekt.
• Frafall er ikke et nytt problem, men konsekvensene er trolig blitt alvorligere.
• Frafall fra videregående opplæring er ikke et særnorsk problem – det deles av mange land.
• Frafall er ikke ett problem – det har mange årsaker, og virkningene er flerfoldige og ulike.
• Frafall har ikke én løsning. Mange tiltak mot frafall er prøvd, men både bruken og effekten varierer svært mye – også innad i Norge.
• Men noe av det som er forsøkt har virket svært bra! Problemet er derfor ikke først og fremst at man ikke vet hva som kan gjøres, men at det man har sett hjelpe ikke er nok spredt og er tatt i bruk gjennom hele utdanningsverket. Og noe av det som kan virke var kjent alt for et tiår siden, men ble ikke fulgt opp eller iverksatt med tilstrekkelig kraft.
Dette er et optimistisk budskap. Derfor legger denne rapporten først og fremst vekt på tiltak som har virket, kan virke og virke raskt om de følges opp med organisatorisk fantasi og politisk trykk. Ledelse fra departementet og fra sentralt hold er avgjørende for orkestreringen av den samlete innsatsen som må til. Men selv om iverksettelsen av tiltak er presserende og politisk ledelse er avgjørende, behøver ingen å vente på andre – det er nok å gjøre for alle aktører og på alle nivåer innen utdanningssystemet: for kunnskapsdepartement og utdanningsdirektorat, for fylkeskommuner og skolesjefer, for rektorer og lærere, for foreldre og for elevene selv. Alle kan gjøre noe med én gang, i dag. Samlet vil tiltakene kunne få en stor og varig effekt.
