Med mål om bærekraft

Denne rapporten forsøker å «ta pulsen» på arbeidet med FNs bærekraftagenda i tre av Unios medlemsforbund. Rapporten er basert på samtaler med 23 tillitsvalgte og ordinære medlemmer i Utdanningsforbundet, Norsk Sykepleierforbund og Forskerforbundet, møter med prosjektets referansegruppe og ulike skriftlige kilder (framfor alt informasjon fra forbundenes vebbsider og rapporter fra FN-institusjoner, den norske regjeringen og norske etater). Samtalene med medlemmene utgjør rapportens viktigste grunnlag. Blant de spørsmålene vi stiller er:

• Hvor godt kjenner forbundenes medlemmer (tillitsvalgte) til FNs bærekraftmål?
• Forholder de seg til FN-agendaen og bærekraftmålene i sitt virke? I tilfelle, hvordan?
• Hvilke tanker gjør de seg om hvordan man kan styrke bærekraftarbeidet framover?

Først gjør vi rede for FNs agenda for bærekraftig utvikling vedtatt i 2015 og profesjonenes betydning for kunnskapsdrevet implementering av agendaen. Vi understreker at de 17 bærekraftmålene er ment å skulle virke sammen, det vil si at om man forfølger ett mål uten å ta hensyn til konsekvensene for andre mål, kan framdriften samlet sett forsvinne. Videre beskriver vi FN-agendaen som en helhetlig strategi for et såkalt transformativt skifte, lokalt og globalt, som innebærer en ny øko-sosial utviklingsmodell der sosiale, naturøkologiske og miljømessige hensyn gis forrang over beslutninger begrunnet med økonomiske vekstbehov.
Det gjøres dernest kort rede for bærekraftorienteringen til Unio og de tre forbundene. De virksomhetstypene våre informanter arbeider i, blir også beskrevet før vi kommer til analysen av samtalene.

Vi deler informantene i fire (ideal)typer ut fra deres engasjement for FNs bærekraftagenda, og på tvers av fag/profesjon:

• Pådriverne: Noen av dem har en forhistorie fra engasjement i miljøbevegelser eller sosiale organisasjoner og har jobbet med spørsmål som nå er sentrale bærekraftmål der; andre har opparbeidet seg et bærekraftengasjement gjennom sitt faglige/profesjonelle arbeid. De er ivrige og utålmodige. Profesjonenes samfunnsansvar står sentralt. Pådriverne vektlegger rollen til forbundene som samfunnsaktører og ønsker at forbundene inntar en svært aktiv rolle både nasjonalt og lokalt for å nå bærekraftmålene og bidra til nødvendige omstillinger. Informasjons- og opplysningsarbeid blir sett på som avgjørende virkemiddel; de mener at kjennskap til globale utfordringer vil endre fagpolitikk og praksis.
• Systemtilpasserne: Dette er informanter som er spesielt opptatt av hvordan man skal integrere arbeidet med bærekraftmålene i pågående strategier, aktiviteter og praksiser. De er langt mer opptatt av at forandring må gjennomsyre «systemet» ovenfra enn at det skal skje gjennom profesjonenes og forbundenes påvirkning av og eventuelle vilje til å bruke makt overfor arbeidsgiver. Ansvaret for omstilling ligger først og fremst hos politikere og ledelse. Profesjonenes påvirkning skjer gjennom dialog og samspill innenfor eksisterende rammer og institusjoner.
• Pragmatikerne: Disse informantene ser på arbeid med bærekraftmålene i lys av allerede pågående aktiviteter og er mest opptatt av å tilpasse bærekraftrelatert arbeid til det som alt skjer innen profesjonen og på den enkelte arbeidsplass. Selv om kunnskap om bærekraftmålene varierer og kan være helt fraværende hos pragmatikerne, er oppfatningen at det arbeidet de utfører i hverdagen – som profesjonelle – ivaretar mange av verdiene som ligger til grunn for FN-agendaen. Det gjelder særlig de sosiale målene om å ta vare på dem som «henger langt etter», å bygge ned ulikhet, å motarbeide fattigdom, og å fremme likestilling. Slike verdier, sies det, er bygd inn i profesjonenes etiske grunnholdning. Pragmatikerne mener at det er det daglige praktiske arbeidet som teller.
• Kritikerne: Dette er informanter som ikke ser at bærekraftmålene bringer med seg noe nytt: målene er generelle; alle kan være enige i dem; de har for lite retning og innhold til å påvirke eller endre noe. Bærekraftmålene blir identifisert med politikere, næringslivsledere og toppbyråkrater, som viser fram bærekraftnåla i mediene uten å forklare eller informere hva bærekraftmålene betyr i praksis. For kritikerne framstår bærekraftig utvikling som ledelses- og politikerretorikk med få konsekvenser for arbeidsliv, profesjonskunnskap, forskningsprioriteringer og samspill «på bakken» mellom de ulike yrkene. Det vil si det finnes forskerstemmer som mener at vektleggingen av bærekraftmålene kan ha betydelige negative konsekvenser ved å true den akademiske friheten.

Det finnes tillitsvalgte og ordinære medlemmer som mer eller mindre passer med disse (ideal)typene innenfor alle de tre profesjonsforbundene. Samtalene antyder likevel at det finnes forskjeller mellom de tre forbundene. I noen grad kan det ha med fagspesifikke forhold å gjøre, men like gjerne, eller også, kan forskjeller skyldes arbeidssted og det arbeidet som utføres. Ulikheter kan selvsagt også være påvirket av profesjonsforbundenes ulike «profil» på sitt sentrale bærekraftarbeid, men dette går ikke rapporten inn på. Rapporten foretar ikke en systematisk sammenlikning av informantene i de tre forbundene, men ved å presentere enkelte trekk ved deres arbeid og oppfatninger, trer profesjonenes egenart tydeligere fram.
Vårt møte med tillitsvalgte og ordinære medlemmer fra tre av Unios medlemsforbund identifiserte et stort spenn i kompetansenivået hva gjelder FNs bærekraftagenda. Selv hos enkelte tillitsvalgte i virksomheter som vektlegger bærekraftmålene, støtte vi på mangelfull kunnskap. Det antyder at kunnskapshullene kan være betydelige hos ordinære medlemmer. Men mange er levende opptatt av bærekraftmålene, sammenhengen mellom dem og de omstillingene FN-agendaen krever. For enkelte står til og med bærekraftmålene sentralt i deres arbeid. Vi fant en betydelig forståelse for og et ønske om at bærekraftkompetansen må styrkes, at utdanningen bør reformeres, at profesjonsforbundene må engasjere seg sterkt både nasjonalt og lokalt, samt at flerfaglighet og tverrsektorielt samarbeid bør inngå som sentrale komponenter i bærekraftarbeidet. Flere informanter etterlyste økt lokal deltakelse i bærekraftarbeidet og var opptatt av å sikre at de ansatte og klubbene får et ord med i laget når beslutninger om omstillinger med utgangspunkt i miljøkrav og bærekrafthensyn skal tas, med andre ord gi medbestemmelsesretten konkret innhold på dette området.
Rapporten kommer med noen forslag til hvordan Unio og medlemsforbundene kan ta arbeidet med FN-agendaen og bærekraftmålene videre. Disse er:

• Drive opplysnings- og skoleringsarbeid
• Samle inn, systematisere og dele bestepraksiseksempler
• Styrke samarbeidet mellom forbundene lokalt
• Dra veksel på grunnplanets kunnskap og erfaringer i forbundets strategiske arbeid med bærekraftmålene
• Innlemme flere bærekraftrelevante spørsmål i forhandlingsarenaen
• Styrke tillitsvalgtes medvirkning i bærekraftspørsmål
• Styrke verneombudene
• Styrke det profesjonelle kunnskapsgrunnlaget for flerfaglig samarbeid og forståelse
• Delta aktivt i det offentlige ordskiftet
• Styrke tilliten til det profesjonelle skjønn
• Styrke kunnskapen om behovet for nasjonal og global omstilling – og sammenhengen mellom disse

Avslutningsvis må det understrekes at rapporten bygger på et forholdsvis beskjedent datagrunnlag. Rapportens funn kan derfor ikke sies å være representative eller ha fasiten for hva som rører seg på bærekraftfeltet i profesjonsforbundene og deres medlemsmasser. Likevel, vi tror samtalene forteller noe viktig om kunnskapsnivået og bærekraftengasjementet hos tillitsvalgte og ordinære medlemmer, og at informantenes ulike opplevelser og oppfatninger er alminnelige i de tre forbundene.