Store deler av norsk næringsliv er nå preget av usikkerhet. Vi vet at landbruket hadde store problemer med å klare seg uten innvandrere i forbindelse med bær-sesongen. Men hva er situasjonen i andre bransjer som har blitt vant til å ha mange arbeidsinnvandrere? Er det for eksempel slik at sviktende ordretilgang, permitteringer og høy arbeidsledighet gjør at det ikke er behov for like mange arbeidsinnvandrere som før? Og hvordan vil etterspørselen variere mellom næringene?

Koronatiltak hjemme og ute
I mars ble både arbeidsinnvandrere og deres arbeidskraft satt i «karantene».  Innreiserestriksjoner i Norge, og utreiserestriksjoner i avsenderlandene, bidro til at det i 2. kvartal i 2020 var rekordlav innvandring.

Samtidig ble mange av arbeidsinnvandrerne som allerede var her hardt rammet av krisen. Den registrerte ledigheten blant innvandrere fra EU-land i Øst-Europa var over 14 prosent i 2. kvartal 2020. Fra tidligere kriser vet vi at utsatte grupper rammes hardest, og blant dem finnes også en stor andel arbeidsinnvandrere.

Kronekursen faller – økonomisk vekst i øst
Selv om alt skulle vende tilbake til normalen etter koronatiltakene, er det ikke sikkert at vi kan fortsette å hyre inn billig arbeidskraft fra øst. Det avhenger blant annet av økonomien og levekårene i viktige avsenderland – eksempelvis Polen. Situasjonen hjemme kan være avgjørende for hvor attraktivt det er å reise ut. I 2018 var arbeidsinnvandringen rekordlav sammenliknet med årene fra 2004, og koronakrisen vil antagelig bare forsterke denne trenden.