Av: Fafo-forsker Kristin Jesnes

Kronikken ble opprinnelig publisert i Klassekampen 19. juni 2025.
Gjengitt med tillatelse.

Flere medier har meldt om at rumenske kriminelle organiserer matbud i Wolt og Foodora. Kriminalisering og utnyttelse av sårbare arbeidsinnvandrere og flyktninger er kjent fra andre europeiske land. Og mye tyder på at app-basert matlevering har gått over i en ny fase i Norge.

App-basert matlevering kan være en velsignelse og en forbannelse for arbeidsinnvandrere og flyktninger. Det er en lett vei til inntekt, hvor du kan logge deg på i en app – i Norge hos Foodora eller Wolt – ta et kurs, for så å levere mat og få en inntekt. Men når utenlandske arbeidstakere kommer inn i usikre jobber, med lav grad av fagorganisering og selskaper som ikke ønsker arbeidsgiveransvar, øker risikoen for at de blir utnyttet. Plattformarbeid bærer preg av lange dager, usikker inntekt, mangel på autonomi og medbestemmelse og hyppige ulykker.

Noen av budene i Foodora har fortsatt status som ansatte, og er omfattet av tariffavtale (for de som husker #rosastreiken i 2019). De fleste budene er imidlertid nå frilansere eller selvstendig næringsdrivende og har ikke de samme rettighetene til sykelønn, feriepenger og andre velferdsgoder som arbeidstakere har. De må også spare til pensjon selv.

Spørsmålet om slike bud juridisk må regnes som ansatte var nylig oppe i Oslo tingrett. Wolt-bud fikk rett til ansettelse men dommen er nå anket.

Det hevdes at alternative ansettelsesformer, som plattformarbeid, er en inngangsport til arbeidslivet for unge, arbeidsinnvandrere og personer med innvandringsbakgrunn. For arbeidsinnvandrere og flyktninger kan plattformarbeid framstå som et bedre alternativ til annet arbeid i Norge med enda dårligere vilkår, eller til lavt lønnet arbeid i hjemlandet. Romania er for eksempel blant landene i Europa som ligger lavest på lønnsstatistikken.

Når NRK nå løfter fram at politiet mistenker at kriminelle rumenske nettverk organiserer matbud i Oslo, tydeliggjøres dilemmaet med app-basert matlevering: det er en vei inn i arbeidslivet, men med risiko for dårlige vilkår og utnyttelse.

Kriminalisering og utnyttelse av sårbare arbeidsinnvandrere og flyktninger er kjent fra andre europeiske land, hvor app-basert matlevering har hatt fotfeste i flere år. I bokkapittelet «The changing composition of app-based food delivery» skriver Cosmin Popan og jeg om tre faser for app-basert matlevering, basert på feltarbeid i England, Frankrike, Romania og Norge. De tre fasene er:

• Fase 1 er kjennetegnet av relativt ordnede forhold. Plattformvirksomhetene tilbyr fleksibel inntekt med akseptable vilkår, og det er en overvekt av studenter blant budene.
• Fase 2 markerer et skifte. Plattformene strammer inn arbeidsvilkårene, går fra timelønn til provisjonsbetaling, og bruker i økende grad selvstendig næringsdrivende som betales per levering. Utenlandsk arbeidskraft tar over for studentene. Mobilisering blant budene har ikke alltid gitt bedre vilkår.
• Fase 3 preges av et økende innslag av utenlandsk arbeidskraft med dårlige forutsetninger for å kjenne til eller kunne utøve sine rettigheter. Vi skriver om hvordan sårbare bud, for eksempel papirløse i Frankrike, må leie andres konto, og jobber under dårlige vilkår.

Stråpersonvirksomhet har bredt om seg, noe som innebærer at en person tjener penger på å opprette en konto som leies ut til andre enda mer sårbare bud.

Dette er også tema i Souleymane’s story, som går på kino i disse dager, en film som har høstet priser i Cannes. Her møter vi papirløse Souleymane fra Guinea, som jobber som matbud med svært dårlige vilkår mens han venter på sitt asylintervju.

I likhet med tiltak som er brukt i andre deler av Europa, foreslår Foodora og Wolt i Norge nå ansiktsgjenkjenning og forbud mot utenlandske biler som tiltak mot organiserte kriminell virksomhet. Ansiktsgjenkjenning kan styrke inntrykket av at plattformene er arbeidsgivere, og det er uklart om tiltaket er forenlig med GDPR.

Det er også verdt å spørre seg om disse tiltakene faktisk løfter vilkårene i bransjen og fører til ordnede forhold, eller om det da vil oppstå nye praksiser for å omgå disse tiltakene. Hva med å heller gi disse arbeiderne ordentlige arbeidsvilkår gjennom faste ansettelser?

Det ser ut til at Norge nå har kommet til fase tre, hvor ukjente bakmenn – i tillegg til plattformene – får større rom til å utnytte sårbare bud. For enkeltpersoner kan plattformarbeid fortsatt være et bedre alternativ til annen – eller ingen – inntekt. Men den norske arbeidslivsmodellen, med godt organiserte parter, har hatt som mål å løfte gulvet for alle arbeidere. Forverringen av arbeidsvilkår for plattformarbeidere utfordrer den norske arbeidslivsmodellen. Wolt og Foodora har et ansvar for å rydde opp. Vi har også et ansvar som forbrukere. Hvilke forhold vi vil at folk skal jobbe under i vårt samfunn?