Kronikken er basert på sluttrapporten fra et nordisk samarbeidsprosjekt om framtidas arbeidsliv, ledet av Fafo. Stod på trykk i Klassekampen 7. mai 2021.
Megatrender som digitalisering, klimakrise, befolkningsaldring og globalisering, samt koronakrisens ettervirkninger, vil prege arbeidslivet de neste 15–20 årene. I et samarbeidsprosjekt finansiert av Nordisk Ministerråd og ledet av Fafo, har over 30 nordiske forskere blinket ut de viktigste utfordringene som nordiske regjeringer og arbeidslivsparter må håndtere.
I debatten om framtidens arbeidsliv er det gjerne de teknologiske endringene – jobber som automatiseres bort – som får størst oppmerksomhet. Historisk har nye arbeidsbesparende teknologier gått hånd i hånd med økt verdiskaping og sysselsetting i Norden. Derimot har økonomiske kriser og etterspørselssvikt ofte gitt langvarig sysselsettingsnedgang. Koronakrisen ventes derfor å forsterke utfordringene fra de tidligere nevnte megatrendene.
Med et arbeidsliv bygd på koordinert lønnsdannelse, trepartssamarbeid og samvirke mellom stat og marked, har Norden skilt seg ut internasjonalt. Landene kjennetegnes av høy tillit, omstillingstakt og evne til å forene vekst og likhet. Norden har fortsatt høyere sysselsetting, bedre levekår og mindre ulikhet enn de fleste andre regioner. Det er ikke gitt at dette vil fortsette. De seinere år har forskjellene økt, sysselsettingen stagnert og det har blitt færre fagorganiserte og lavere avtaledekning i deler av arbeidslivet.
Denne utviklingen vil trolig forsterkes om ikke politikerne og partene enes om effektive mottiltak. På grunnlag av analysene i prosjektet vil vi særlig fremheve fire utfordringer.
Utfordring 1) Knapphet på arbeidskraft: Demografiske endringer fører til at befolkningen i arbeidsdyktig alder i Norden vil stagnere (unntatt på Island), mens arbeidskraftsbehovet i pleie og omsorg kommer til å dobles. Dette er en ny situasjon for nordisk arbeidsliv, som i etterkrigstiden har hatt sterk vekst i arbeidstilbudet. Økt konkurranse om europeiske arbeidsmigranter på grunn av befolkningsnedgang i både sender- og mottakerland, vil forsterke denne utfordringen. Dette gjør det nødvendig å mobilisere de arbeidskraftsreservene som finnes i Norden, ved å inkludere de som står utenfor arbeidslivet og tilrettelegge for mindre deltid og lengre yrkeskarrierer, blant annet gjennom å sikre bærekraftige arbeidsmiljø.
Utfordring 2) Det kan bli mangel på jobber: Selv om industrisysselsettingen har falt siden 70-årene, har økt tjenesteyting bidratt til fortsatt jobbvekst. Fire av fem nordiske arbeidstakere jobber i tjenesteyting. Mange tjenester er arbeidsintensive og har lav produktivitetsvekst. Siden tjenestelønningene i den nordiske modellen må følge lønnsutviklingen i industrien, risikerer mange tjenester å bli så dyre at etterspørselen og sysselsettingen faller (cost-disease). Fortsatt tjenestedrevet sysselsettingsvekst forutsetter derfor at kjøpekraften til kundene – forbrukerne, bedriftene og det offentlige – vokser mer enn tjenestenes kostnader. Det er ingen selvfølge og avhenger mer av politisk-økonomiske valg enn av teknologisk endring. Hittil har de nordiske modellenes omfordeling av inntekter og etterspørsel via skatte- og velferdssystemet bidratt til forbruks- og investeringsmønstre som har gitt stabil tjenestevekst. De seinere års kapitalstrømmer til eiendom, verdipapirer og skatteparadis, avtakende realinvesteringer, økt skattekonkurranse og tilpasninger fra multinasjonale selskap, tilsier at dette vil bli mer krevende framover og kaller på internasjonale politiske grep. Tapet av tjenestejobber under koronaen, raskere digitalisering og e-handelsvekst gjør ikke saken enklere.
Utfordring 3) Kompetansegap og høyere inngangsterskler: Teknologiske endringer gjør at noen jobber forsvinner og andre kommer til. Det er to teser om dette. Polariseringstesen sier at yrker med lave og høye kompetansekrav vil vokse, mens mange jobber i midtsjiktet vil forsvinne. Oppgraderingstesen sier at det blir færre enkle jobber og flere jobber med høye kompetansekrav. Vår studie tyder på at den siste tesen samsvarer best med utviklingen i Norden hittil, noe som særlig har gavnet kvinner med høy utdanning. En slik utvikling betyr at viktige startjobber forsvinner for grupper som sliter med å få fotfeste i arbeidslivet. Ettersom skjerpet konkurranse om ufaglærte jobber øker risikoen for marginalisering, vil de fleste arbeidstakere møte økte krav til livslang læring og mobilitet for å mestre omstillingene som følger av digitalisering og det grønne skiftet. Hvis ikke myndighetene og partene klarer å bidra til et felles kompetanse- og omstillingsløft, er det fare for at økende mistilpasning – mangel på jobber og arbeidskraft parallelt – vil skape nye og dypere skillelinjer i de nordiske arbeidsmarkedene.
Utfordring 4) Ulikhet og utenforskap: Økte forskjeller i sysselsetting, lønn og formue, framvekst av tilknytningsformer med dårlig arbeidsrettslig vern og ansatte uten mulighet til å ivareta sine rettigheter, er tegn på at Norden går i retning av et mer delt arbeidsliv. Dagens reguleringer favner ikke alltid behovene i arbeidslivets nye og flyktigere relasjoner, for eksempel der oppgaver som tidligere ble løst av egne ansatte nå utføres av innleide eller selvstendige via digitale plattformer.
Denne utviklingen kan skyte fart etter koronakrisen. Internasjonaliseringen av arbeidsmarkedet, hvor stadig flere bedrifter og arbeidssøkere mangler kjennskap til nordiske reguleringer, språk og tradisjon, har bidratt til nye skillelinjer. I rapporten advarer vi derfor mot en utvikling hvor en voksende minoritet blir stående varig på utsiden, mens den brede majoriteten av arbeidstakere fortsatt befinner seg på topp i internasjonale rankinger. I rapporten er dette omtalt som et 4/5-samfunn.
Dypere skiller mellom de som er innenfor og utenfor kan også føre til forvitring av kjernen i den nordiske modellen der likhet, og tilliten som springer ut av denne, har vært selve fundamentet for arbeidslivets evne til krisehåndtering og omstilling.
