Alle er enige om nulltoleranse mot mobbing og krenkelser. I Elevundersøkelsen 2019 svarte likevel 6 prosent av skoleelevene at de hadde erfaringer med mobbing. Spørsmålet er hvordan inkluderende læringsmiljøer kan skapes. Kompetansen til de som jobber i skolen er opplagt viktig. En ny studie viser at kvaliteten på kompetansetiltak er avgjørende, men at det lokale eierskapet er minst like viktig. 

I arbeidet med å fremme gode og trygge oppvekst-og læringsmiljøer er barnehager og skoler sentrale. Barnehagene er avgjørende for å fremme et trygt og godt miljø gjennom tidlig innsats. For skolene er det nedfelt at alle elever «har rett til å ha et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring». Enighet om hva som er målet er en nødvendig, men ikke en tilstrekkelig forutsetning for å fremme inkluderende læringsmiljøer i barnehager og skoler. 

I praksis er det ikke mangel på tiltak som er problemet, snarere å finne fram til tiltak som har de betingelsene som må til for faktisk å fremme lokal endring av praksis. Dette er temaet for rapporten «Kompetanse for inkluderende barnehage- og skolemiljø», Bjørnset, Bråten, Gjefsen, Kindt og Rogstad, Fafo-rapport 2020:25. På oppdrag fra Utdanningsdirektoratet har vi evaluert tre ulike kompetansehevingstilbud, et nettbasert tilbud, et samlingsbasert tilbud og Læringsmiljøprosjektet. De to første beskrives i stor grad gjennom navnene, mens det sistnevnte er særlig rettet mot barnehager og skoler med særskilte utfordringer når det gjelder inkluderende barnehage-, og skolemiljø. Tilbudene er rettet mot ansatte, ledere og eiere. De tilbys av Utdanningsdirektoratet gjennom kompetansepakken Inkluderende barnehage- og skolemiljø. I tillegg har vi satt søkelys på tre andre nasjonale ordninger som skal fremme en mer generell kompetanseutvikling i barnehager og skoler: desentralisert ordning for  kompetanseutvikling i skolen, regional ordning for kompetanseutvikling i barnehagen og oppfølgingsordningen. De sistnevnte er inkludert for å gi innblikk i og hvordan de tre tiltakene i kompetansepakken inngår i en helhetlig innsats for kompetanseutvikling. 

Spørsmålet i rapporten er hvordan tiltakene virker når det gjelder å forebygge, avdekke og håndtere mobbing og andre krenkelser lokalt. Studien er basert på både kvantitative data og kvalitative intervjuer med deltakere og ansvarlige for disse tiltakene i et utvalg kommuner. 

Fafos studie synliggjør at ansatte og eiere i barnehager og skoler opplever at de har et betydelig behov for å bli tilført mer kompetanse om hva som skal til for å få et trygt og godt miljø, fritt for mobbing og andre krenkelser. Noen konklusjoner peker seg ut i studien: For det første, i diskusjoner om mobbing og andre krenkelser er det ofte slik at ulike aktører trekker fram egne erfaringer i form av enkeltsaker og hvordan de ble og burde blitt håndtert. For de involverte, enten det er ansatte, foreldre eller barnet selv, er dette unike saker, men sett fra utsiden minner ofte sakene om  hverandre. En sentral del av utfordringen er følgelig at kompetansetilbudene må favne evnen til å se det generelle samtidig som det gir verktøy for å håndtere det spesifikke. Det er derfor nødvendig med et sammensatt tilbud. En utfordring er imidlertid at de som har oversikt over hele tiltakspakken og alle ordninger for kompetanseutvikling, ser at de ulike tilbudene er komplementære i innhold, mens de som velger blant tilbudene, i større grad antar at de velger mellom ulike metoder for læring. 

For det andre må nytten av kompetanseutvikling veies opp mot hvordan deltakerne opplever at tiltakene fungerer i deres lokale hverdag. Satt på spissen hjelper det ikke å lære masse som er interessant, dersom det ikke enkelt kan anvendes lokalt og adresserer de konkrete utfordringene man har der de som har deltatt i kompetanseutvikling, jobber. 

For det tredje, for lokal kompetanseutvikling er det en betydelig styrke ved det nettbaserte tilbudet at en kan se materialet om igjen etter deltakelse, og at innholdet kan diskuteres blant kollegene. På den måten kan det nettbaserte tilbudet fungere godt som innspill til en kollektiv kompetanseheving for et kollegium av ansatte. 

For det fjerde, når det gjelder suksess, er den betinget av at deltakelse prioriteres, og tilbudenes innhold er av høy kvalitet. Men det holder ikke bare at de objektivt sett har høy kvalitet, kvaliteten har en subjektiv dimensjon. Det fordrer gode ledere, som ikke minst evner å oversette kunnskap fra generelle retningslinjer på måter som gjør at den kan legges til grunn for lokal praksis. Denne typen stedsrelatert sensitivitet er avgjørende for det lokale eierskapet. 

Tiltak i kompetansepakken kan oppfattes som konkurrerende, men er tematisk supplerende. Utfordringen er ikke tilbudet, men måten det brukes på. Våre analyser indikerer at deltakerne erkjenner at de har behov for kompetanse, men det betyr ikke at de har den samme bevisstheten om at de både trenger generell kompetanse og lokal tilpasning. Våre funn viser imidlertid at tilbudene i liten grad blir brukt sammen, og at deltakerne gjerne velger enten det samlingsbaserte tilbudet, det nettbaserte tilbudet, eller er aktuelle for Læringsmiljøprosjektet på grunn av særlige utfordringer. 

Undersøkelsen av hvordan kommunene samordner eller ikke samordner innsatser for kompetanseutvikling på feltet inkluderende barnehage- og  skolemiljø, basert på kompetansepakken og de mer generelt innrettede desentralisert og regional ordning samt oppfølgingsordningen, viser at disse ulike nasjonale innsatsene mer betraktes som supplerende enn konkurrerende. Hvorvidt ulike tiltak og ordninger initiert nasjonalt lar seg samordne og sees i sammenheng lokalt, er imidlertid avhengig av en rekke betingelser. 

Disse er det, sett fra nasjonalt hold, viktig å være  oppmerksomme på og jobbe for å møte. I dette inngår både tilrettelegging for regionalt samarbeid, fleksibilitet i lokale valg av universitets- og høgskoler som tilbyr kompetanseutvikling, en gjennomtenkning av hvordan private barnehage- og skoleeiere gjøres til del av kompetanseutviklingsstrategier, en vurdering av hvilke tilbud som kan fungere for kommuner med utfordringer på feltet (som er del av oppfølgingsordningen), og hvordan prosjektbaserte tiltak som kompetansepakken tenkes inn i langsiktige strategier for inkluderende barnehage- og skolemiljø.