Valget av Verdens Matvareprogram (World Food Programme, WFP) ble 9. oktober utropt til årets vinner av Nobels fredspris.

En av dem som var glad for dette valget, er Fafo-forsker Anne Hatløy. Hun forsker på utviklingsspørsmål, med spesialisering innen ernæring og helse.

– Dette er en verdig vinner – også om vi ikke akkurat nå hadde opplevd en pandemi. De er gjerne de første til å trå til i kriser, når behovene for hjelp er som aller sterkest. Samtidig får tidspunktet fram den forverrede situasjonen som mange sårbare mennesker er i under covid 19-pandemien, hvor økt matmangel til de grader har blitt forsterket, sier Hatløy.

Det uønskede behovet

Selv om store deler av verdens befolkning har blitt løftet ut av fattigdom de siste tiårene, ser Hatløy med bekymring på at Verdens matvareprogram (VMP) ikke nødvendigvis har fått mindre å gjøre i de siste årene.

– Det beste hadde jo vært om det ikke lenger var behov for arbeidet de gjør. Men de siste årene har behovet for dem har vært økende, særlig i flyktningleire i krigsområder, sier hun.

På toppen av dette har vi selvsagt også korona-sitasjonen, som har vanskeliggjort arbeidet med å få mat fram til dem som behøver det som mest. Som Fafo-forsker, har Hatløy blant annet forsket på vegne av Verdens Matvareprogram om betydningen av skolemat i krisesituasjoner.

– Dette er noe de har satset hardt på. Tilbudet har bidratt til at mange barn har fått et helt nødvendig tilskudd mat i løpet av dagen. Når mange skoler har stengt ned, har disse skolebarna mistet et av de mest livsnødvendige tiltakene, vektlegger hun.

Bærekraft mer på dagsordenen

Måten WFP utfører nødsarbeidet er langt på vei gjenkjennelig fra dens spede begynnelse i 1963. Hatløy ser likevel at organisasjonen har begynt å legge mer vekt på lokal forankring og bærekraft.

– Tradisjonelt har de blitt beskyldt for å transportere matvareoverskudd fra den ene siden av verden til den andre. Inntrykket mitt er at det nå brukes mer lokale matressurser og at man tenker mer bærekraft, sier hun.

Dette er prinsipper hun støtter helhjertet, gjennom erfaringer fra egen forskning. I den siste tiden har hun blant annet jobbet med å finne fram til lokale ingredienser som tilbyr tilstrekkelig og riktig ernæring i områder med lav matsikkerhet i Etiopia, slik at de ikke blir avhengige av tilførsel av mat utenfra.

Ved siden av Fafo-forskningen, er hun også førsteamanuensis ved Senter for Internasjonal Helse ved Universitetet i Bergen. Der arbeider hun på et prosjekt om å bygge opp en master- og PhD-grad i ernæring i ved Universitetet i Kinshasa, DR Kongo. På samme dag som fredspris-vinneren ble annonsert, ble rapporten om dette prosjektet lansert.

Også denne rapporten understreker behovet for å bygge kompetanse lokalt for å få til bærekraftige løsninger for matsikkerhet, framfor å måtte rykke inn utenfra ved kriser.

– Det å være med på å bygge opp kunnskap og kompetanse i utviklingsland, er veldig, veldig viktig. Matvarehjelp skal jo kun være i en akutt fase, og det er viktig at det ikke blir en permanent løsning. Man må satse på bærekraftige løsninger, som virker over lang tid, sånn at folk får mulighet og anledning til å produsere og kjøpe egen mat, sier hun.