Informasjon til innvandrerbefolkningen i krisetid

Koronapandemien rammet deler av innvandrerbefolkningen hardere enn den øvrige befolkningen. Dette så man konturene av allerede nokså tidlig. De ble stilt spørsmål ved om informasjon fra myndighetene om smitte og smittevern, nådde fram til hele befolkningen. I 2020 og 2021 lyste IMDi derfor ut et ekstraordinært tilskudd til informasjonstiltak for innvandrerbefolkningen i regi av frivillige organisasjoner. Hensikten var å nå ut med informasjon til innvandrergrupper som av ulike grunner ikke ble nådd ved den generelt innrettede informasjonen i eksisterende kanaler.

Denne rapporten evaluerer tilskuddsordningen. Den er først av tre delrapporter i et prosjekt om frivillighetens rolle og arbeid med å nå innvandrerbefolkningen med informasjon under korona. Analysene det presenteres resultater fra i denne rapporten er basert på seks datakilder: 1) Registerdata over smitteutvikling i ulike landgrupper, 2) fokusgruppeintervjuer med personer i innvandrerbefolkningen som hadde kontakt med frivillige organisasjoner under pandemien, 3) en casestudie av fem utvalgte organisasjoner som har mottatt tilskudd, 4) en gjennomgang av søknader og rapporter fra alle tilskuddsmottakerne, 5) en spørreundersøkelse sendt til alle organisasjoner som har mottatt tilskudd og 6) semi-strukturerte intervjuer med representanter for myndighetene.

Evalueringen viser at ordningen favnet bredt ved at den traff mange typer organisasjoner. Ulike typer frivillige organisasjoner mottok støtte. Vi skiller mellom mainstream-organisasjoner, generelle og spesifikke minoritetsorganisasjoner. Tilskuddsordningen mobiliserte ikke minst minoritetsorganisasjoner til innsats i arbeidet med å formidle informasjon om korona. Organisasjonene brukte en rekke formidlingskanaler og virkemidler, og det ble formidlet på mange ulike språk. Mye tyder på at ordningen i stor grad bidro til å nå fram til målgrupper som ikke ble nådd gjennom andre kanaler. Minoritetsorganisasjonenes nærhet til målgruppene ser ut til å ha vært viktig for å nå ut på en god måte.

Tilskuddsordningen bidro også til økt dialog mellom særlig mindre organisasjoner og myndighetene. Det er riktignok lite som tyder på at organisasjonene fikk direkte innvirkning på politikken under pandemien. Likevel opplevde de at de gjennom sitt arbeid la et godt grunnlag for videre samarbeid med myndighetene, blant annet om beredskap.

 Organisasjonene selv er gjennomgående fornøyde med egen måloppnåelse, og de mener at tilskuddsordningen har gjort dem bedre egnet til å nå sine målgrupper med koronarelatert informasjon. De aller fleste organisasjonene baserte seg på myndighetenes informasjon i sitt arbeid. Samtidig synliggjøres det at organisasjonene også jobbet med egne oversettelser og tilrettelegging av informasjon. Og det er nå i etterkant ikke mulig å finne ut hva slags eksakt informasjon som nådde mottakerne.

I lys av den krisesituasjonen som eksisterte på det tidspunktet tilskuddsordningen ble etablert, framstår tilskuddet og mobiliseringen av frivilligheten som en rask, fleksibel og effektiv strategi for å nå ut med informasjon til deler av befolkningen som var vanskelige å nå. Både IMDi og tilskuddsmottakerne tilpasset seg raskt i en kaotisk situasjon som stadig endret seg. Tilskuddsordningen styrket frivillighetens arbeid under pandemien og organisasjonene er gjennomgående fornøyde med oppfølgingen fra IMDi i forbindelse med tilskuddet.

Samtidig viser analysene at beslutningen om å gi frivilligheten et så stort ansvar for informasjonsformidling er problematisk i et helhetlig beredskapsperspektiv. En informasjonsstrategi som baserer seg på ekstraordinære tilskudd til frivilligheten er sårbar, har ikke kontinuitet og gir begrensede muligheter for at myndighetene har overordnet kontroll og kan drivekvalitetssikring. Slik må det også være. Myndighetene skal ikke ha denne typen kontroll med frivilligheten. Men særlig organisasjonenes påpekninger av for dårlig tilpasset og oversatt materiell og deres arbeid med å kompensere for dette, viser at myndighetene kunne tatt et tydeligere og et mer overordnet grep i klartekst- og oversettingsarbeidet. Det ville vært en vei til mer kontroll med hva slags budskap som ble formidlet gjennom frivilligheten.

 Det er også rom for at frivilligheten i større grad kunne inngått i dialog og blitt lyttet til, med tanke på å kvalitetssikre tydelighet, enkelhet, ord- og begrepsvalg i informasjon og oversettelser fra myndighetene.

I retrospekt framstår tilskuddsordningen som en vellykket strategi for raskt å nå ut med informasjon til ulike deler av innvandrerbefolkningen. De frivillige organisasjonene hadde nettverk og kunnskap om hvordan kommunisere med deler av befolkningen som var vanskelig å nå gjennom generelt innrettede kanaler. Samtidig reiser evalueringen en rekke prinsipielle spørsmål om hvordan frivilligheten som informasjonsformidler til innvandrerbefolkningen kan og bør inngå i myndighetenes helhetlige kriseberedskapsstrategi.