Dette notatet undersøker hvordan funksjonshindring defineres, forstås og måles i Norge, og hvordan endringer i terminologi, teori og målepraksis påvirker forskning, statistikk og politikk.
Det setter den norske tilnærmingen i et internasjonalt perspektiv, særlig FNs CRPD, og viser gapet mellom rettighetsbaserte forpliktelser og empirisk kunnskap om funksjonshindrede personers levekår. Funksjonshindring forstås som et komplekst, flerdimensjonalt fenomen påvirket av kroppslige, sosiale og strukturelle faktorer, og ulike teoretiske modeller – medisinske, religiøse, økonomiske, menneskerettsbaserte, biopsykososiale og sosial-relasjonelle – gir delvise perspektiver. Den sosial-relasjonelle modellen, som forstår funksjonshindring som et resultat av samspillet mellom individuelle funksjonsbegrensninger og de sosiale strukturene, har fått økende gjennomslag i norsk politikk. Likevel gjenstår utfordringer. Uklare og inkonsistente definisjoner og målepraksiser begrenser sammenlignbarhet, blant annet fordi verktøy som GALI og Washington Group gir ulike resultater. Notatet etterlyser derfor tydeligere teoretisk forankring, mer konsistente definisjoner og målemetoder, større oppmerksomhet på kontekst og interseksjonelle faktorer, og aktiv involvering av funksjonshindrede i forskning og politisk utforming.
