Sammendrag

Denne rapporten sammenfatter funn fra en evaluering av et forsøk med foreldreveiledning gjennomført 2017–2018 i ti utvalgte kommuner/ bydeler. Veiledningsforsøkets mandat var å gi et tilbud om gruppeveiledning til foreldre som var bekymret for sine ungdommer, men graden av bekymring og på hvilket grunnlag bekymringen var festet, var ikke spesifisert. Gruppeveiledningen var en utprøvning av ICDP (International Child Development Programme) tilpasset ungdomsforeldre. Evalueringen bygger på intervjuer med foreldre, veiledere og kontaktperson for organiseringen av foreldreveiledningen samt observasjoner av tre veiledninger.

Grunnleggende sett illustrerer forsøket et poeng som ofte glemmes når utfordringer knyttet til ungdom adresseres – de har foreldre. Foreldre som ofte er i en posisjon der de kan utøve innflytelse, men som kan trenge støtte og veiledning for å klare å utgjøre en god forskjell. Et overordnet inntrykk fra evalueringen er at foreldre til ungdom i større grad opplever å stå alene i foreldreutfordringene sammenlignet med når barna var små. Foreldre med minoritetsbakgrunn som selv har begrenset nettverk i Norge kan oppleve denne ensomheten i foreldrerollen enda sterkere. Evalueringen underbygger behovet for å utvikle et tilbud om foreldrestøtte til ungdomsforeldre, og erfaringene fra dette forsøket viser at gruppeveiledning basert på ICDP kan være et fruktbart utgangspunkt for en slik satsing. Samtidig viser erfaringene at implementering av veiledning kan være utfordrende.

Pragmatisk rekruttering

Et hovedfunn knytter seg til rekrutteringen av foreldre til gruppeveiledningen. Da foreldre skulle nås lokalt, ble flere ulike rekrutteringsstrategier tatt i bruk. Noen steder rekrutterte man i hovedsak gjennom veileders arbeidsplass og institusjonelle tilganger og/eller veilederes mer eller mindre uformelle nettverk. Andre steder fungerte jungeltelegrafen som viktigste rekrutteringskilde – foreldre ble inkludert fordi de hadde fått kjennskap til tilbudet gjennom sine nettverk. Felles for alle de ulike strategiene er at rekruttering bygget på eksisterende tillitsrelasjoner. Dette var et tilbud som skulle gis i en tidsavgrenset periode, og det var begrenset med ressurser knyttet til forsøket. Det var derfor svært begrenset mulighet for å involvere potensielle partnere i andre sektorer / deler av bydelene / kommunene enn den enheten der ansvaret for forsøket var plassert. Uten mulighet til å forankre prosjektet og dermed rekrutteringen i ulike deler av kommunen/bydelen (som barnevern, voksenopplæring, ungdomsarbeidere etc.) ble rekrutteringen pragmatisk gjennomført med utgangspunkt i allerede eksisterende tillitsrelasjoner.

Denne pragmatiske rekrutteringen ga en bredde i typen foreldre som ble rekruttert, fra foreldre med alvorlige bekymringer knyttet til sine ungdommer til foreldre som ikke uttrykte noen bekymring for sine ungdommer. Det er imidlertid ikke gitt at forsøket nådde ut til de foreldrene som hadde størst behov for veiledning. Fordi en overvekt av veilederne jobbet med integrering i sine respektive bydeler og kommuner, endte man dessuten opp med en tung overvekt av minoritetsspråklige foreldre, selv om disse i utgangspunktet ikke var definert som målgruppe. Kun i én veiledningsgruppe var det overvekt av foreldre med norsk som morsmål. Dette hadde implikasjoner for gjennomføringen, både når det gjaldt praktisk gjennomføring og hvilke temaer som ble vektlagt i ulike grupper.

Erfaringene fra rekrutteringen underbygger behovet for tverrsektoriell innsats over tid dersom man skal nå en spisset målgruppe av foreldre. Ungdomsforeldre er en gruppe uten naturlige møtepunkter sammenlignet med småbarnsforeldre som for eksempel jevnlig er i kontakt med helsestasjon, barnehage og skole. Det er grunn til å tro at en god og bred rekruttering av ungdomsforeldre derfor i enda større grad krever nettopp tverrsektoriell innsats der alle aktører som potensielt er i kontakt med gruppa, kjennet til tilbudet. Dette vil kun la seg gjøre dersom foreldreveiledningen tilbys over tid og slik gis mulighet for å forankres lokalt.

Implementering i tråd med ICDP, men variert bruk
av tilpasningen

Veiledningen som tilbys fra Bufdir består av et standard ICDP-opplegg med særskilt tilpasning til ungdomsforeldre. Evalueringen av selve implementeringen av forsøket viser at samtlige veiledningsgrupper forholdt seg tro til ICDP som rettesnor i veiledningen. Det var imidlertid store sprik i hvor tro veilederne var når det gjaldt å gjennomføre veiledning i tråd med tilpasningene for ungdomsforeldre. Noen steder ble det tilpassede opplegget fulgt slavisk, andre steder ble det gjennomført mindre tilpasninger, og enkelte steder forholdt veilederne seg i liten grad til det tilpassede opplegget. Noe av årsaken til dette spriket ligger i mangel på skriftlige ressurser. Flere veiledere opplevde å ha for lite skriftlig materiale å bygge veiledningen på i møte med ungdomsforeldrene. De strevde med å gjennomføre tilpasningene i praksis, og slet da særlig med å finne tilpassede hjemmeoppgaver som foreldrene kunne gjennomføre.

Knapp tid i implementeringen

En utfordring ved implementering av veiledningen var at tiden opplevdes for knapp. Dette var en utfordring alle veiledere beskrev i ulik grad. Dette hadde i all hovedsak tre forklaringer. For det første slet mange grupper med at enkelte foreldre ikke møtte opp i tide, slik at gruppa i realiteten ikke hadde like lang tid til rådighet som planlagt. For det andre hadde noen grupper større utfordringer med språk. Flere grupper hadde behov for tolking underveis eller mange gjentagelser for å få med seg det som ble sagt. Spesielt grupper som ikke var språkhomogene, strevde med å finne en god flyt på kommunikasjonen, noe som tok mye tid og gjorde at gruppene ikke kom gjennom alt som var planlagt. Til slutt opplevde veiledere at foreldre ofte hadde ønsker og behov for å snakke om andre temaer enn de som var satt opp, eller for å snakke lenger enn planlagt om enkelte tema. Dette kunne handle om personlige opplevelser knyttet til deres ungdom, ting som hadde skjedd i foreldrenes hjemland, eller et tema som ble opplevd som spesielt relevant eller kontroversielt og som det derfor var ønske om å diskutere mer inngående. Dette er sannsynligvis et grunnleggende dilemma for ICDP-veiledere som ikke gjelder disse gruppene spesielt. ICDP er ikke et manualisert program, og veilederne står relativt fritt til å forme opplegget som de ønsker. Denne friheten er intendert, og det er forventet at veilederne tilpasser opplegget til foreldrene som er til stede. Samtidig ligger det tydelige forventninger i hva som skal gjennomgås i løpet av en veiledningsrekke. At foreldres behov for veiledningen fra gang til gang ofte ikke er forenelig med opplegget som er planlagt, er en sentral utfordring for veiledere i ICDP og noe mange opplever som spesielt krevende.

Veiledning – et relasjonelt arbeid

Veiledning er grunnleggende sett et relasjonelt arbeid. En vellykket gjennomføring av ICDP er avhengig av etablering av tillit, både foreldre imellom og mellom gruppa og veilederne. ICDP gjennomføres alltid med to veiledere, og også relasjonen veiledere imellom påvirker gjennomføring.

Erfaringer fra dette prosjektet viser at det er et fortrinn at veilederne har veiledet sammen før. Videre antyder våre data at det er en fordel om veilederpar settes sammen av personer som er ulike langs akser som alder, kjønn, etnisitet, språkbakgrunn og erfaring. Ser man på hvordan veilederdynamikken påvirker implementeringen, er det også svært sentralt hvor åpen veileder(ne) er for tilpasninger av ICDP. Vi ser nemlig at variasjonen i programtroskap ikke bare kan knyttes til manglende skriftliggjøring, men også veiledernes holdninger til endringene. Blant veiledere i dette forsøket, fantes det veiledere som kan karakteriseres som: i) programtro veiledere som fulgte opplegget slavisk, ii) tilpasningsdyktige veiledere som møtte tilpasningene med nysgjerrighet, motivasjon og søkte å justere underveis i tråd med oppleggets hensikt, og iii) kritisk erfarne veiledere som utviste en grunnleggende skeptisk holdning til endringene, og anså de som forslag mer enn et fast opplegg og valgte i ulik grad å se bort fra dem da de opplevde at egen erfaring ga et bedre grunnlag for å møte foreldrene.

Også relasjonen som oppstår mellom gruppa og veileder, påvirker implementeringen. En sentral faktor som påvirker denne relasjonen, er hvor åpen og sårbar veileder velger å gjøre seg når det gjelder å dele personlige erfaringer og utfordringer. Vi har inntrykk av at dersom veilederne er åpne og viser noe av seg selv som privatperson, vil dette smitte over på deltakerne som også vil ha lettere for å åpne seg om sine utfordringer. Videre påvirker språksammensetningen av gruppa dynamikken mellom veileder og foreldre, spesielt oppleves bruk av tolk som lite hensiktsmessig. Vårt tydelige inntrykk er at det er en fordel å sette sammen grupper der foreldre får snakke sitt eget morsmål med veileder, med andre ord at det i minoritetsspråklige grupper så langt det lar seg gjøre bør brukes veiledere som deler gruppedeltakernes språk. Dersom det ikke er mulig å bruke tospråklige veiledere, er tolk et alternativ selv om vi altså identifiserer utfordringer knyttet til dette. Selv om deltakerne snakker norsk på et relativt høyt nivå, vil det i de aller fleste tilfeller gis et bedre veiledningstilbud dersom de får snakke morsmålet i gruppa.

En siste sentral faktor som påvirker gjennomføringen, er relasjoner som oppstår innad i gruppa. I enhver gruppe oppstår ulike roller, og vi finner at internledere – det vil si deltakere som er særlig aktive og tar en lederrolle internt i gruppa – synes å være avgjørende for hva slags dynamikk som oppstår. Dersom den personen som tar ordet først er åpen, sårbar og deler utfordringer, synes dette å være vel så avgjørende for dynamikken som oppstår i veiledningen, på samme måte som åpenhet hos veileder påvirker gruppedynamikken at veiledere åpner seg. I tillegg ser vi at kjønnssammensetning og det at foreldre opplever å ha lignende utfordringer som de andre, er sentralt for å få en gruppe der deltakerne får en god relasjon til hverandre.

Behov for foreldreveiledning blant ungdomsforeldre

Denne evalueringen så ikke bare på implementeringen av forsøket – datainnsamlingen vektla også å søke innsikt i behovene for foreldrestøtte blant ungdomsforeldre som i ulik grad er bekymret for sine ungdommer. Kun ved å adressere behovene for veiledning kan man vurdere om prosjektet kan anses som vellykket – treffer det målgruppas behov?

Basert på data fra intervjuer med foreldre primært og veiledere sekundært presenterer vi i denne rapporten fire sentrale behov blant ungdomsforeldre. To av de identifiserte behovene finner vi på tvers av foreldregruppene, mens to av behovene er det vi i rapporten omtaler som minoritetsspesifikke behov, da de knytter seg til kunnskapsbehov blant foreldre som selv er oppvokst i et annet land.

Det første overgripende behovet blant foreldre som deltok på veiledning, var et behov for å få en bedre relasjon til sin ungdom. Enkelte foreldre strevde med dette, mens andre opplevde relasjonen som relativt god. Felles var imidlertid et ønske om å gjøre relasjonene bedre. Dette var en grunnleggende motivasjon for deltakelse for de fleste foreldrene. Det andre behovet som er tydelig i våre data, er behovet for å møte andre foreldre i lignende situasjoner. Dette er i mindre grad et behov de opplevde å ha i forkant av veiledningen (med noen unntak), men et behov som mange oppdaget underveis og som understrekes sterkt i selvevalueringen av veiledningsprogrammet.

Blant foreldre med minoritetsbakgrunn som utgjorde hoveddelen av foreldrene som deltok på denne veiledningen, var det dessuten et stort behov for mer kunnskap. For det første beskrev mange et behov for mer kunnskap om normer for norsk barneoppdragelse og forventninger til foreldrerollen. Dette var ikke spesielt knyttet til det å ha ungdommer, selv om noen utfordringer knyttet til ungdomstid ble opplevd som særlig store, for eksempel grenser for alkohol, utetider og forhold på tvers av kjønn, herunder seksualitet. Mange opplevde at det i minoritetsmiljøene var en sterk myte at norske foreldre ikke satte noen grenser, og de beskrev en stor usikkerhet knyttet til om de var for strenge, og en utrygghet knyttet til ungdommenes livsverden. Opplevelsen av å ikke ha grep om norske forventninger var for mange kombinert med en mangel på (eller opplevelse av mangel på) systemkunnskap. Kunnskap om hvor de kunne søke hjelp, hva slags institusjoner som var sentrale i ungdommenes liv, og ikke minst kunnskap om barnevernets mandat og virkemidler ble av mange beskrevet som et stort behov. I noen tilfeller ble frykten for barnevernet kombinert med manglende innsikt i norske normer for barneoppdragelse (da spesielt ideen om at det ikke var lov å sette grenser) utslagsgivende for hvordan foreldrene utøvet foreldreskapet. Enkelte beskrev hvordan dette gjorde at de hadde valgt andre foreldrestrategier enn dem de selv anså som riktige, på grunn av denne kunnskapsmangelen. Slike refleksjoner ble delt av foreldre som opplevde at de gjennom refleksjoner i veiledningen hadde oppnådd ny innsikt i nettopp dette.

Matchet tilbudet om veiledning foreldrenes behov?

Vi finner at dette tilbudet om ICDP tilpasset ungdomsforeldre møter foreldrenes behov for å møte andre i lignende situasjoner. Selv om dynamikken i de ulike gruppene varierte, står foreldrefellesskapet og metoden ICDP bygger på (veiledning gjennom felles refleksjoner i gruppe), fram som en sentral betingelse for suksessen.

Når det gjelder behovet for å bedre relasjonen til ungdommene, har vi ikke datagrunnlag for å kunne si noe om effekt og endring av relasjoner. Likevel finner vi på tvers av grupper at foreldre i ulik grad og på ulike måter beskriver bedring i relasjoner og bedring i hjemmesituasjoner som foreldrene selv knytter til ICDP-veiledningen.

Kunnskapsbehovet hos minoritetsforeldrene blir møtt i ulik grad på tvers av grupper. Enkelte grupper prioriterte minoritetsutfordringer, og krysskulturelt foreldreskap ble både beskrevet som og opplevd som en bærebjelke for veiledningen. I slike grupper ble både normer og forventninger til oppdragelse av ungdom, og innsikt i systemer som barnevern vektet. I andre grupper ble dette tematisert i liten grad. ICDP finnes i to hovedvarianter, en standardversjon og en minoritetsversjon. Dette forsøket tok utgangspunkt i standardversjonen. Her tematiseres minoritetsutfordringer i utgangspunktet i liten grad, og det avholdes færre møter. Med andre ord holdt enkelte veiledere seg tro til standardversjonen og tilpasningene, mens andre gjennomførte en veiledning som lå tettere opp mot minoritetsversjonen i form og innhold.