Denne teksten ble publisert som kronikk i Klassekampen 17. oktober. Gjengis her etter avtale med Klassekampen.
Utstasjonering eller utsending av arbeidstakere fra tredjeland – det vil si land utenfor EØS-området – er et økende, men uoversiktlig fenomen. Det er vanskelig å si noe om omfanget. Dette er heller ikke et tema som har vært framme i den offentlige debatten om arbeids- og tjenesteinnvandring. Kunnskapen om og oppmerksomheten rundt fenomenet er derfor svært lavt. Bruk av tredjelandsborgere kan imidlertid bli mer aktuelt i årene framover, dersom tilstrømmingen av arbeidskraft fra Sentral- og Øst-Europa blir mindre.
Arbeidsinnvandring fra tredjeland er i utgangspunktet nøye regulert i Norge. Kun faglærte arbeidstakere og sesongarbeidere kan få arbeid i Norge. Faglærte må ha fagutdanning, høyere utdanning eller spesielle kvalifikasjoner, og det en egen kvote (per nå 6000 arbeidstakere per år) for hvor mange som kan få opphold. I tillegg er det egne ordninger for sesongarbeidere.
Utstasjonerte arbeidstakere fra tredjeland kan imidlertid komme basert på arbeidstillatelser gitt i et annet EU/EØS-land. I en avgjørelse fra EU-domstolen (den såkalte Vander Elst-dommen) slås det fast at det ikke kan kreves arbeidstillatelse for disse tredjelandsborgerne så lenge de er lovlig ansatt i det landet de utstasjoneres fra.
Til Norge kommer tredjelandsborgere ofte via Polen og de baltiske landene, men også gjennom Kroatia, Slovenia og Slovakia. Siden EU/EØS-landene til dels har ulike regler for arbeidsinnvandring fra tredjeland, har det oppstått egne korridorer for utstasjonerte tredjelandsborgere. Arbeidstakerne får arbeidstillatelse i land med liberale regler for arbeidsinnvandring fra tredjeland, og sendes videre til andre EØS-land. Slovenia, Spania og Polen er eksempler på slike transittland, hvor bedrifter har denne type arbeidskraftsmobilitet som forretningsstrategi. I Slovenia, som har avtaler med Bosnia og Hercegovina og Serbia, er for eksempel 60 prosent av alle utstasjonerte arbeidstakere tredjelandsborgere. I Polen kan borgere fra eksempelvis Moldova, Armenia og Georgia ta arbeid uten arbeidstillatelse og utstasjoneres videre til andre EU/EØS-land.
Tredjelandsborgere er mer sårbare enn andre utstasjonerte arbeidere, da deres rett til å arbeide avhenger av oppholds- og arbeidstillatelse i avsenderlandet. Hvis arbeidskontrakten avsluttes, vil retten til opphold og arbeid i EU/EØS bortfalle. Trolig vil de derfor være mer avhengige av sin arbeidsgiver enn andre utstasjonerte arbeidere, og kan bli mer tilbakeholdne med å si ifra om brudd på rettigheter.
Ifølge en rapport fra ELA er misbruk av disse arbeidstakerne knyttet til falsk utsendelse, postboksselskaper, svart arbeid og kompliserte kontrakter. For myndighetene i mottakerlandet er en av de største utfordringene å avgjøre om utstasjoneringssituasjonen er reell. Både den juridiske og praktiske situasjonen kan være vanskelig å forstå.
Kontrollen med utstasjonerte tredjelandsborgere er kompleks. Inspektører fra Arbeidstilsynet vet ikke om eller hvor arbeidstakere fra tredjeland befinner seg når de drar på inspeksjon på norske arbeidsplasser. De har heller ikke fullmakt til å kreve at arbeidstakerne viser identifikasjonspapirer for å få vite hvor arbeidstakerne kommer fra. Og for å kunne kontrollere om utstasjoneringen fra tredjeland er lovlig, forutsetter det at inspektørene har kjennskap til reguleringer for arbeids- og oppholdstillatelser i avsenderlandet.
I forbindelse med et prosjekt som Fafo har gjennomført om håndheving av regelverk for utstasjonerte arbeidstakere i Norden og Baltikum, ble inspeksjoner av utsendte tredjelandsborgere – ikke overraskende – omtalt som «svarte hull». I motsetning til arbeidstilsynene i de øvrige landene i Norden og Baltikum mangler Arbeidstilsynet direkte tilgang til registreringsordningen for utstasjonerte arbeidstakere. Dette kompliserer situasjonen ytterligere. I dag er det Skatteetaten som administrerer ordningen, men Arbeidstilsynet ønsker selv å ha kontroll med og oversikt over denne registreringen. I tillegg krever Norge langt færre opplysninger og dokumentasjon fra selskapene som utstasjonerer ansatte enn mange andre land. Et bedre register og større krav til informasjon og dokumentasjon fra bedriftene vil gjøre inspeksjonene mer målrettede og effektive.
Et slikt register er blitt etterlyst i en årrekke. Helt tilbake i 2016, i forbindelse med innføringen av EUs håndhevingsdirektiv, skrev Arbeidstilsynet i sitt høringssvar: «En registreringsplikt fra første dag med tilhørende sanksjonsmulighet vil gi Arbeidstilsynet en mulighet for effektiv håndheving av utenlandske tjenesteytere som forsøker ‘å fly under radaren’». Så langt er ikke ønsket oppfylt.
Imens fortsetter den frie flyten av sårbare tredjelandsborgere som i praksis er utenfor kontroll.
