Rapporten gir en bred oversikt over tidligpensjonering og seniorpolitikk i det statlige tariffområdet. Ved å følge fire kohorter av statsansatte gis en beskrivelse av hvor mange og hvem som går av mellom 55 og 65 år, og på hvilke ordninger: AFP, uførepensjonering eller tjenestepensjon med særaldersgrense. Variasjon i pensjoneringsatferd ses i relasjon til den enkeltes helsesituasjon og arbeidsevne, økonomiske situasjon og ektefelles yrkesstatus, og ikke minst arbeidssituasjon i vid forstand; blant annet psykiske og fysiske arbeidsbelastninger, herunder opplevd diskriminering, omstillinger og nedbemanninger og forholdet til nærmeste leder og kolleger. Vi har også kartlagt statens seniorpolitikk slik den framsto i 2002. Formålet har vært å si om og i hvilken grad staten hadde iverksatt særlige tiltak rettet mot sine eldre arbeidstakere, og om det synes å være noen sammenheng mellom ledernes problemsforståelse, holdninger til eldre og de seniorpolitiske tiltakene som var tatt i bruk. Vi har også sett på sammenhengen mellom tiltak og pensjonering. Hovedproblemstillingene er:
• På hvilket alderstrinn går statsansatte av med pensjon?
• Hva er den viktigste tidligpensjonsordningen – AFP, uførepensjon eller særaldersgrenser; herunder 85-årsregelen?
• Hvordan varierer pensjoneringsmønsteret mellom ulike arbeidstakergrupper, og hva er hovedbegrunnelsen for at noen går av tidlig, mens andre velger å fortsette
i arbeid etter fylte 62 år?
• Hvilken betydning synes ulike trekk ved arbeidsmiljø og arbeidssituasjon å ha
for valg av pensjoneringstidspunkt i forhold til familiesituasjon, helse, økonomi, omstillinger og nedbemanning? Med andre ord, hvilke tiltak på arbeidsplassen
kan være egnet for å fremme en senere avgang?
• I hvilken grad fører staten en seniorpolitikk, og har denne noe å si for pensjoneringsmønsteret?
