Karriereveiledning for nyankomne flyktninger og innvandrere

Siden 2021 har nyankomne flyktninger i Norge som hovedregel rett og plikt til å delta i karriereveiledning. Selv om flyktninger og innvandrere også tidligere har hatt rett til å oppsøke karriereveiledning på lik linje med resten av befolkningen, har veiledningen nå fått en formell plass i integreringspolitikkens virkemiddelapparat. Hvordan fungerer den obligatoriske karriereveiledningen for nyankomne, og hva kan bli bedre?

Dette har Fafo undersøkt på oppdrag fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir). Studien bygger på en kombinasjon av ulike metoder. Fafo har gjennomført kvalitative intervjuer med 14 ansatte ved fylkeskommunale karrieresenter, ni programrådgivere og ni deltakere som har mottatt karriereveiledning. HK-dir har sendt ut en survey til karrieresenterledere og veiledere. I tillegg har Fafo gjennomført en kunnskapsoppsummering. Nedenfor oppsummerer vi våre hovedfunn.

Antallet nyankomne flyktninger som har rett til karriereveiledning har økt kraftig. Dette skyldes at karriereveiledning har blitt en lovregulert del av integreringsloven, og den store tilstrømmingen av flyktninger fra Ukraina. Dette har gitt større press på ressursene de fylkeskommunale karrieresentrene har til disposisjon.

Vi finner betydelig variasjon både med hensyn til hvor den obligatoriske karriereveiledningen foregår, hvor mye tid som brukes til gjennomføring, forberedelser og etterarbeid, og hvem som deltar i veiledningssamtalene. Dette gjør at tilbudet til flyktningene varierer i omfang, og trolig også i kvalitet.

I forarbeidene til integreringsloven er omfanget av karriereveiledning kostnadsestimert til 1,5 time individuell veiledning og 1,5 time gruppeveiledning. Dette skal inkludere for- og etterarbeid, noe som resulterer i at de fleste karrieresentrene ikke har ressurser til å gjennomføre mer enn én veiledningssamtale per deltaker. De fleste prioriterer individuell veiledning framfor gruppetimer for nyankomne flyktninger med rett og plikt til karriereveiledning. Mange ønsker ressurser til å gjennomføre flere veiledningstimer. Mye av den obligatoriske veiledningen benyttes til å innhente informasjon om deltakeren, og til å gi informasjon om det norske utdanningssystemet og arbeidslivet. Dette fører til at det blir mindre tid igjen til å utforske deltakerens framtidsønsker. Enkelte karrieresenter har funnet løsninger for å gjennomføre to eller flere møter og har gode erfaringer med dette. 

God kommunikasjon og tydelig rolleavklaring mellom karrieresenter og kommune ser ut til å være forutsetninger for at karriereveiledningen skal fungere godt. Modellen for kartlegging av informasjon om flyktningenes kompetanse i forkant av veiledningen fungerer ikke optimalt. De fleste karrieresentrene har derfor satt opp møter i forkant av karriereveiledningen for at programrådgiver skal videreformidle informasjon om deltakeren. Mange av programrådgiverne deltar også i selve veiledningen. De fleste karrieresentrene vi har intervjuet er positive til å ha programrådgiver til stede under karriereveiledningen, men det er noen senter hvor dette ikke er vanlig praksis fordi karrieresenteret ønsker å ha en uavhengig rolle. Ved de fleste karrieresentrene opphører samarbeidet med kommunen om den enkelte deltaker etter endt veiledningstime. Noen informanter beskriver et godt samarbeid mellom programrådgivere og karrieresenter, mens andre har opplevd uenigheter om anbefalinger knyttet til hva som er mulig innenfor rammene av integreringsloven.

Både karriereveiledere og deres kommunale samarbeidspartnere påpeker behov for kompetanseøkning. Karriereveiledere trenger blant annet kompetanse om integreringsloven og om kommunikasjon med flyktninger. Programrådgivere og andre som skal samarbeide med karriereveilederne, har blant annet behov for å lære om hva karriereveiledningen kan bidra med.

Blant flyktningene vi har intervjuet, var meningene om karriereveiledningen delte. Noen beskrev at veiledningen hadde gitt håp om og støtte til å forfølge egne målsettinger. Andre kunne ikke se at de hadde fått noe ut av karriereveiledningen utover det de får av informasjon og råd fra programrådgiver, lærere eller skolerådgivere. Noen av flyktningene beskriver en avstand mellom karriereveiledningen og hva som er mulig å oppnå innenfor rammene av introduksjonsprogrammet.

Det var bred enighet om at tre typer endringer kan bedre den obligatoriske karriereveiledningen: 1) Formålet med karriereveiledningen bør avklares, slik at ordningen utnytter karriereveilederes spesialkompetanse i større grad enn å sikte mot anbefaling før introduksjonsprogrammets oppstart. 2) Tidspunktet for karriereveiledningen oppleves som for tidlig for mange, og bør i større grad tilpasses den enkelte flyktnings livssituasjon og behov. 3) Veiledningen bør legges opp som en langsiktig prosess heller enn å være begrenset til én eller noen få enkeltstående samtaler i oppstarten.