Med NRKs «Makta», har støvet blitt ristet av norsk politikk på 70-tallet. Her skildres Arbeiderpartiets indre og ytre kamper om makt og politisk retning – med vekt på personligheter og drama.
I seriens tredje episode entrer Per Kleppe persongalleriet. Som vokter av landets pengesekk – han var finansminister under to påfølgende arbeiderpartiregjeringer – hadde han en helt sentral posisjon for å ta del i de store politiske spørsmålene på den tida.
Kleppe, som store deler av sin pensjonist-tid hadde et kontor hos Fafo, døde i 2021. Men i Fafos publikasjon-arkiv finner vi noen av hans egne refleksjoner om tematikken som TV-serien svermer rundt. I et festskrift i anledning 50-årsdagen til Gudmund Hernes i 1991 skriver han nemlig i detalj om «Kampen om 1970-årene».
– Ledelseskrise tappet kreftene
I festskrift-artikkelen reflekterer Kleppe over de de store og små økonomiske linjene som preget perioden, og Arbeiderpartiets muligheter og evner til politisk gjennomslag.
Kleppe mener mindretallsregjeringene klarte å gjennomføre «en forbausende stor del av Arbeiderpartiets program», og viser til både vekst både i bruttonasjonalprodukt og sysselsetting.
Samtidig er det (forskningsmessig nok) avslutningen som er den mest spissede og også mest relevante for person- og maktstriden som NRK-serien bygger opp mot:
Man skulle tro at de stort sett gode resultater som Arbeiderpartiregjeringen oppnådde i 1970-årene skulle kunne brukes mer aktivt i partiets argumentasjon. I stedet kom partiet ofte i en forsvarsposisjon. Jeg tror svaret i stor grad ligger i den ledelseskrise som partiet gjennomgikk i slutten av 1970-årene, og som endte med Odvar Nordlis avgang som statsminister og Reiulf Steens avgang som partiformann våren 1981. Indre stridigheter tok for mye av kreftene. Gro Harlem Brundtland har vist til de gunstige erfaringene fra 1970-årene, men har ellers konsentrert seg om framtiden.Per Kleppe, «Kampen om 1970-årene»
«Fradrag for utgifter til inntekts ervervelse»
Kleppes entré i tv-serien «Makta» tøffer rett mot en pr-tabbe i valgkampen, idet Kleppe uttaler seg «privat» om skattepolitikk det var strid om.
Uten at denne konkrete mediestormen nevnes, er Kleppe innom selve skattereform-politikken i tidsskriftet:
Jeg var selv sterkt opptatt av å få til en reform av skattesystemet. Flere omfattende stortingsmeldinger om ulike sider av skattesystemet ble fremmet og ble stort sett godt mottatt i Stortinget. Høsten 1979 la jeg fram en skisse til skattereform, basert på prinsippet om langt lavere skattesatser og bredere skattegrunnlag (bl.a. mindre omfang av fradragsmuligheter). Forslaget fikk ikke flertall i Stortinget. SV var i mot å senke marginalskatten, de borgerlige (ledet av Willoch) ville ikke røre ved prinsippet om «fradrag for utgifter til inntekts ervervelse». Under Willochs regjeringstid skjedde det ingenting av betydning med skattestrukturen. Nå - i begynnelsen av 1990-årene, kommer den store skattereformen (som kunne vært gjennomført for ti år siden).Per Kleppe, «Kampen om 1970-årene»
Fafo-kretsende festskrift
Et festskrift er en akademisk publikasjon, tilegnet og gjerne tematisk farget av en person. Det har gjerne en lang rekke bidragsytere, og utgis gjerne i anledning av en bursdag eller ved et annet jubileum eller lignende høytidelige anledninger.
Festskriftet «Kompetanse og kontrovers» inneholder tekster skrevet av en rekke kjente navn. Redaktør var Fafos første leder, Terje Rød Larsen.
Per Kleppe (1923–2021) hadde bakgrunn som sosialøkonom. Forut for posten som finansminister var han handels- og skipsfartsminister, og etter var han generalsekretær i EFTA. Siden hadde som nevnt kontor hos Fafo i store deler av sin pensjonist-tid, og deltok fjerne i debatter på Fafos seminarer, nesten helt til det siste.
Mottaker av festskriftet, Gudmund Hernes, var Fafos første forskningsleder og er fremdeles tilknyttet oss. Han er professor i sosiologi og var på nittitallet utdanningsminister og helseminister i Arbeiderparti-regjeringene Brundtland III og Jagland.
Så vidt vi vet ble ikke 50-årsdagen feiret på Dovrebanen.
Festskriftet «Kompetanse og kontrovers» kan leses i sin helhet som pdf fra Fafos publikasjonsarkiv. Her bringer vi imidlertid en kopi av hele Kleppes artikkel:
Per Kleppe
Kampen om 1970-årene
"1970-årene som politisk myte"
Bruk av forenklet, selektiv eller forvridd framstilling av historien har gjennom tidene og i mange land vært brukt som politisk våpen, for å fremme ens egen sak og for å skape en negativ oppfatning av motstanderens resultater. I europeisk historie vrimler det av slike myter som i mange tilfeller har fått stor politisk betydning (som f.eks. "dolkestikkslegenden" i Tyskland i mellomkrigsårene).
Også i norsk historie finner vi eksempler på bruk av myter. Kong Sverre gjorde bruk av dette midlet og det samme gjorde Venstre i sin gjennombruddstid i forrige århundre. Einar Gerhardsens omtale av "de harde trettiåra" fikk etter hvert preg av mytedannelse.
Den som i Norge i dag klarest ser de muligheter myten gir som politisk våpen er nok Kåre Willoch. Gudleiv Forr hevder i en artikkel i Dagbladet i 1989[1] at Willoch systematisk forsøker å omskrive etterkrigstidens norske historie i lys av sitt eget politiske syn, med et positivt bilde av sin egen innsats og et tilsvarende negativt bilde av sine politiske motstanderes. Forr skriver bl.a.: "Han har lagt stor energi i sin elendighetsbeskrivelse av 1970-åra. Inflasjonen var det store sviket mot hele nasjonen. Den er det vesentligste trekk i hans bilde av forgjengernes tid i regjeringskvartalet. At vi da opplevde en av de største reformperioder i norsk historie, er uten interesse." I sin erindringsbok "Statsminister"[2] bruker Willoch denne formuleringen: "den hemningsløse gave- og inflasjonspolitikk som Per Kleppe - regjeringens egentlige leder - hadde startet i 1973 under navnet "motkonjunkturpolitikk". Den unyanserte demagogiske form som utsagnet nå har fått, tyder på at Willoch føler seg trygg på at hans myter - etter å ha vært gjentatt uendelig mange ganger av ham selv og alle hans epigoner i Høyre og næringslivet - nå har slått rot og oppfattes som en "sannhet" av store grupper.
Kåre Willoch er selvsagt bevisst subjektiv i det han skriver. Han er ikke historiker, han driver politikk også i sine erindringer. Å late som om man skriver objektiv historie er ellers et gammelt politisk knep, med forbilder i norsk sammenheng helt tilbake til Kong Sverre. Det vil sikkert ta sin tid før faghistorikerne tør skrive sammenhengende framstillinger av 1970-årene. Inntil da forblir "kampen om 1970-årene" en politisk strid mellom sosialdemokrater og representanter for høyresiden i norsk politikk og samfunnsliv. Det gjelder selvfølgelig også mine egne framstillinger av temaet.
Arbeiderpartiregjeringens arbeidsvilkår
Det er ikke mulig i en kort artikkel å gi noen fyllestgjørende beskrivelse av det som hendte på den norske politiske scenen i 1970-årene og de følger det fikk for utviklingen av det norske samfunnet. Jeg må nøye meg med å framheve enkelte trekk som jeg anser som viktige. Jeg vil også innskrenke meg til å behandle perioden 1973-79, den tiden da jeg selv var finansminister og som også Willochs "myte" er knyttet til.
Stortingsvalget i september 1973 gav Arbeiderpartiet det dårligste resultatet siden 1930, men samtidig fikk SV en så stor gruppe på stortinget at det ble et "sosialistisk" flertall. Arbeiderpartiet dannet en mindretallsregjering (Bratteli II). Det "sosialistiske" flertallet kunne ikke benyttes i de fleste økonomiske saker, der SV gikk inn for en så ekspansjonistisk politikk at det ville økt inflasjonspresset. I praksis ble budsjettet loset i havn ved vekslende majoriteter, i første rekke ved hjelp av mellompartiene. Men i Stortinget hersket en ekspansjonistisk stemning som av og til førte til vedtak over hodet på finansministeren. Det mest drastiske eksemplet på dette var vedtaket 1. desember 1975 om inntektsmessig likestilling mellom bønder og industriarbeidere. Dette vedtaket - som også Høyre i Stortinget var med på - førte til voldsom økning av jordbrukssubsidiene i de følgende årene.
Tross partiets sterkt svekkede parlamentariske basis, bestemte Arbeiderpartiets ledelse seg for å følge opp partiets program, så langt det i det hele tatt lot seg gjøre. For å få dette til, måtte man søke støtte hos andre partier som kunne være villige til å gå inn for regjeringens forslag, eventuelt i modifisert form. I ettertid kan man konstatere at en forbausende stor del av Arbeiderpartiets program lot seg gjennomføre. Reformarbeidet var for meg like viktig som arbeidet med å skape
Mange av de ideene som nå ble ført ut i livet, kan føres tilbake til arbeidet på Arbeiderbevegelsens Utredningskontor, som jeg hadde ledet fra starten i 1967 (det falt bort etter regjeringsdannelsen). Jeg hadde også deltatt i utformingen av partiets program foran stortingsvalgene 1969 og 1973. Jeg nevner dettte, fordi det var partiets samlede politikk jeg var med på å gjennomføre, ikke bare den økonomiske delen av den. I valgperioden 1970-73 hadde vi bare vært i posisjon i 19 måneder (mars 1971 - oktober 1972), og de hadde vært helt dominert av kampen om norsk medlemsskap i EF. Høsten 1973 kunne vi - i beste fall - se fram til 4 år i posisjon. Nå kunne vi føre tradisjonell sosialdemokratisk reformpolitikk. Det var også nødvendig som ledd i arbeidet for å samle partiet etter splittelsen under EF-striden. I forhold til LO var det viktig at fordelingspolitikken tok rimelig hensyn til de vanlige LO-medlemmenes interesser.
Stortingsvalget 1977 ble en seier for Arbeiderpartiet. Sammen med et sterkt redusert SV ble det et fortsatt "sosialistisk" flertall på Stortinget, men Arbeiderpartiet greide bare i begrenset grad å utnytte sin styrkede stilling. Det hang dels sammen med stridigheter i partiets ledelse (noe som framgår av Reiulf Steens bok "Maktkamp"[3], dels med at regjeringen måtte gjennomføre en tilstrammingspolitikk.
De internasjonale rammevilkårene
De internasjonale rammevilkårene for regjeringens politikk ble helt annerledes enn de hadde vært ved inngangen til 1970-årene. Året 1973 var preget av en internasjonal inflasjon, som vinteren 1973/74 ble forsterket av en voldsom økning av oljeprisen. Med den betydning oljen hadde i industrilandenes økonomi - langt større enn i dag - betød dette sterkt økte underskott på betalingsbalansen overfor utlandet, og langt større inflasjonspress. OECD-sekretariatet anbefalte sine medlemsland å unngå en etterspørselsbegrensning som ville føre til økt arbeidsledighet. I juli 1974 sa sekretariatet at "ingen regjeringer vil godta et større økonomisk tilbakeslag og stor arbeidsløshet, og det er rimelig å anta at de vil iverksette politikk for å unngå det". I desember samme år måtte sekretariatet konstatere at de fleste land ikke hadde fulgt denne anbefalingen, men tvertom gitt første prioritet til kampen mot inflasjonen. Jeg har i en annen sammenheng ("Motkonjunkturpolitikken" i midten av 1970-årene, i festskriftet til Eivind Erichsen, 1987[4] gått mer i detalj inn på drøftingene i OECD om disse spørsmålene.
Noen få land, deriblant Norge, fulgte OECD-sekretariatets anbefaling om å iverksette "counter-cyclical policies" (på norsk: "motkonjunkturpolitikk"). Ved å holde etterspørselen oppe, kunne man hindre at arbeidsløsheten steg. Hvis alle OECD-land hadde ført en slik politikk, kunne man ha unngått massearbeidsløsheten, uten å få uhåndterlige underskott på betalingsbalansen overfor utlandet. Når det bare var noen få OECD-land som drev "motkonjunkturpolitik", var det ikke mulig å hindre at disse landene etterhvert fikk underskott på betalingsbalansen som de ikke kunne leve med. Det gjaldt også Norge.
I tillegg kom at det var en alminnelig oppfatning, støttet av OECD-sekretariatet, at tilbakeslaget etter 1973 bare var et uvanlig sterkt konjunkturtilbakeslag. I Sverige ble derfor motkonjunkturpolitikken kalt "överbryggningspolitiken". Tanken var at når tilbakeslaget var overvunnet, ville verdensøkonomien komme tilbake til sitt "gamle spor". Slike forestillinger preget OECD helt til 1978, så det var ikke så merkelig at Norge fikk positiv omtale i OECDs landrapporter om norsk økonomi så lenge motkonjunkturpolitikken varte, alså til og med 1977.
Den overdrevne optimismen med hensyn til "verdenskrisens" lengde virket inn på disposisjonene på mange felter. Ingen forestilte seg i 1975 at krisen for Norges viktigste eksportnæring den gang, skipsfarten, skulle bli så langvarig og gå så dypt som vi i dag vet at den gjorde. Derfor var f.eks. Garantiinstituttet for skip og borerigger, som kom i 1975, basert på altfor optimistiske forutsetninger i så henseende.
Tre hovedfaser i den økonomiske politikken
I perioden 1973-79 kan man tale om tre hovedfaser i den økonomiske politikken:
- Høsten 1973 - begynnelsen av 1975: tilstramningspolitikk, med hovedvekt på kamp mot inflasjonen,
- Våren 1975 - høsten 1977: "motkonjunkturpolitikken", kampen mot arbeidsløsheten gis første prioritet, men kampen mot inflasjonen fortsetter,
- Slutten av 1977-1979: tilstramningspolitikk, med vekt både på sysselsettingen, kamp mot inflasjonen og reduksjon av underskottet overfor utlandet.
Fase 1 ble innledet med en oppskriving av den norske kronen med 5%. Derved ble importen billigere, noe som bidro til å dempe prisoppgangen. Et utvalg ledet av Hermod Skånland, hadde i august 1973 lagt fram forslag om en samordnet inntektspolitikk, men SVs økende innflytelse i fagbevegelsen bidro uten tvil til at LO-ledelsen trakk tilbake den støtten den opprinnelig hadde gitt til dette forslaget. I stedet kom lønnsoppgjøret våren 1974 til - for første gang siden 1961 - å bli basert på forbundsvise oppgjør. Fagbevegelsen var ikke villig til å vurdere noen form for samordnet oppgjør, men hadde ikke noe imot å ta hensyn til statlige tiltak som var til fordel for de fagorganiserte. Slike tiltak ble foreslått i slutten av mars 1974, og stort sett vedtatt i Stortinget. Forbundsstyret i det første forbundet som kom ut, Jern og metall, viste til tiltakene da det anbefalte forhandlingsresultatet. Jeg deltok selv i arbeidet for å få forslaget vedtatt. Min hovedmotstander var SVs faglige leder, Ragnar Kalheim, som gikk inn for langt høyere lønnstillegg. Forbundsstyrets forslag ble vedtatt med meget knapt flertall og ble deretter veiledende for de andre oppgjørene. Men på toppen kom de lokale tilleggene, med rekordhøy lønnsglidning. Arbeidsgiverne overså henstillingene om å vise tilbakeholdenhet. Totalt ble lønnsøkningene 1974-75 katastrofalt store og svekket norsk industris konkurranseevne i de følgende årene. Det er grunn til å understreke at dette var resultatet med en oppgjørsform som ikke var kombinert, men heller lignet mye på den som Willoch-regjeringen praktiserte i 1980-årene (med tvilsomt resultat).
Fase 2 ble innledet våren 1975, da det var blitt helt klart at en rekke norske næringer var blitt rammet av det internasjonale tilbakeslaget. I en redegjørelse i Stortinget 13. mars 1975 gikk jeg inn for en rekke forslag som skulle hjelpe bransjer og bedrifter som sto overfor særlige problemer. Blant forslagene var forhøyelse av beløpet til såkalte likviditetslån. Hensikten med dem var å gi bedrifter som var kommet i akutt likviditetskrise, et pusterom, slik at de kunne komme seg ovenpå igjen. Jeg understreket at det var tale om selektive tiltak og at den generelle økonomiske politikken skulle forbli forholdsvis stram.
I september 1975 var tiden blitt moden for det første kombinerte inntektsoppgjøret, basert på en avtale mellom de to hovedorganisasjonene, LO og NAF, og staten. Det var et begrenset, såkalt indeksoppgjør, der statsmidler bidro til et lavt tillegg. Mer omfattende kombinerte inntektsoppgjør fant sted våren 1976 og våren 1977, med langt mer massiv innsats av statlige midler. Etter det nye prinsippet for jordbruksoppgjør, ble det også bevilget meget store beløp til økt jordbruksstøtte[5].
I 1976 ble en del av de selektive tiltakene avviklet, på bakgrunn av en kortvarig forbedring av den internasjonale konjunkturen. Men på grunn av gitte tilsagn var det store utbetalinger til dem også ut over i 1977. Det er ikke mulig å angi eksakt hva alt dette kostet staten. De største beløpene ble gitt i forbindelse med inntektsoppgjørene. "Motkonjunkturpolitikken" i snever forstand - de selektive tiltakene til hjelp for bransjer og bedrifter - er anslått å ha kostet omlag 600 mill.kr. per år i 1975, 1976 og 1977 (støtten til skipsbyggerier, som kom til å bli en varig ordning er ikke tatt med her). Industribedrifter med ca. 90.000 ansatte fikk del i disse tiltakene[6].
I tillegg til støttetiltakene ble også kredittpolitikken tatt i bruk. En hovedeffekt var at statsbankene fikk en langt større andel av de samlede utlån.
Fase 3 ble varslet før stortingsvalget i september 1977 og iverksatt fra senhøsten 1977. Den umiddelbare bakgrunnen for tilstramningen var uventet store underskott overfor utlandet. I 1977 kom dette opp i 27 milliarder kroner eller 14% av bruttonasjonalproduktet. En stor del skyldtes sterkt forverret bytteforhold overfor utlandet, ikke minst på grunn av ekstremt lave fraktrater for skipsfarten, men også de økte rentebetalingene til utlandet, det høye investeringsnivået og forbruksveksten spilte en rolle. Med så høye underskott overfor utlandet kunne vi risikere å få så redusert handlefrihet i den økonomiske politikken, at vi ikke lenger kunne sikre mål nr. 1: den fulle sysselsettingen. Vi måtte redusere de delene av etterspørselen som hadde minst betydning for den innenlandske sysselsettingen. Hovedvirkemidlet var, ved siden av et strammere budsjett for 1978, en serie kredittinnstramninger, særlig for lån til konsumformål og kommunene. For første gang ble renteforhøyelser tatt i bruk, trass i den sterke støtten for "lavrentepolitikken" i Stortinget, ikke minst i mellompartiene.
Kronen var i 1972 (under regjeringen Korvald) blitt knyttet til den såkalte "valutaslangen". Siden denne ble dominert av D-marken som stadig økte sin internasjonale verdi, førte medlemsskapet i "slangen" til at kronen ble mer og mer overvurdert. Det var hovedårsaken til at industriens konkurranseevne, målt med kostnadene pr. produsert enhet, ble stadig forverret i perioden etter 1972. I 1977 ble kronens verdi redusert et par ganger, men i februar 1978 - som et ledd i tilstramningstiltakene - ble kronen devaluert med hele 8%. Ved utgangen av 1978 forlot kronen bindingen til D-mark, i forbindelse med at "valutaslangen" ble erstattet av EMS. I stedet ble kronen knyttet til en kurv av valutaer, veiet etter deres betydning for norsk utenriksøkonomi.
Våren 1978 mislyktes vi med å få i stand et kombinert inntektsoppgjør, oppgjøret endte i lønnsnemd. Fra september 1978 ble det innført full pris- og inntektsstopp ut 1979. Alternativet, begrensninger på lønnsglidningen, var ikke LO moden til å ta i 1978 (men ble det i 1987).
Tilstramningen i 1977-79 ble vellykket. Underskottet overfor utlandet sank fra 27 milliarder i 1977 til 5 milliarder i 1979. Industriens konkurranseevne ble sterkt forbedret. Og viktigst av alt: tilstramningen førte ikke til noen større økning av arbeidsløsheten.
"Det var oljen som gjorde det mulig"
Det hevdes ofte at det var oljen som gjorde det mulig for Norge å føre en så ekspansiv politikk i 1970-årene. Det er korrekt å si at forventningene om store framtidige inntekter av olje- og gassproduksjonen gav oss en handlefrihet som vi ellers ikke hadde hatt. Den faktiske inntekt kom senere. Det er anslått at først i 1977 gav oljen og gassen et begrenset positivt bidrag til vår valutabalanse. Før den tid var utgiftene større enn inntektene. For å få inntekter måtte det investeres enorme beløp, sett ut fra hva vi da hadde vært vant til, og disse utgiftene kom flere år før produksjonen kom i gang.
Vi bestemte oss for at investeringene i olje og gass skulle - i den grad det var mulig - komme i tillegg til de andre investeringene og ikke i stedet for dem. Dette slo ikke fullt ut til, men Norge fikk et rekordhøyt investeringsnivå i en periode da investeringene i andre land sank.
Det ble behov for en massiv opplåning i utlandet. Vi bestemte oss for å utnytte statens kredittverdighet, som betinget bedre lånevilkår enn det private låntakere kunne få. Staten opptok utenlandske lån for ialt omlag 40 milliarder kroner, på meget gunstige vilkår. Det var lån med 5 års løpetid som alle ble tilbakebetalt i begynnelsen av 1980-årene, som forutsatt.
Men kunne ikke den handlefriheten som de framtidige oljeinntektene gav oss, vært benyttet på en annen måte? En konservativ regjering ville uten tvil lagt større vekt på skattelettelser og dermed høyere privat forbruk. Willochs egen regjeringsperiode i 1980-årene gir vel en pekepinn om en mulig alternativ politikk. Det ville vel også blitt lagt mindre vekt på å gjennomføre reformer av den typen som utgjorde en sentral del av arbeiderpartiregjeringens politikk i 1970-årene.
Et mer hypotetisk spørsmål er om det ville ha vært mulig å gjennomføre en "motkonjunkturpolitikk" uten forventninger om framtidige oljeinntekter. Etter min mening burde vi også under en slik forutsetning ført en politikk med sikte på å opprettholde full sysselsetting. Det ville krevd at vi hadde måttet begrense inntektsveksten sterkt, samtidig som vi hadde måttet legge stor vekt på tiltak som kunne ledet til økt eksport.
Svekket "motkonjunkturpolitikken" vekstevnen?
Stortingsrepresentant Kaci Kullmann Five hevdet i en artikkel i 1984 at "veksten ble ødelagt i 1970-årene"[7]. Lignende uttalelser har kommet fra andre Høyre-folk. Siden den økonomiske veksten var uvanlig sterk i Norge i 1970-årene, må vel slike uttalelser nærmest tolkes slik at vedkommende mener at evnen til omstilling og vekst i norsk industri ble svekket. Industriproduksjonen vokste nemlig ikke etter 1974. En studie av EFTA-landenes industrieksport 1970-82[8] viser at pris- og kostnadsutviklingen må antas å ha hatt liten direkte betydning som forklaring for Norges svake industriutvikling etter 1974. Strukturelle forhold synes å ha vært viktigere. Norge hadde en forholdsvis stor del av sin industrieksport i bransjer som internasjonalt ikke vokste særlig sterkt i denne perioden. Norsk industri hadde også relativt mye eksport til markeder som ikke ekspanderte særlig sterkt.
Det tar tid å endre industriens struktur. Også Willoch-regjeringen strevde med disse spørsmålene i 1980-årene, uten raske resultater. Støtte til virksomhet som ikke greier å oppnå lønnsomhet - ikke en gang på sikt - binder ressurser som kunne vært anvendt bedre på andre felter. En negativ erfaring fra 1970-årene var at fagforeninger, lokalpolitikere og stortingsrepresentanter fra de distrikter det gjaldt, altfor lett lot seg mobilisere til forsvar for støtte til ikke levedyktige bedrifter. I begynnelsen av 1979 tok jeg initiativet til opprettelsen av det såkalte Industrivekstutvalget, med Finn Lied som formann og med bl.a. LO-formannen som medlem. Hensikten var å få støtte for synet at vekst betyr omstilling. Utviklingen senere har vist at det ikke alltid er lett - i konkrete saker - å få tilslutning til dette synet.
Hva ville hendt om vi ikke hadde støttet bedrifter som kom i vanskeligheter? Vi har et praktisk eksempel på det: Thatchers avvikling av industristøtten i begynnelsen av 1980-årene. Den førte til rasering av store deler av britisk industri. Storbritannia har i dag en sterkere, men vesentlig mindre industri enn tidligere. Den er også lokalisert annerledes enn før, med større konsentrasjon i sørøst, mens store deler av de nordlige og vestlige områdene ikke har fått nok nye arbeidsplasser til erstatning for dem som gikk tapt. Eksemplet viser at staten har en viktig oppgave i omstillingsprosessen, den kan ikke overlates til "markedet" alene.
Var 1970-årenes politikk spesielt inflasjonistisk?
Kåre Willoch bruker gjerne ordet "inflasjonistisk" når han karakteriserer 1970-årenes politikk. Det er korrekt at 1970-årene internasjonalt sett var preget av mye sterkere prisstigning enn tidligere. Alle land fikk sterkere prisstigning enn før. Norge klarte seg relativt bra. I årene 1973-79 lå den norske prisstigningen i underkant av gjennomsnittet for de europeiske OECD-landene. Til sammenligning kan nevnes at under Willoch-regjeringen lå den norske prisstigningen i overkant av gjennomsnittet for OECD Europa.
Willoch og jeg har ulikt syn på hvordan inflasjonen skal bekjempes. Han har liten tro på inntektspolitikk. Det gjenspeiles f.eks. i Høyres motstand mot lønnsloven av 1987. Hans opplegg forutsetter derfor en klart strammere finanspolitikk enn etter det opplegget som ble valgt i 1970-årene. Jeg tror det er meget vanskelig å forene tilnærmet full sysselsetting og moderat prisstigning uten bruk av former for inntektspolitikk, dvs. at staten engasjerer seg direkte i inntektsoppgjørene. Hvordan den engasjerer seg, kan variere over tid. De kombinerte inntektsoppgjørene i 1970-årene var eksperimenter med en ny form for politikk. De var ikke fullt ut vellykte (spesielt fordi man ikke fikk bundet de lokale tilleggene), men gav oss nyttig lærdom som bl.a. kom til nytte da regjeringen Brundtland II igjen tok i bruk inntektspolitikk.
Pris- og inntektsstoppen 1978-79 var ikke noe "normalt" virkemiddel. Jeg hadde og har ingen tro på prisstopp som middel for å dempe prisstigningen (den ble tatt med fordi LO ønsket det). Derimot er det klart at inntektsstoppen minsket inntektsveksten også på sikt.
Resultatene var stort sett gode
Totalproduksjonen økte i perioden 1973-79 langt sterkere i Norge enn i de fleste andre land. Selv når man ser bort fra olje- og gassproduksjonen, lå den økonomiske veksten i Norge klart over gjennomsnittet for OECD Europa. Skyggesiden av bildet var stagnasjonen i industriproduksjonen og nedgangen for skipsfarten.
Ikke noe annet land i Europa hadde i denne perioden en så sterk sysselsettingsvekst som Norge. Andelen av befolkningen som var i lønnet arbeid steg mellom 1975 og 1979 fra 68 til 71%. Kvinnenes yrkesfrekvens økte fra 48 til 58% mellom 1972 og 1979, mens mennenes yrkesfrekvens holdt seg stabil. En betydelig del av sysselsettingsøkningen gjaldt kvinner i offentlig tjeneste utover i distriktene. I denne perioden ble den kommunale forvaltning bygd ut også i de mindre kommunene. Netto utflytting fra distriktene - som hadde vært stor i 1960-årene og igjen ble det i 1980-årene - var liten i 1970-årene.
En rekke reformer i tilknytning til arbeidslivet ble gjennomført, bl.a:
- I 1973 ble grensen for alderspensjon senket fra 70 til 67 år (forslaget ble framsatt av Bratteli I).
- Fra 1. april 1976 ble den alminnelige arbeidstid for lønnstakere senket fra 42,5 til 40 timer per uke (med full lønnskompensasjon).
- Våren 1977 ble Arbeidsmiljøloven vedtatt.
- Våren 1978 ble det innført lønn under sykdom, uten karensdager og med arbeidsgivers ansvar de første 10 dager.
I tillegg kom en rekke andre reformer i helse og sosialsektoren. Det fant også sted et omfattende reformarbeid på skole- og kulturområdet.
Jeg var selv sterkt opptatt av å få til en reform av skattesystemet. Flere omfattende stortingsmeldinger om ulike sider av skattesystemet ble fremmet og ble stort sett godt mottatt i Stortinget. Høsten 1979 la jeg fram en skisse til skattereform, basert på prinsippet om langt lavere skattesatser og bredere skattegrunnlag (bl.a. mindre omfang av fradragsmuligheter). Forslaget fikk ikke flertall i Stortinget. SV var i mot å senke marginalskatten, de borgerlige (ledet av Willoch) ville ikke røre ved prinsippet om "fradrag for utgifter til inntekts ervervelse". Under Willochs regjeringstid skjedde det ingenting av betydning med skattestrukturen. Nå - i begynnelsen av 1990-årene, kommer den store skattereformen (som kunne vært gjennomført for ti år siden).
Hva mente opposisjonen?
Opposisjonen i Stortinget - bortsett fra Anders Langes Parti - støttet motkonjunkturpolitikken da den ble fremmet i 1975 og også senere. Etter hvert ble de bekymret over en del konsekvenser av regjeringens politikk, ikke minst den sterke økningen av utenlandsgjelden. Det siste ble et hovedpunkt i Høyres valgkamp 1977. Høyres innvendinger kom i hovedsak ved avslutningen av "motkonjunkturpolitikken", da det ble mulig å vurdere både positive og negative sider. Willoch konsentrerte seg om de negative sider og har gjort det i økende grad ettersom årene har gått.
Jeg kan i ettertid - med facit i hånd - se at vi overdoserte støttens omfang, både overfor industrien og i forbindelse med inntektsoppgjørene. Jeg mener likevel at de prinsipper som ble lagt til grunn, stort sett var riktige.
Hvorfor har ikke Arbeiderpartiet tatt sterkere til gjenmæle?
Man skulle tro at de stort sett gode resultater som Arbeiderpartiregjeringen oppnådde i 1970-årene skulle kunne brukes mer aktivt i partiets argumentasjon. I stedet kom partiet ofte i en forsvarsposisjon. Jeg tror svaret i stor grad ligger i den ledelseskrise som partiet gjennomgikk i slutten av 1970-årene, og som endte med Odvar Nordlis avgang som statsminister og Reiulf Steens avgang som partiformann våren 1981. Indre stridigheter tok for mye av kreftene. Gro Harlem Brundtland har vist til de gunstige erfaringene fra 1970-årene, men har ellers konsentrert seg om framtiden.
[1] Gudleiv Forr: "Willoch-bildet" i Dagbladet 17. juni 1989.
[2] Kåre Willoch: Statsminister Schibsted 1990.
[3] Reiulf Steen: Maktkamp, Tiden, 1989.
[4] Per Kleppe: ""Motkonjunkturpolitikken" i midten av 1970-årene" i Full sysselsetting og økonomisk vekst?, festskrift til Eivind Erichsen, Tano 1987.
[5] Flere detaljer om den økonomiske politikken i disse årene finnes f.eks i Petter Jacob Bjerve: "Kva hendte i Norge i 1970-åra - konjunkturpolitisk?" i Sosialøkonomen nr. 5, 1981.
[6] Her sitert fra Arne Haarr: I oljens tegn. Tanum-Nordli 1982.
[7] Artikkel i Aftenposten 17. oktober 1984.
[8] Amund Utne: The EFTA countries' export performance for manufactured goods 1970-82, EFTA occasional papers no. 7, 1984.
