(kronikkteksten gjengitt i sin helhet under faksimilen etter tillatelse fra Klassekampen).

Hvem vil vekke størst sympati hos deg hvis du møtte dem på gata: En fortvilet ungjente i prostitusjon eller en sliten østeuropeisk bygningsarbeider?

Dette er satt på spissen, men poenget er å illustrere at det kan være svært vanskelig å avdekke at folk lever i en tvangssituasjon i norsk arbeidsliv. Det er også påtakelig mindre engasjement rundt menneskehandel i arbeidslivet enn det var da lignende forhold først ble avdekket innen prostitusjon. Den såkalte Lime-saken, som nå går i lagmannsretten, var trolig en vekker for mange. Lederne i dagligvarekjeden Lime er tiltalt for en rekke lovbrudd, inkludert menneskehandel.

I forbindelse med arbeidet med en ny Fafo-rapport, har vi fått informasjon om et trettitalls saker om menneskehandel i norsk arbeidsliv. Dette sier oss ingenting om det reelle omfanget, og dette er umulig å tallfeste. Men sakene gir innsikt i problemene med å avdekke og etterforske denne type kriminalitet – og ikke minst – hva slags hjelp potensielle ofre trenger. De antatt mest utsatte bransjene er mannsdominerte, og det er i hovedsak utenlandske arbeidstakere som rammes.

Menneskehandel er den groveste formen for arbeidslivskriminalitet, slik det er definert i straffeloven. Strafferammen er seks år, og ti år for grov menneskehandel. Det er altså milevidt fra hva slags sanksjoner og straff som gis for brudd på for eksempel arbeidsmiljøloven. De verste bruddene kan forekomme innenfor tilsynelatende legitime virksomheter. Kombinasjonen av liten oppdagelsesrisiko, lave straffer og stor profitt gjør arbeidsmarkedet attraktivt for kriminelle aktører. De verste formene for utnytting havner som regel under merkelappen «grov sosial dumping», og etterforskes ikke videre etter paragrafene om menneskehandel.

Det er lite rettspraksis på området, med bare to rettskraftige dommer om menneskehandel i arbeidslivet. De sakene som i årenes løp har nådd rettsapparatet, har dreid seg om utnytting i butikk, gartneri, restaurant, renhold og steinlegging. I arbeidet med vår rapport har det kommet fram mistanker om menneskehandel også innenfor bilpleie, i byggebransjen, drosjenæringen, gårdsarbeid og tjenester som utføres i private hjem.

Gjennom en rettssak vil lønns- og arbeidsvilkår, bolig, grad av bevegelsesfrihet/isolasjon, maktmisbruk, underordnings- og avhengighetsforhold og konsekvenser ved å bryte ut av arbeidsforholdet, settes under lupen. Høyesterett har fastslått at det kreves en vurdering av den helhetlige situasjonen. Og hver sak må vurderes for seg.

Inspektører fra Arbeidstilsynet vil ofte være de som først kommer i kontakt med personer som kan være ofre. De uttrykker tvil om hvilken grad av tvang og sårbarhet som er nødvendig for at noe faller innunder definisjonen av menneskehandel i straffeloven. Tvangen er ikke alltid synlig, og den kan være både økonomisk og kulturell. Det er heller ingen forutsetning at arbeidstakeren er i situasjonen ufrivillig. Det er med andre ord ikke nødvendig at arbeidstakerne er fratatt pass og penger, eller holdes innelåst, slik vi kanskje tradisjonelt tenker rundt menneskehandel. Usikkerhet og mangel på kunnskap hos myndighetspersoner kan føre til at færre saker blir avdekket og etterforsket.

Det er dessuten urealistisk å tro at man kan identifisere menneskehandel ved første kontakt, da det kan ta lang tid å få innsikt i hva offeret har vært utsatt for. Arbeidstakerne kan vegre seg for å fortelle fordi de frykter å miste jobben, å bli sendt ut av landet eller få trusler mot seg selv og familien. Språklige og kulturelle barrierer og manglende tillit til myndighetene kan også spille inn.

Det er heller ikke gitt at arbeidstakerne opplever seg selv som ofre. Ved å gå ut av arbeidsforholdet, sitter man igjen med ingenting. De som er i kontakt med arbeidstakerne, kan derfor komme opp i et etisk dilemma: gjør jeg situasjonen nå enda vanskeligere for det mulige offeret? Skapes det falske forhåpninger? Det kan også være vanskelig å skaffe bevis. Om arbeidstakerne har samarbeidet med politiet i en innledende fase, kan det sette dem i en håpløs situasjon. Eksempelvis at vitner forsvinner eller ikke husker fordi de har fått trusler mot familien i hjemlandet.

Det er fare for at slike saker ikke blir prioritert. Mange av våre informanter peker på at det er lettere å oppnå en sympati og vilje til å handle når det gjelder unge kvinner som blir utnyttet til prostitusjon, enn å mobilisere energi for å bistå voksne menn som ikke «oppfører seg som ofre». Selv om det rammes likt av loven, er sympatien ulik. Når arbeidstakerne heller ikke ser nytten av å samarbeide med politiet, kan det bidra til at sakene blir liggende.

Grunnleggende kompetanse om hva lovverket omfatter, og gode rutiner for å varsle videre til riktige myndigheter som kan undersøke saken, er forutsetninger for å komme videre i dette arbeidet. Problemstillingene er komplekse og krever samarbeid mellom politi, statlige tilsyn, partene i arbeidslivet og frivillige organisasjoner. Det aller viktigste er imidlertid en bevissthet om menneskehandel faktisk skjer i Norge, også i virksomheter rett opp i dagen.