Atelierer for alle?

I dette notatet presenterer vi funn fra en kartlegging av tilgjengelighet og universell utforming i atelierer i Oslo-området, gjennomført på oppdrag fra Oslo Open – et årlig kunstarrangement der kunstnere åpner atelierene sine for publikum. Studien undersøker atelierene både som arbeidsplass for kunstnere og som visningsarena for publikum, med særlig oppmerksomhet rettet mot personer med funksjonsnedsettelse. Målet er å identifisere barrierer og muligheter for deltakelse i kunstfeltet. Dette er i tråd med FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, artikkel 30, som fremhever retten til å delta i kunst- og kulturliv på lik linje med andre.

Kartleggingen belyser to hovedspørsmål:

• Hvordan er arbeidssituasjonen for kunstnere med funksjonsnedsettelse, og hvilke muligheter har kunstnere for å skaffe produksjonslokaler med universell utforming og tilgjengelighet?
• I hvilken grad er atelierene åpne og tilgjengelige for publikum under Oslo Open?

Datagrunnlaget består av en digital spørreundersøkelse (N = 207) og kvalitative intervjuer og observasjoner ved ti atelierer i Oslo (N = 16), gjennomført vinteren 2025. Spørreundersøkelsen ble sendt til omtrent 1000 kunstnere, med estimert svarprosent på 20.

Kunstnernes bakgrunn og funksjonsvariasjoner

Respondentene i undersøkelsen består både av kvinner (71 prosent) og menn (25 prosent), der flest (67 prosent) er i alderen 35 til 66 år. Mange kombinerer ulike kunstformer, særlig installasjon, skulptur og tegning er utbredt blant de spurte. Kunst utgjør hovedinntekten hos 55 prosent av de spurte, mens 28 prosent har kunst som biinntekt. Hele 96 prosent er tilknyttet en kunstnerorganisasjon.

16 prosent av respondentene har én eller flere funksjonsnedsettelser. Blant disse er psykiske helseutfordringer og synsnedsettelser de vanligste. Majoriteten har ikke-synlige funksjonsnedsettelser (78 prosent), mens 22 prosent har en funksjonsnedsettelse som er synlig av og til.

Respondentene med funksjonsnedsettelse har varierende behov for tilrettelegging: 16 prosent har stort behov, 34 prosent har moderat behov, mens 44 prosent ikke har behov. 13 prosent oppga at funksjonsnedsettelsene medfører store begrensninger i hverdagen, 63 prosent opplever enkelte utfordringer og 22 prosent opplever ingen begrensninger.

Resultatene viser med andre ord at kunstnere med funksjonsnedsettelser i dette utvalget er en sammensatt gruppe med ulike utfordringer og behov for tilrettelegging.

Tilgang til atelier og bruksmønstre

Tilgang til atelier er høy blant begge grupper (84 prosent med funksjonsnedsettelse og 81 prosent uten), men bruken og vilkårene varierer. Kunstnere med funksjonsnedsettelser bruker atelieret sjeldnere daglig og leier oftere alene uten andre kunstnere i bygget. De er også i større grad avhengige av det private leiemarkedet (65 prosent mot 40 prosent), og kun 9 prosent har kommunal leieavtale. Til sammenligning har 40 prosent av kunstnere uten funksjonsnedsettelse kommunale leieordninger.

Flere kunstnere med funksjonsnedsettelse peker på behov for fleksibilitet i arbeidshverdagen. Dette kan stå i kontrast til kravene om subsidiert kommunalt atelier, der det ofte stilles krav til produksjon.

For de som ikke har ateliertilgang, er pris den største utfordringen.

Tilgang til fasiliteter

Respondentene oppga at de har tilgang til toalett, kjøkken og sosiale fellesarealer, men rapporterte om udekkede behov for verksted, lagringsplass og prosjektrom. Respondenter med funksjonsnedsettelser har noe mer begrenset tilgang til toaletter, sosiale fellesarealer, verksteder og vareheis, men det samlede gjennomsnittet for tilgang er likt for begge gruppene.

Verksteder og kontorplass blir vurdert som de mest tilfredsstillende fasilitetene, mens lagringsplass og prosjektrom får lavest vurdering. Kunstnere med funksjonsnedsettelse skårer noe høyere på enkelte fasiliteter, som prosjektrom og toalett, men forskjellene mellom gruppene er små (samlet gjennomsnitt 3,2 mot 3,1).

Funnene tyder på at selv om kunstnere med funksjonsnedsettelse har noe lavere faktisk tilgang til enkeltfasiliteter, er de gjennomgående mer fornøyde med fasiliteter de har tilgang til.

Arbeidsforhold i atelierene

De fleste respondentene er fornøyde med takhøyde, lyd- og lysforhold, men har rapportert misnøye med luftkvalitet og tilgang til maskiner og utstyr. Kunstnere med funksjonsnedsettelse rapporterte gjennomgående lavere tilfredshet med arbeidsforholdene (2,7 mot 2,9), særlig når det gjelder atelierets størrelse og tilgang til teknisk utstyr.

Tilgjengelighet og fysisk tilrettelegging

Respondentene vurderer atelierene som trygge og tilgjengelige med kollektivtransport. Samtidig mener 49 prosent at lokalene ikke er fysisk tilgjengelige for rullestolbrukere. Hele 79 prosent oppga at det mangler tilpasset utstyr og hjelpemidler.

Samlet vurdering av tilgjengelighet er på samme nivå for begge grupper, men med ulike erfaringer: Kunstnere med funksjonsnedsettelse vurderer fysisk tilgjengelighet noe mer positivt, men peker samtidig på større utfordringer knyttet til trygghet og fremkommelighet med kollektivtransport.

52 prosent av kunstnere med funksjonsnedsettelse vurderer lokalene som egnet for deres arbeid, sammenlignet med 72 prosent blant kunstnere uten funksjonsnedsettelse.

Påvirkning og ansvar

Muligheten for å påvirke tilrettelegging er gjennomgående lav. Mellom 45 og 53 prosent vet ikke hvem som har ansvar for tilpasninger. Påvirkningsmuligheten varierer med type utleier: Kunstnere som leier av organisasjoner og stiftelser har størst påvirkningsrom (60 prosent svarte ja og 30 prosent svarte delvis), mens de som leier privat eller i fremleie av en annen kunstner oppga å ha minst påvirkning.

Kunstnere med funksjonsnedsettelse opplever i noe større grad at de kan be om tilpasninger, mens kunstnere uten funksjonsnedsettelser har bedre oversikt over kontaktpersoner. Begge grupper mener at universell utforming i liten grad prioriteres av eierne av bygget.

Utfordringer med tilgjengelighet i atelier

Om lag én av fem kunstnere (19 prosent) har opplevd – eller kjenner andre som har opplevd – utfordringer med tilgjengelighet i atelierene.. Kunstnere uten funksjonsnedsettelser har oftere hatt slike erfaringer (21 prosent) enn kunstnere med funksjonsnedsettelser (13 prosent). Dette kan indikere ulik oppmerksomhet om tilgjengelighet.

Atelieret som visningsarena

Få anser atelierene som tilgjengelige for publikum med funksjonsnedsettelser. Bare 10 prosent mener at atelieret egner seg godt som visningslokale, mens 47 prosent mener det er uegnet. En viktig årsak til dette, er at byggene opprinnelig var ment til noe annet. Kunstnere med funksjonsnedsettelse gir noe lavere vurdering (snitt 1,4 mot 1,6).

Tilgjengelighet i uteområder

• 60 prosent oppga at det finnes asfalterte gangveier
• 47 prosent vurderer uteområdene som tilgjengelige året rundt
• 43 prosent mener kollektivtilbudet i nærheten er rullestolvennlig
• 38 prosent svarte at uteområdene er tilstrekkelig belyst
• 36 prosent rapporterte at det finnes HC-parkeringsplasser
• 25 prosent opplever at bratte bakker ikke utgjør en hindring for fremkommelighet til atelieret

Tilgjengelighet innendørs

• 45 prosent har tilgang til toalettfasiliteter
• 36 prosent har mulighet for hvile eller pause
• 29 prosent oppga både godt lydmiljø og brede dører eller innganger
• 26 prosent har frie gangsoner uten møbler eller andre hindringer
• 23 prosent svarte at de har både trinnfri inngang og god ventilasjon
• 21 prosent har tilgang til heis
• 16 prosent opplever at belysningen er god
• 14 prosent har tydelig skilting
• 13 prosent har terskler som ikke hindrer bevegelse
• 6 prosent har automatisk døråpner
• 2 prosent har teleslynge 

Sikkerhet

• 44 prosent har tydelig merkede nødutganger, mens 28 prosent mangler dette
• 21 prosent har brannalarm med både lyd og lys, 37 prosent mangler dette
• Kun 2 prosent har ledelinjer eller taktile markeringer – 89 prosent oppgir at dette mangler

Kunstnere med og uten funksjonsnedsettelser vurderer sikkerheten på omtrent samme nivå (1,6 mot 1,7).

Trafikklysmodellen som vurderingsverktøy

Tilgjengeligheten ble vurdert med en trafikklysmodell basert på kollektivtransport, uteområder, innendørs tilgjengelighet og sikkerhet. Ingen lokaler oppfylte kriterier for universell utforming og tilgjengelighet. Fem atelierer ble klassifisert som gule (delvis tilgjengelige), og fem ble klassifisert som røde (utilgjengelige). Atelierer på gult nivå hadde enkelte tiltak, men manglet helhetlig planlegging. Atelierer på rødt nivå hadde fysiske barrierer både ute og inne. I noen tilfeller førte dette til at kunstnere måtte si opp leieforholdet.

Strukturelle og økonomiske barrierer

Funnene viser at tilgjengelighet ikke bare handler om fysisk utforming, men også om strukturelle, økonomiske og organisatoriske forhold. Flere kunstnere vegret seg for å be om utbedringer i atelierene i frykt for leieøkning eller oppsigelse. Samtidig var ansvarsforholdene uklare – både når det gjaldt hvem som hadde ansvar for vedlikehold, og hvem som skulle dekke kostnadene. Tilrettelegging i form av utstyr og teknologiske hjelpemidler var sjelden til stede, ettersom kunstnerne selv måtte dekke kostnadene.

Lav bevissthet om funksjonsnedsettelse i kunstnermiljøet

Universell utforming diskuteres sjelden i kunstmiljøene, og når det omtales, er det som regel i tilknytning til enkeltpersoners erfaringer. Flere respondenter rapporterte om diskriminering, mobbing eller opplevelser med manglende forståelse for funksjonsvariasjon og tilrettelegging – både i arbeidslivet og under utdanning. Et tydelig eksempel gjaldt et atelier som i utgangspunktet var reservert for kunstnere med funksjonsnedsettelse, men som på grunn av manglende vedlikehold ikke lenger var tilgjengelig. Dette førte til at en person i rullestol fikk avslag på søknad om plass i atelierfellesskapet.

Avsluttende oppsummering

Kartleggingen viser at atelierene i Oslo-området i liten grad er tilrettelagt for kunstnerne og publikum med funksjonsnedsettelser. Rundt halvparten av lokalene vurderes som utilgjengelige for rullestolbrukere og mangler trinnfri inngang, heis og tilpassede toaletter. Der tilgjengelighetstiltak finnes, er de ofte tilfeldig gjennomført og mangler vedlikehold. Det rapporteres også om begrensede sikkerhetstiltak, som brannvarsling med lyd og lys, og fravær av ledelinjer eller taktile markeringer.

Kunstnere med funksjonsnedsettelser møter i tillegg strukturelle og økonomiske barrierer. De har sjeldnere tilgang til subsidierte atelierer og er mer avhengige av det private markedet, hvor prisene gjerne er høyere. Dette er imidlertid ikke bare negativt. Kunstnere med funksjonsnedsettelser har høyere tilfredshet med de fasilitetene de faktisk har tilgang til, og svarte at utleier i større grad imøtekommer deres behov for tilrettelegging.

Ekskluderingen handler også om hvordan kunstfeltet er organisert. Manglende tilrettelegging i utdanning og krav om produksjon kan gjøre det vanskelig å etablere seg som profesjonell kunstner med funksjonsnedsettelse. Universell utforming er sjelden et tema, som bidrar til lav bevissthet og begrenset etterspørsel etter tilrettelegging.

Fraværet av rullestolbrukere blant respondentene understreker at manglende representasjon ikke betyr fravær av behov – men kan være et resultat av ekskluderende praksiser og utilgjengelig bygningsmasser. Skal retten til deltakelse i kunst- og kulturliv realiseres i tråd med FNs konvensjon, kreves mer helhetlige og forpliktende løsninger.