Dette notatet handler om kommunal tilrettelegging for allmennleger i spesialisering (ALIS). Siden 1. mars 2017 har det vært et krav om at kommunen skal sikre at leger som gjør klinisk arbeid for kommunen, enten er spesialister i allmennmedisin eller under slik spesialisering. Fra 1. mars 2019 kom det nye regler for spesialistutdanningen av leger, som innebærer til dels store endringer av selve utdanningen og nytt utdanningsansvar for kommunen.
Vi har gjennomført en intervjuundersøkelse blant helseledere i seks bykommuner for å utforske og beskrive hvordan de tilpasser seg til det å ha ansvaret for spesialistutdanningen i allmennmedisin for sine leger.
Notatet belyser at det i kommunene er gjort tilpasninger i den lokale legetjenesten som resulterer i at de har flere ulike typer ALIS: fastleger, fastlegevikarer og kommunalt ansatte allmennleger som ikke er fastleger. Disse har behov for ulik grad av tilrettelegging for å gjennomføre spesialistutdanningen i allmennmedisin. Notatet belyser også en til dels uferdig ny utdanningsmodell som kommunene har brukt, og fortsatt bruker, en del ressurser på å forstå, implementere og videreutvikle. Eksisterende og planlagte nasjonale støtteordninger møter bare delvis det kommunale behovet. Vi finner eksempler på modeller for ALIS som støter mot eksisterende regelverk, innebærer kommunal tilleggsfinansiering eller krever en fleksibel innstilling blant legene. Notatet løfter også fram generelle utfordringer som gjelder veiledning og supervisjon, samt behov for stillinger for ALIS i helseforetakene, som sikrer innpass og muliggjør en effektiv gjennomføring av spesialistutdanningen i allmennmedisin.
