Kommunesektoren er som øvrig norsk arbeidsliv preget av stor mobilitet. Spørsmålet er hvordan kommunenes arbeidsgiverpolitikk kan møte konkurransen om arbeidstakere med høy verdi på et eksternt arbeidsmarked. Er det i ferd med å bli slik at de ansatte velger arbeidsplass og leder, og ikke omvendt?
Noen arbeidsplasser sliter med stor personalgjennomtrekk og prekær underbemanning, mens andre er stabile og nærmest selvrekrutterende. Hva skiller disse miljøene? Hvilke faktorer virker motiverende og demotiverende på arbeidskraften? Hvor viktig er lønn i forhold til andre personalpolitiske tiltak?
Noen vil kanskje bli overrasket over å finne høyt arbeidstempo, gode faglige utviklingsmuligheter, effektive tjenestelinjer, dyktige ledere, stolte arbeidstakere og tilfredse brukere av kommunale tjenester. En hører oftere om det motsatte. Mange vil derfor si at sektoren har fått et rykte den ikke fortjener. Men den som står sektoren nær, vil se at ryktene kan være nyanserte, og at det skjelnes mellom gode og dårlige tjenestesteder.
De kommunene og bydelene som lykkes best i rekrutteringsarbeidet, har iverksatt langsiktige tiltak for å beholde nøkkelpersonell og engasjere personalet. Avdelinger som er attraktive for de ansatte, får et renommé som også er attraktivt for jobbsøkende.
