Sammendrag og drøfting

I denne rapporten har vi analysert hva som skjer med LOs studentmedlemmer, det vil si de som er eller har vært studentmedlem i ett av LOs forbund. Er dette framtidige medlemmer? Eller forsvinner de ut når studiene er ferdig? Er det forskjeller mellom forbundene i hvor mange som blir og hvor mange som forsvinner? Og hvordan er veien ut – via et hovedmedlemskap eller forlater de forbundet og LO som studentmedlem? Analysene gjøres med utgangspunkt i LOFavør sin oversikt over fra LOfavør over LO-forbundenes studentmedlemmer i perioden 2009–2017.

Antallet studentmedlemmer i LO-forbundene har økt fra ca. 8500 ved årsskiftet 2003/2004, til drøye 11 000 per 31.12. 2009 og drøye 21 000 per 31.12. 2017. Dette betyr at LOs andel av studentene og av studentmedlemmene økt noe over tid. Det er av interesse om og hvordan økt rekruttering over tid påvirker overgangsrater og sannsynligheten for å gå over til å bli hovedmedlem.

Studentmedlemskapet i LO innebærer medlemskap i ett av LOs forbund. Men det er ikke gitt at dette forbundet er det aktuelle når studenten skal ut i arbeidslivet. LOs organisasjonsstruktur gjør at bytte av forbund ofte er en naturlig konsekvens når et medlem går fra privat til offentlig sektor, fra kommune til statlig sektor osv. Vi har derfor sett på hvor mange av studentmedlemmene som bytter forbund. Bidrar studentmedlemskapet til medlemmer også i andre LO-forbund enn det opprinnelige?

Undersøkelsen er en oppfølging av rapporten Hvor blir studentmedlemmene av? fra 2008. Her så man kun på én årgang (studentmedlemmer per januar 2003) og hvilken status disse hadde fire år senere. Vårt datamateriale er mer omfattende, vi ser på alle som var studentmedlem per 31.12. i perioden 2009 til 2017. Noen av disse kan vi dermed følge drøye åtte år. Andre har kun vært medlem kort tid. Vi har derfor brukt ulike mål på overgangsrater.

Studentmedlemmene

Alle LO-forbund har studentmedlemmer, men antallet varierer mye. Store forbund har naturlig nok flere studentmedlemmer enn små forbund. Men også små og mellomstore forbund som organiserer innenfor en profesjon, har en god del studentmedlemmer og organiserer godt innen sine grupper. De fleste av LO-forbundene har økt antall studentmedlemmer i perioden fra 2009 til 2017. Medlemstallene tyder likevel på at for noen forbund har studentmedlemskapet liten betydning. Eksempler er flere av arbeiderforbundene i privat sektor. Et unntak er Industri Energi, som har satset mye på studenter og som har firedoblet antall studentmedlemmer i perioden 2009 til 2017.

Studentmedlemmene i LO-forbundene er et gjennomsnitt av norske studenter. Aldersfordelingen viser riktignok at nye studentmedlemmer i snitt er litt eldre enn ferske studenter. Det betyr antakelig at en del rekrutteres etter å ha vært student noen år. LO-studentene er derimot ikke dominert av voksne – tidligere medlemmer – som har gått tilbake til skolebenken. Disse finnes, men er kun en liten del av studentmedlemmene. Man når med andre ord fram til «vanlige» studenter.

Blir de ordinære medlemmer?

Undersøkelsen viser at en god del av studentmedlemmene går over til et ordinært medlemskap. Hvis vi ser på status fire år etter at de først ble innmeldt, er 35 prosent ordinære medlemmer i et LO-forbund, 18 prosent er fortsatt studentmedlemmer, mens 47 prosent er utmeldt. Ser vi på en lengre periode (6 til 8 år etter innmelding), finner vi at 43 prosent er hovedmedlem, 8 prosent er fortsatt studentmedlem, mens 49 prosent er utmeldt. Statistikken viser dermed at LO beholder ganske mange av studentmedlemmene. I tillegg kommer at en del av de utmeldte har gått fra studentmedlemskap til hovedmedlemskap før de ble utmeldt. Hvis vi tar disse med, finner vi at et flertall av studentmedlemmene har gått over til å være ordinært medlem for en kortere eller lengre periode.

Sammenlignet med forrige rapport er overgangsraten for en fireårsperiode gått litt ned. Samtidig har LO-forbundene fått flere studentmedlemmer og andelen som fortsatt er studentmedlemmer noe høyere. Dette kan avspeile at man nå i større grad enn tidligere rekrutterer «gjennomsnittsstudenten».

Det er store forskjeller mellom forbundene i om de beholder sine studentmedlemmer eller ikke. Andelen som gjenfinnes som hovedmedlemmer i et LO-forbund, er høyest i FO, fulgt av Creo og NTL. HK har størst andel utmeldte blant sine studentmedlemmer. Dette gjenspeiler antakelig forskjeller i utdanningsretningene forbundene rekrutterer blant, samt at noen forbund i større grad enn andre rekrutterer studenter med ekstrajobb ute på arbeidsplassene. Tallene tyder på at det er lettest å beholde medlemmene hvis studiene peker i en retning der forbundet har organisasjonsretten og en sterk posisjon.

Hvor mange nye studentmedlemmer må rekrutteres?

Et gjennomsnittlig studentmedlemskap varer et sted mellom to og tre år, jf. at halvparten av studentmedlemmene ikke lenger står som medlem i sitt opprinnelige forbund to år etter at han eller hun for første gang opptrådte i medlemsstatistikken per 31.12. Om lag 36 prosent forsvinner fra ett år til det neste. LO har per i dag 21 000 studentmedlemmer. For å opprettholde dette tallet må om lag 7500 nye studenter rekrutteres hvert år. Det er per i dag mange uorganiserte studenter. Mange av disse har ekstrajobb ved siden av studiene, noe som gjør at LOs studentmedlemskap bør være av ekstra interesse. Dette betyr at det er et potensial for å organisere flere.

Overganger mellom forbund

Statistikken viser at en god del av studentmedlemmene bytter forbund, enten gjennom direkte overganger eller ved at de melder seg inn i et annet LO-forbund etter en periode som utmeldt. Slike bytter er en naturlig konsekvens av LOs organisasjonsplan, som innebærer at forbundene har definerte organisasjonsområder. De fleste overgangene vil derfor være en følge av at medlemmet bytter forbund og at vedkommende ønsker å opprettholde tilknytningen til LO. De fleste forbundene får medlemmer som har vært studentmedlem i et annet forbund enn det opprinnelige, og sett under ett bidrar dette til at LO-forbundene får flere medlemmer.

LOs studentmedlemskap har ikke samme utdannings- eller profesjonsavgrensing som for eksempel studentmedlemskapet i Unio og Akademikerne. Det betyr at LO-forbundene med noen unntak ikke uten videre kan forvente å beholde medlemmene, siden disse kan ende på arbeidsplasser der andre LO-forbund organiserer. Det er dermed viktig at medlemskapet bidrar til en LO-identitet, ikke bare en forbundsidentitet.

Avsluttende kommentarer

Denne undersøkelsen forteller ikke noe om hva som skal til for å organisere flere studentmedlemmer i betydningen hvor det er lett og hvor det er vanskelig å organisere, eller hva studentmedlemmene er interessert i av medlemsfordeler. Ser vi på statistikken, finner vi at forbund i Unio og Akademikerne har langt flere studentmedlemmer enn det LO har. Antallet studentmedlemmer er også høyest i forbund som organiserer innenfor profesjonsutdanninger – bredt definert. Det betyr at LO og forbundene i mange tilfeller står overfor en ganske krevende verveoppgave, til tross for at medlemskapet som LO-student gir fordeler som andre studentmedlemskap ikke har – blant annet bistand i forbindelse med ekstrajobb. Utdanningsstatistikken viser imidlertid at om lag halvparten av yngre arbeidstakere har utdanning på høyere nivå, og det er ingen grunn til å tro at andelen blir lavere i årene som kommer. Undersøkelser viser også at et studentmedlemskap er en viktig vei inn i et fagforeningsmedlemskap for yngre arbeidstakere.[1] Dette betyr at på mange arbeidsplasser vil tillitsvalgte på verveoppdrag møte arbeidstakere som allerede har en tilknytning til et fagforbund gjennom et studentmedlemskap. Hvor vanlig dette er, varierer mellom sektorer, bransjer og yrker, men tendensen er likevel klar: mange blir organisert allerede i studietiden.

Vi har sett at en betydelig andel av studentmedlemmene – drøye halvparten – har gått over til et ordinært medlemskap for en kortere eller lengre periode når vi følger dem over en periode på seks til åtte år. Andelen er høyest blant studentmedlemmer i profesjonsbaserte forbund som FO og Creo, og den er også høy for Fagforbundets studenter. Men overgangsraten til et hovedmedlemskap i eget eller andre forbund lå også over 50 prosent i de fleste andre forbundene som hadde en god del studentmedlemmer. Unntaket er HK – der mange av studentmedlemmene forsvinner ut uten å ha vært innom et hovedmedlemskap. HK har på den annen side fått en god del medlemmer som startet som studentmedlem i andre forbund. Overganger mellom LO-forbundene er en naturlig konsekvens av LOs organisasjonsplan. For å styrke sannsynligheten for at de opprinnelige studentmedlemmene forblir i LO – også når de velger et yrke eller en arbeidsplass som gjør at det opprinnelige forbundet ikke er aktuelt – er det viktig at man også bygger en LO-identitet.

Selv om mange går over i et hovedmedlemskap, viser dataene også at det kan være en utfordring å holde på medlemmene også etter at de har gått over i et hovedmedlemskap. Dette er antakelig en utfordring som gjelder yngre og nyere medlemmer generelt; disse skifter oftere jobb, og kan også ha en mindre fasttømret overbevisning om at det er viktig og riktig å være organisert. Siden vi kun har tall for studentmedlemmer, kan vi ikke sammenligne frafallet blant tidligere studentmedlemmer med yngre medlemmer som rekrutteres inn i sitt forbund på annen måte.

En del tidligere studentmedlemmer ville antakelig blitt rekruttert til LO selv om de ikke hadde vært medlem i studietiden. Overgangsratene inkluderer for eksempel medlemmer som har meldt seg ut/blitt strøket, for så å komme tilbake til sitt opprinnelige LO-forbund eller til et annet forbund etter en tid. Vi vet ikke hvilken rolle studentmedlemskapet har for at disse har kommet tilbake til et LO-forbund. Gjennomgang av medlemsstatistikken sier ikke noe om hvor mange «ekstra» medlemmer LO-forbundene har fått fordi disse kjenner LO eller forbundet, eller hvor mange som hadde meldt seg inn uavhengig av medlemskapet. Studentmedlemskapet bidrar likevel til at LO og forbundene kommer i kontakt med en gruppe som er viktig for framtiden – yngre arbeidstakere med høyere utdanning. Overgangsratene viser også at dette er en type arbeidstakere som lar seg organisere i et LO-forbund etter at studiene er ferdig.

[1] For eksempel en undersøkelse som Fafo har gjennomført våren 2019 (under arbeid), Utdanningsforbundets medlemsundersøkelser (Bård Jordfald, Kristine Nergaard & Mona Bråten (2014) Utdanningsforbundets medlemsundersøkelse 2013, Fafo-rapport 2014:12 og en undersøkelse blant yngre arbeidstakere med høyere utdanning Kristine Nergaard og Jørgen Svalund (2009). Fagorganisering blant arbeidstakere med høyere utdanning. Fafo-rapport 2009:22.