Norge og Norden ligger i tetgruppen i internasjonale rangeringer – i levestandard, omstillingsevne, sysselsetting, produktivitet og vekstkraft. Det er ikke selvsagt at det skal være slik. Norge hadde betydelige tilbakeslag i 1980-årene og stor ledighet først i 1990-årene.
En hovedforklaring på at Norge har lykkes så godt, er «den norske modellen», med høy sosial trygghet, stor offentlig sektor, små sosiale forskjeller og raus velferd – og med sterke parter i arbeidslivet som samarbeider tett med staten.
Men det har skjedd en omfattende endring i tenkningen om hvordan velferdsstaten bør organiseres. Stikkordet for dette er «New Public Management» som søker å oversette prinsipper fra markedsstyring til offentlig forvaltningspraksis.
Denne tankeretningen har betydelige heftelser. Den norske makromodellen har en parallell i og er forsterket av det man kan kalle den norske mikromodellen. I de lokale enhetene forhandler man ikke bare om fordelingen av resultater. Man samarbeider også om enhetenes utvikling. Mikromodellen gjør det mulig å håndtere omstillinger ved samarbeid.
Stikkordet for dette er sosial kapital – verdien av andres bidrag for egen innsats. Den sosiale kapitalen springer ut av relasjonene mellom medlemmene i lokale nettverk. De påvirker ytelsene til hver enkelt arbeidstaker og produktiviteten i den enkelte enhet.
Denne sosiale kapitalen svekkes hvis man handler ut fra en økonomisk teori som ignorerer at de ansatte er mer enn arbeidskraft. Det vil hemme omformingen av et arbeidsliv som stadig må mestre ny teknologi. Evnen til omstilling avhenger av den sosiale kapitalen som utvikles og investeres. Da gjelder det ikke å svekke motpartene, men tvert imot å styrke dem – ikke å isolere dem, men å mobilisere dem. Eller sagt på en annen måte: I moderne økonomier der forandring er det normale og innovasjon må være en del av rutinene, vil det kritiske ikke være om du kan spille ut dine motparter, men tvert imot om å få dem med på laget ved å gjøre dem til partnere og skape oppslutning om omstilling.
