Den avanserte kliniske allmennsykepleieren

I denne rapporten presenteres resultatene fra en kartlegging av avanserte kliniske allmennsykepleiere i norske kommuner. Denne rapporten er den første brede kartleggingen av allmennsykepleiere i Norge etter at de to forskriftene om spesialistgodkjenning og nasjonal retningslinje for masterutdanningen kom på plass i 2020.

Den avanserte kliniske allmennsykepleieren er en relativt ny yrkesrolle og utdanning i Norge, men allmennsykepleieren som rolle kan spores helt tilbake til USA på 1960-tallet. Formålet med utdanningen er å gi sykepleiere en utvidet breddekompetanse til å gi avansert sykepleie til å ivareta alle pasienter, men spesielt de med kroniske eller sammensatte helsetilstander. I tillegg skal en allmennsykepleier kunne bidra til innovasjons-, endrings- og forbedringsarbeid i tjenestene. Formålet med å etablere utdanningen i Norge har vært å styrke kvaliteten på helse- og omsorgstjenestene i kommunene.

Problemstillingene vi har utforsket i prosjektet har vært følgende:

1. Hva er omfanget av allmennsykepleiere i dag, og hvor jobber de?
2. Hvilke arbeidsoppgaver og roller har allmennsykepleiere i kommunen, og hvordan benyttes kompetansen de har opparbeidet seg?
3. I hvilken grad er innføring av allmennsykepleiere i kommunen strategisk planlagt?

For å besvare disse problemstillingene, har vi samlet inn data – gjennom både kvalitativ og kvantitative metoder – og basert oss på: 1) dokument- og litteraturgjennomgang, 2) casestudier av seks kommuner, 3) spørreundersøkelser til allmennsykepleiere og kommunale ledere og 4) registerdata.

Vi definerer en allmennsykepleier som en sykepleier som har gjennomført en utdanning som kvalifiserer til spesialistgodkjenning. Kartleggingen omfatter også sykepleiere som var under utdanning mens datainnsamlingen pågikk.

Omfang og kjennetegn ved allmennsykepleiere

Registerdata om gruppen av sykepleiere som kvalifiserer til spesialistgodkjenning i avansert klinisk allmennsykepleie finnes kun fram til 2022 og ivaretar derfor ikke de siste årenes utvikling. Basert på en gjennomgang av ulike datakilder, kan vi likevel anslå at det i 2024 finnes mellom 205 og 220 allmennsykepleiere i Norge. I tillegg til disse kommer de som er under utdanning nå.

Allmennsykepleierne er spredt over hele landet, men det er klart færre i de nordligste fylkene – i Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark. Vår spørreundersøkelse indikerer at de aller fleste av allmennsykepleierne arbeider i kommunen. De er spredt mellom ulike tjenestesteder, men det er likevel flest som jobber i hjemmetjenesten og på institusjoner.

Videre finner vi at allmennsykepleierne i kommunene kjennetegnes av å være faglig dedikerte og stabile arbeidstakere. Mange har lang ansiennitet i kommunen, og de aller fleste jobber i store og hele stillinger. Når det gjelder arbeidstid, synes ordinær turnus med dag-, kveld- og helgearbeid å være det vanligste, men vi finner også at en andel jobber kun dagtid eller i tredelt turnus med nattarbeid.

Oppgaver og utnyttelse av kompetanse

Når det gjelder oppgaver og ansvarsområder finner vi at det er stor variasjon i hvilke arbeidsoppgaver og roller allmennsykepleiere har i de kommunale tjenestene. Selv om det er variasjon, er både ledere og allmennsykepleiere omforent om at deres kompetanse bidrar til kvalitetsforbedring i tjenestene.

Spørreundersøkelsen viser at de fleste av våre respondenter har påtatt seg eller fått nye oppgaver og ansvar som følge av at de har tatt masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie. Et flertall opplever å ha nytte av alle de sentrale kompetansefeltene i utdanningen i sitt daglige arbeid. Kliniske ferdigheter og kunnskap framstår som en spesielt viktig kompetanse, men mange oppgir samtidig også å ha oppgaver knyttet til fagutvikling og kollegaveiledning. 

Selv om nærmest alle opplever å nyttiggjøre seg av kompetansen, har færre enn halvparten av allmennsykepleierne som vi har kartlagt fått en ny stillingsbeskrivelse. Med andre ord bærer dagens situasjon i mange kommuner preg av manglende formalisering og forankring av allmennsykepleierrollen. Dette legger, ifølge allmennsykepleierne selv og lederne, en demper på deres bidrag til kvalitets- og tjenesteutvikling i kommunen.

Det er likevel flere eksempler på kommuner som har gjort endringer i tjenesteorganisering og oppgavefordeling for å bedre utnytte seg av allmennsykepleiernes kompetanse. Vi har sett nærmere på tre varianter: fagsykepleier på sykehjem, allmennhelseteam på legekontor og tverrfaglig team i hjemmetjenesten. Disse tre variantene har til felles at de har løsninger eller funksjoner som er tilpasset lokale behov. De er utviklet over tid i samarbeid med allmennsykepleierne selv, ledere på flere nivåer og berørte yrkesgrupper eller avdelinger. 

Mangel på strategisk planlegging rundt allmennsykepleierens kompetanse  

Overordnet finner vi at kommuner i liten grad har gjort strategiske vurderinger av bruken av avanserte kliniske allmennsykepleiere. Initiativet til utdanningen synes å nærmest alltid ha kommet fra allmennsykepleierne selv, og ikke som et resultat av strategiske eller systematiske kompetansevurderinger. Samtidig indikerer våre data at kommunen som arbeidsgiver legger til rette for at sykepleiere kan ta utdanningen. Det statlige lønnstilskuddet synes å bidra til kommunens evne til å tilrettelegge.

Videre synes prosessen med å etablere nye stillinger eller funksjoner i stor grad å lene seg på allmennsykepleiernes eget initiativ. Gitt at utdanningen og sykepleierrollen er relativt ny, er det naturlig og forståelig at allmennsykepleierne selv må forklare sine ledere om hva som ligger i deres kompetanse.

Manglende kjennskap til eller forståelse av allmennsykepleiernes kompetanse synes fortsatt å være relativt utbredt blant kommunale ledere. Samtidig framstår det som at mange kommuner har en lite proaktiv strategi som kjennetegnes av svak eller treg involvering i å kartlegge hvilke behov man har og hvordan allmennsykepleierne kan bidra til å løse dette behovet. Dette kan nok delvis forklares av manglende økonomisk handlingsrom og tid til å tenke strategisk rundt kompetanse- og tjenesteutvikling, spesielt på det enkelte tjenestestedet.

Veien videre

På bakgrunn av kartleggingen av allmennsykepleiere og bruk av disse i kommunene, er vår oppfatning at det ikke finnes én optimal modell for hvordan allmennsykepleieres kompetanse kan utnyttes best mulig i kommunale helse- og omsorgstjenester. Variasjon i lokale behov krever fleksible løsninger basert på kartlegging og samarbeid mellom ledere, faggrupper og allmennsykepleiere.

Vi konkluderer også med at det er behov for bedre forankring av utdannelsen og kompetansen allmennsykepleierne kan tilføre de kommunale tjenestene. Bedre forankring krever innsats fra kommunene selv, men også støtte fra nasjonale myndigheter gjennom informasjonsspredning.

Fordi mange ikke har fått nye, formaliserte stillinger, er det heller ikke så mange eksempler på større oppgave- eller ansvarsforskyvninger mellom allmennsykepleieren og andre fagpersoner, som leger. Vi har derfor ikke nok kunnskap om utvidede rettigheter står i veien for god utnyttelse av allmennsykepleiernes kompetanse. Å gi allmennsykepleiere utvidede rettigheter, som medisinforskrivning, bør vurderes basert på mer erfaring og et større kunnskapsgrunnlag enn vi har i dag.

Til sist finner vi at bredden i utdanningen er en fordel for å møte kommunenes økte ansvar for komplekse pasientgrupper. Samtidig bør kliniske ferdigheter også styrkes i grunnutdanningen. Framover bør man se på samordningen mellom bachelor- og masterutdanning for å sikre arbeidslivsrelevans og rom for spesialisering.