Norskkompetanse blant arbeidstakere født i utlandet 2. utgave

Betydningen av norskkompetanse hos utenlandske arbeidstakere har økt i takt med arbeidsinnvandringen og et stadig mer internasjonalisert arbeidsliv. Språkutfordringer på arbeidsplassen omfatter både arbeidstakerne selv, deres arbeidsgivere og kolleger. Problemene kan ha konsekvenser for spesifikke områder som helse, miljø og sikkerhet og kunnskap om lønns- og arbeidsvilkår, samarbeid, produktivitet og forholdet til kunder, brukere og pasienter.

I denne rapporten sammenfatter vi tidligere kunnskap om temaet, begrenset til rapporter og artikler om norske forhold. I tillegg er det gjennomført casestudier ved et sykehjem, et universitetsinstitutt og i et byggefirma. Utenlandske arbeidstakere, deres kolleger og ledere er intervjuet om bruk av språk på jobben og i fritida. I tillegg har vi med noen resultater fra en landsomfattende spørreundersøkelse blant bosatte polske og litauiske arbeidsinnvandrere.

I kjølvannet av en rekordhøy arbeidsinnvandring fra de nyeste EU-medlemmene i Sentral- og Øst-Europa i årene etter 2004 har språkvansker vært et gjentakende tema, både i forskningen og i den offentlige debatten. De samme problemstillingene omfatter også arbeidstakere som er født i land utenfor EU/EØS, og som har kommet til Norge på bakgrunn av flukt, familiegjenforening eller som spesialister. En viktig forskjell mellom disse gruppene er at EØS-innvandrerne ikke har krav på språkopplæring.

I 2008 utgjorde innvandrere 10 prosent av de sysselsatte i Norge. I 2017 hadde dette steget til 16 prosent, ifølge SSB. Det er arbeidsinnvandring fra Sentral- og Øst-Europa som har dominert i denne perioden.

Arbeidslivet regnes gjerne som den viktigste arenaen for språkopplæring og sosial integrering. Men det er ingen automatikk i dette. I kjølvannet av EU-utvidelsene i 2004 og 2007 har flere undersøkelser dokumentert omfattende språkproblemer på arbeidsplassene.

Dårlig språk fører ofte til mangler i kunnskapen om norske reguleringer i arbeidslivet, og utenlandske arbeidstakere blir dermed ekstra sårbare for utnytting. I verste fall fører språkproblemer til sykdom, ulykker, marginalisering og avhengighet av velferdsordninger. Språk har også vist seg å ha betydning for status og for tilknytningsform til arbeidsplassen. Dette sistnevnte gjelder i liten grad for akademia. Ved universiteter og høyskoler foregår det en kamp for språket på flere fronter. Her er det ikke bare internasjonalisering i form av utenlandsk arbeidskraft, men også at norske ansatte i stadig større grad bruker engelsk som arbeidsspråk.

Språklige barrierer kan også være forbundet med kultur og bør ses i sammenheng med blant annet organisering av arbeidet og opplæring. Det kan være ulike måter å uttrykke seg på, utenlandske arbeidstakere kan ha et annet forhold til arbeidsgiver, være vant til andre samarbeidsformer og ha ulik tilnærming til kunder, brukere og pasienter. Språklige problemer kan forveksles med ukjent eller fremmed kultur eller være uttrykk for begge deler. Dette påvirker også samarbeidet mellom kolleger. Det er gjennom flere studier vist til mange eksempler på segregering, både i utførelsen av arbeidet og i pausene. En konsekvens av segregeringen er manglende rekruttering til enkelte fagutdanninger. Det har blant annet blitt vist en negativ sammenheng mellom innvandring og tilstrømming til bygg- og anleggsfagene (Brekke et al. 2013).

I helsevesenet er det krav om at de ansatte kan tilstrekkelig norsk til å kunne utføre arbeidsoppgavene på en forsvarlig måte, av hensyn til pasientsikkerheten. Det er arbeidsgiver som har ansvaret for at de lovfestede språkkravene oppfylles. En undersøkelse fra 2012 viste at over 60 prosent av pleiere ved sykehjemmene i Norge har opplevd kritikkverdige episoder fordi noen av de ansatte snakker for dårlig norsk.

Rekrutteringen til universiteter og høyskoler skjer i høy grad fra utlandet. Norske akademikere må publisere internasjonalt og dermed skrive på engelsk. Konkurransen fra engelsk og presset på det norske språket har dermed økt og medfører vanskelige dilemmaer i valget mellom norsk og engelsk.

Bygg, helse og universitet representerer svært ulike deler av arbeidslivet. Det finnes likevel mange fellestrekk som har betydning for motivasjon og mulighet for å lære språk. Blant disse er arbeidstakernes tilknytning til arbeidslivet (fast eller midlertidig), bosted, etterspørsel etter arbeidskraft og opplevd nytteverdi av språkopplæring og praktisering. Personlige ressurser, som eksempelvis utdanning og engelskkunnskaper, er en annen faktor som har betydning for likheter og forskjeller mellom bransjene.

Dette prosjektet omfatter tre casestudier: ved et sykehjem i Oslo, et universitetsinstitutt og et byggefirma.

Mer enn 40 prosent av de ansatte i sykehjemsetaten i Oslo kommune har et annet morsmål enn norsk. I 2009 startet etaten en omfattende kompetansekartlegging, og fra 2010 har utenlandske arbeidstakere som er i pleie, blitt pålagt å gå på språkkurs dersom norskkunnskapen ikke er god nok. Språkkursene er gratis og gjennomføres i arbeidstida. De ansatte testes i etterkant for å dokumentere at språket er på riktig nivå. Språkkravene ble kritisert for å være for strenge og ble redusert fra 2019.

En erfaring fra sykehjemsetaten er at utenlandske ansatte ofte ikke snakker norsk utenfor arbeidsplassen. Språkkunnskapen taper seg derfor over tid. Ansatte ved sykehjemmet, både de med utenlandsk og norsk bakgrunn, er vant til å jobbe i et internasjonalisert miljø. Utfordringene går på usikkerhet på om beskjeder er oppfattet riktig, at kultur, uttrykksmåter og omgangsform er ulik, og at språkproblemer kan være et ømtålig tema å ta opp med dem det gjelder. Det påpekes også at språkkompetanse er grunnleggende i møte med eldre, og spesielt i pleie av dem som er demente.

Innenfor universitets- og høyskolesektoren er målsettingen å tiltrekke seg den best kvalifiserte arbeidskraften, uavhengig av landbakgrunn. De utenlandske vitenskapelig ansatte har både fast og midlertidig tilknytning til instituttet hvor våre intervjuer ble gjennomført. En av de største utfordringene er at en god del av undervisningen foregår på norsk. Det offisielle arbeidsspråket er norsk, inklusive administrasjon. Dette medfører en ekstra belastning for de norske (undervisning og administrative oppgaver). Samtidig er det få språkproblemer i det daglige. De fleste er vant til å kommunisere på engelsk.

Universitetet har bestemt at fast ansatte utenlandske arbeidstakere i løpet av tre år skal lære seg så godt norsk at de er i stand til å undervise. Det er uklart om det medfører konsekvenser dersom kravet ikke oppfylles. Motivasjonen for å lære norsk varierer og er sterkest blant dem som har etablert seg med familie og har et langsiktig perspektiv på oppholdet i Norge. Flere av våre informanter mener at språk må høyere på agendaen, og at det trengs en bevisst politikk på dette området. Begrunnelsene er flere: nasjonal kompetanse innenfor faget, utvikling av norsk fagspråk og kvalitet på undervisningen.

I byggebransjen er det enkelt å få jobb – og fortsette i jobben – uten å lære norsk. På mange arbeidsplasser er det for eksempel vanlig å dele opp arbeidstakerne etter nasjonalitet for å sikre kommunikasjon og hindre farlige situasjoner. Samtidig er det problematisk at mange utenlandske arbeidstakere ikke forstår informasjon om sikkerhetsregler og krav til verneutstyr. Manglende kommunikasjon fører også til misforståelser og feil i utførelsen av arbeidet. Norske arbeidstakere irriterer seg over mangel på felles språk i større grad enn sine utenlandske kolleger.

I entreprenørfirmaet der vi gjennomførte intervjuer var arbeidsspråket norsk, og arbeidslagene var oppdelt uten hensyn til nasjonalitet. Arbeidsgiver hadde imidlertid ikke noe tilbud om språkkurs. Opplæring i språk var noe arbeidstakerne selv måtte ta ansvar for. Tilknytning til arbeidsplassen (fast eller midlertidig) og framtidsutsikter har vist seg å ha størst betydning for motivasjonen for å lære norsk på denne arbeidsplassen. Dette var også noe entreprenørfirmaet var opptatt av. Bosted og familie i Norge ble sett på som svært positivt, både med hensyn til språk og mulighetene for å ha vanlige arbeidstidsordninger.

I vår spørreundersøkelse blant bosatte arbeidsinnvandrere fra Polen og Litauen er det seks av ti som mener at de snakker godt eller ganske godt norsk. Det er verd å merke seg at åtte prosent av de bosatte oppgir at de ikke snakker norsk, og at hele 30 prosent mener at de snakker ganske lite norsk. Både blant de polske og de litauiske arbeidsinnvandrerne er det slik at familie og barn i Norge har positiv betydning for språkkunnskapen.