Det har vært et langt løp, men tirsdag 19. mai disputerer Anne Kielland med doktorgraden om «Why Children Go: Child Mobility as Social Risk Management in West Africa».

– Endelig! Jeg brukte ti år på hovedfaget og nå ti år på dette. Jeg synes prosjektarbeid er morsommere enn formelt akademisk arbeid, medgir hun.

Vandringens årsaker

Fafo-forskeren har bred erfaring fra utviklingsarbeid, blant annet fra Verdensbanken, og internasjonal forskning på særlig afrikanske spørsmål. Doktorgradsarbeidet har pågått parallelt med en rekke Fafo-prosjekter i inn- og utland.

Akkurat barn som flytter på seg er noe hun har jobbet med i over 20 år. Da Forskningsrådet for 10 år siden lyste ut en bevilgning til forskning på økonomi og befolkningsdynamikk, så ble hun personlig oppfordret til å prøve å knekke utlysningskoden på grunnlag av akkurat dette arbeidet.

– Jeg ble også trigga av at forflytning av barn ofte er et misforstått område. At de såkalt fattige så ofte blir framstilt som desperate, som blir lurt til å gjøre ting som er farlig for barna deres, sier Kielland.

Hennes mantra er at folk gjør det de gjør av god grunner.

– Og vi må nesten skjønne disse årsakene, hvis vi skal kunne gi fornuftige råd om hvordan barn i Vest-Afrika skal kunne oppnå bærekraftige bedringer i livene sine, begrunner hun.

Uansvarlig eller kalkulert risiko?

Bakgrunnen for ph.d.-oppgaven er de de titusener av vestafrikanske barn som til enhver tid befinner seg på vandring mellom familier og regioner. Mange krysser store avstander.

Det har vært vanlig å se på denne mobiliteten til barn som en form for «trafficking». Mange politiske tiltak overfor disse barna, både i Afrika og Europa, blir iverksatt uten å ta seg bryet med å forstå hvorfor folk gjør som de gjør, mener hun:

– Man synes denne forflytningen ser skummelt ut, og at barna utsettes for stor risiko. Konklusjonene blir gjerne at man forteller fattige mennesker at de gjør dårlige valg, setter barna sine i fare, og må holde opp med det, sier Kielland.

Basert på resultater fra feltstudier på landsbygda i Senegal og Benin, utfordrer Kielland i doktorgraden oppfatningen om at Vest-Afrikas mange barnevandrere i hovedsak drives vekk fra hjemmene sine på grunn av kritisk fattigdom, godt hjulpet av mellommenn som har til hensikt å utnytte dem økonomisk.

Relasjoner som sikkerhetsnett

Hun argumenterer i stedet for at slik sirkulering av barn er del av en større og mer komplekst sosialt fenomen, og at det er viktig å skille mellom fattigdom og sårbarhet.

– De kommer jo fra land uten velferdsstat, der mye handler om å finne sikkerhet gjennom å bygge og vedlikeholde et uformelt kontaktnett. Dette påvirker nesten alle store valg – hvem man jobber for, hvor man flytter og hvem man gifter seg med. Det handler om å bygge relasjoner, gi noe, sånn at noen vil hjelpe deg den dagen du trenger noe, oppsummerer hun.

At barn forflytter seg blir en del av de samme vurderingene, ifølge Kielland. Ulike former for risiko dette innebærer vurderes da som del av et større regnestykke.

– Barnas valg, enten med eller uten støtte i familien, hviler på at mulighetene de får ved å forflytte seg rettferdiggjør risikoen. At de da iallfall får noen sjanser her i livet.

I sosiologiske klær

Kielland har i utgangspunktet utdanning som statsviter og har jobbet blant økonomer, men tar doktorgraden ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi.   

– Jeg vet ikke helt om jeg er blitt en ekte ordentlig sosiolog, og lider vel av det som på godt nynorsk kalles «imposter syndrome». Forstår jeg virkelig hva sosiologi er nå? Er avhandlingen min fullgod sosiologi? Sånt er kanskje vanlig forut for en disputas, medgir hun, og fortsetter:

–  Men jeg fikk foreslå to opponenter, og fikk akkurat de jeg ba om. Den ene vet alt om metoden min, den andre om empirien. Dersom de mener jeg har dummet meg ut, da har jeg ganske sikkert det, humrer hun.

* * *

Kiellands prøveforelesning bærer tittelen «Possible strategies for improving the future of children in West Africa». Disputasen finner sted 19. mai fra klokka 10.30 til 14.00. Alle kan følge denne i pandemiversjon – videostrømming gjennom programmet Zoom.

Bedømmelseskomiteen består av:

• Professor Kevin Bales, School of Politics & International Relations, University of Nottingham
• Professor Jónína Einarsdóttir, Fakultetet for sosiologi, antropologi og folkloristikk, Universitetet i Island
• Professor emeritus Ivar Frønes, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

 Les mer på UiOs hjemmesider.