I mer enn to tiår har norsk integreringspolitikk forsøkt å hindre familiers bruk av tvang og vold for å bestemme over valg av ektefelle og statusen for ekteskapet. De siste årene har i økende grad også oppmerksomheten blitt rett mot negativ sosial kontroll – foreldres og familiers bruk av kontroll, press og restriksjoner i unge menneskers liv.

Frivillige organisasjoner har helt siden den første handlingsplanen mot tvangsekteskap i 1998 hatt en viktig rolle i arbeidet med å forebygge og motvirke slike praksiser, samt å bistå unge mennesker som har brutt med familiene sine.

I to nye forskningsrapporter, utarbeidet på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), undersøker og diskuterer Fafo disse organisasjoners rolle generelt (rapport 1), samt egen mentorordninger drevet av frivillige organisasjoner spesielt. Disse skal hjelpe utsatte enkeltpersoner til å etablere en selvstendig tilværelse (rapport 2).

Begge rapportene – som vil presenteres og diskuteres på et eget Fafo-seminar 13. januar – viser at de frivillige organisasjonenes innsats innebærer en del dilemma og utfordringer.

– Denne typen frivillig arbeid kan være svært krevende, men også betydningsfullt. Eksempelvis mentorordningen kan bety mye for målgruppen når dette fungerer godt. Noen av de som har brutt med familiene sine opplever å være nokså alene i verden når de skal forsøke å etablere en voksentilværelse på egenhånd, forteller Fafo-forsker Ragna Lillevik.

Fra forebygging til konfrontasjon

Frivillige organisasjoner har lenge kunnet søke om økonomisk støtte gjennom en nasjonal tilskuddsordning forvaltet av IMDi og etter hvert 20 utvalgte kommuner. I 2019 fikk totalt 82 prosjekter tildelt støttemidler.

Organisasjonene som mottar støtte, kan ha svært ulike innfallsvinkler. De spenner fra å jobbe med ren forebygging overfor relevante grupper, til direkte støtte og hjelp til dem som står i en situasjon de ønsker å komme seg ut av. Noen arbeider gjennom åpen dialog, andre er mer konfronterende.

Sett under ett får like fullt de frivillige organisasjonene gode skussmål av Fafo-evalueringen.

– Det er mye god og viktig kompetanse å finne i de frivillige organisasjonene. Et bredere samarbeid mellom frivillige, organisasjoner, politikere og myndigheter og forskning – der man kritisk diskuterer tilnærminger og tiltak – kan likevel bidra til å styrke innsatsen, forteller Lillevik.

De fleste organisasjonene er da også godt fornøyde med eget arbeid og egne tiltak. Mange organisasjoner er også fornøyde med at de i det hele tatt får tilskudd til å drive tiltak.

– Samtidig har vi funnet til dels stor misnøye og frustrasjon rundt hvordan tilskuddsordningen er utformet – at pengene deles ut på vårparten og må brukes opp i løpet av året. Flere organisasjoner opplever at dette gjør det vanskelig å arbeide langsiktig, noe som særlig kan gå ut over arbeidet med å bygge tillit i miljøer over tid, sier Lillevik.

Hjelpen ut av familiens kontroll

En av rollene frivilligheten fyller, er å støtte unge voksne som bryter med familien. Våren 2019 etablerte myndighetene en mentorordning som – i regi av frivillige organisasjoner – skulle gi unge voksne som er i en slik situasjon, noen å høre til når de skal etablere seg på egenhånd.

Målgruppa har til felles at de har brutt med eller har svært lite kontakt med sin familie av ulike grunner relatert til negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og/eller æresrelatert vold. Dette har gjort at de har mistet sitt fellesskap. Samtidig har mange av dem liten øvelse i å være alene.

Fafo har her særlig sett på tre konkrete tiltak: Røde Kors’ «Mentorfamilie», Norske Kvinners Sanitetsforenings tilbud «Ressursvenn» og nettverket «Sammen» i regi av Oslo Krisesenter.

De to førstnevnte er bygget på frivilliges innsats med å gi de unge som bryter med sin familie noe annet enn det profesjonelle hjelpere kan gi: noen å være sammen med, noen som kjenner «hele dem» og kan bety noe for dem på et personlig plan.

– Når disse tilbudene fungerer, er de svært viktige i de unges liv. Men når de ikke fungerer, kan de også gi stor skuffelse og nye vonde erfaringer. Det er en veldig personlig og spesiell type frivillighet, som gjør at det kreves et profesjonelt organisasjonsapparat rundt den enkelte frivillige for å sikre faglighet, oppfølging, kvalitet, sikkerhet og kontinuitet i tilbudet, kommenterer Lillevik.

I sum bidrar ordningene til å dekke store emosjonelle og sosiale behov hos målgruppa. Frivillige og frivillige organisasjoner har et annet utgangspunkt enn offentlige tjenester for å kunne få dette til, konkluderer Fafo-forskerne.

De anbefaler derfor at mentorordninger videreføres, med frivillige organisasjoner fortsatt i front.

– Dette betyr likevel ikke at myndigheter, forvaltning og organisasjoner kan lene seg tilbake i trygg forvissning om at dette arbeidet ikke bør videreutvikles. Mentorordningen er eksempel på tiltak som må være i kontinuerlig endring og utvikling, basert på kartlegginger, erfaringsutvekslinger, forskning – og ikke minst debatt, vektlegger Fafo-forskeren.

Peker på kulturelle tradisjoner som viktigste årsak

Fafo-forskerne har også undersøkt hvordan de frivillige organisasjonene vurderer selve problematikken – tvangsekteskap og negativ sosial kontroll i Norge.

I en spørreundersøkelse pekte representanter på at følgende kategorier i svært eller ganske stor grad bidrar til å opprettholde slike praksiser:

• Kulturelle tradisjoner: 41 prosent
• Lav utdanning: 31 prosent
• Kunnskapsmangel: 28 prosent
• Religion: 25 prosent
• Dårlig økonomi: 21 prosent
• Annet: 16 prosent

Seminar løftet debatten

På Fafo-seminaret 13. januar ble rapportene presentert og «frivillige innsatser mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og æresrelatert vold» debattert.

Hva er det rimelig å forvente at frivillige organisasjoner skal kunne løse av oppgaver? Hvorvidt møter frivilligheten som utøves målgruppens behov.

Ved siden av presentasjonene fra Fafo-forskerne Beret Bråten og Ragna Lillevik, deltok følgende i debatten:

• Nancy Herz: statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Hun har bakgrunn som forfatter og samfunnsdebattant.
• Himashi Saltbones Patel: prosjektleder for Røde Kors Mentorfamilie, Oslo Røde Kors – ett av prosjektene i mentorordningen som en av Fafo-rapportene handler om.
• Elisabeth Grøtteland: seniorrådgiver i Barne-, ungdoms og familiedirektoratet og sentral i utviklingen av mentorordningen.
• Ingrid Smette: postdoktor ved Universitetet i Oslo, prosjektet Living the Nordic Model. Har blant annet forsket på foreldre med innvandrerbakgrunn, hvordan konseptet negativ sosial kontroll kan forstås, og på sivilsamfunnsaktørers betydning i voldsfeltet.