Godkjenningsordningen for utenlandske fag- og svennebrev

Godkjenningsordningen for utenlandsk fag- og yrkesopplæring kom i stand etter initiativ fra partene som en del av frontfagsoppgjøret i 2014. Ordningen ble etablert i 2016, og NOKUT fikk det operative ansvaret. Inntil da hadde mange arbeidsinnvandrere i en årrekke trolig jobbet som ufaglærte på norske arbeidsplasser.

Etter fire års erfaringer med ordningen, retter vi i denne rapporten blikket mot foreløpige virkninger av den, både for den enkelte arbeidstaker som søker om godkjenning og for bedrifter som har erfaringer med ansatte som har søkt og fått vedtak. Hensikten er med andre ord ikke å se på selve godkjenningsprosessen, men hvilke virkninger den har hatt for de som har søkt om godkjenning, og for arbeidsgiverne. Rapportens problemstillinger består av følgende spørsmål:

• Hvilken betydning har en godkjenning av fagkompetanse for lønns- og arbeidsvilkårene til den enkelte arbeidstaker? Og hvilken betydning har et avslag på søknaden for den enkelte?
• I hvilken grad bidrar ordningen til integrering og inkludering i arbeidsmarkedet?
• Hvilke erfaringer har arbeidsgiverne med godkjenningsordningen?
• Hvordan vurderer ulike arbeidslivsaktører godkjenningsordningens legitimitet og bidrag til økt seriøsitet?

Vi belyser også spørsmål om ordningens effekter på mer overordnede mål, slik som bidrag til økt seriøsitet og tiltak mot arbeidslivskriminalitet i utsatte bransjer.

Problemstillingene er komplekse, og vi har brukt ulike datakilder og metoder for å besvare spørsmålene. Vi har gjennomført en web-basert spørreundersøkelse blant søkere til godkjenningsordningen. Spørreskjema ble sendt til totalt 1326 personer, på språkene polsk, litauisk og tysk. Vi har også gjennomført kvalitative intervjuer med bedrifter som har ansatte som har søkt om godkjenning. I tillegg har vi intervjuet nøkkelinformanter blant sentrale aktører på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden samt en offentlig byggherre, om deres erfaringer og synspunkter på ordningen og vurderinger av ulike effekter.

Selv om flere oppgir at de har fått høyere lønn med godkjenning, er det likevel slik at ordningen i stort har begrenset påvirkning på lønnsnivået for de som søker. Vi ser for eksempel i spørreundersøkelsen at de som har fått godkjent søknaden har samme lønnsnivå som de som har fått avslag. I noen deler av arbeidsmarkedet, og da særlig i industrien, vil de som får avslag gå glipp av fagarbeidertillegget.

Vi finner ingen sterke sammenhenger mellom godkjenning av søknaden og andre arbeidsvilkår. Det er ingen signifikante forskjeller mellom de som har fått godkjent og de som har fått avslag hva angår viktige momenter som ikke å få betalt eller å få falsk arbeidskontrakt. Blant de som har fått godkjenning er det en del som rapporterer at godkjenningen har hatt positiv innvirkning på andre forhold enn lønn, som at de føler seg tryggere i arbeidslivet eller har fått mer ansvar. De regner også med å bli mer attraktive på det norske arbeidsmarkedet. Særlig er etterspørselen etter godkjente fagutdannede arbeidsinnvandrere stor i den delen av arbeidsmarkedet som jobber opp mot offentlige anbud innenfor bygg og anlegg. Her spiller NOKUT-godkjenningsordningen en viktig rolle for å dokumentere fagarbeiderandelen i offentlige prosjekter, som gjør det lettere for byggherre å kontrollere at kravet er oppfylt ute på den enkelte byggeplass.

De kvalitative intervjuene i bedriftene viste en variasjon i arbeidsgivernes involvering. De to industribedriftene manglet oversikt over hvor mange ansatte som har søkt eller fått godkjent søknad, og ga i liten grad bistand i søkeprosessen. Blant bedriftene innen bygg har flere en bedre oversikt over ansatte som har søkt, og bedriftene var langt mer involvert i både søkeprosessen og oppfølging etter et eventuelt avslag. For dem fantes det sterke nok insentiver til å bruke ressurser på å informere og hjelpe ansatte i søkeprosessen, ettersom både krav og anbefalinger om godkjenning fra byggherre gjør seg gjeldende i anbuds- og byggeprosesser.

Med et begrenset antall søkere og godkjenninger utgjør disse en svært liten andel av de arbeidsinnvandrerne som er i Norge. Det samlede antallet godkjenninger utgjør for eksempel ikke mer enn 0,5 prosent av de bosatte arbeidsinnvandrerne. Selv om ikke alle arbeids innvandrere til Norge har en fagutdanning fra hjemlandet viser dette at andelen godkjenninger uansett er begrenset sett i forhold til størrelsen på arbeidsinnvandringen. Med et så lite antall både søkere og godkjenninger, vil det være vanskelig for ordningen å gi et stort bidrag til arbeidet med å hindre sosial dumping, arbeidslivskriminalitet, svart arbeid og andre utfordringer den er ment å bidra inn mot. For de enkelte arbeidstakerne som kommer ut av søknadsprosessen med en godkjenning, kan derimot ordningen få betydning. De vil etter all sannsynlighet bli mer attraktive på det norske arbeidsmarkedet. Særlig er etterspørselen etter godkjente fagutdannede arbeidsinnvandrere stor i den delen av arbeidsmarkedet som jobber opp mot offentlige anbud innenfor bygg og anlegg.