Partssamarbeid og digital omstilling

Sammendrag

I denne rapporten undersøker vi hvilke utfordringer partssamarbeidet møter i  digitaliseringsprosesser. Vi er opptatt av både de utfordringene som følger av endringsprosessene, og utfordringer knyttet til digitaliseringens konsekvenser.

Rapporten begynner med «det store bildet» og en overordnet beskrivelse av digitalisering som en teknologisk endringsprosess som påvirker både arbeidsprosesser og måten arbeid organiseres på, samt konkurranseforholdet mellom virksomheter. Et vesentlig poeng er imidlertid at konsekvensene av teknologisk endring verken er nøytrale eller bestemt på forhånd, men både et produkt av de sosiale og økonomiske betingelsene og relasjonene teknologien blir til under, og konteksten den implementeres i. Mens den norske arbeidslivsmodellen – med lokalt partssamarbeid, koordinert lønnsdannelse og universelle velferdsordninger – på den ene siden legger til rette for å kunne håndtere teknologiske endringer, og historisk sett har klart dette godt, representerer digitaliseringen vi i dag står overfor, på den andre siden en stor utfordring for denne måten å organisere arbeidslivet på, både idet en rekke jobber kan komme til å forsvinne eller flyttes til andre deler av verden, og idet digitaliseringen utfordrer partssamarbeidet lokalt i virksomhetene.

Kapittel 2 handler om partssamarbeid, den norske modellen på mikronivå. Samarbeidet mellom partene lokalt, både for å håndtere utfordringer og fremme løsninger arbeidsgiver og arbeidstakere er fornøyde med, er en sentral ingrediens i det relativt velfungerende norske arbeidslivet og økonomien for øvrig. Partssamarbeidet reguleres blant annet av hovedavtalen, som gir de ansatte og deres tillitsvalgte rett på reell medinnflytelse og skal bidra til økt produktivitet, utvikling og trygge og gode arbeidsplasser. Digitalisering er også tema i to av tilleggsavtalene (tilleggsavtale IV rammeavtale om teknologisk utvikling og datamaskinbaserte systemer og tilleggsavtale V avtale om kontrolltiltak i bedriften). Partssamarbeidet lokalt har vist seg å være en fruktbar institusjon for å håndtere endringsprosesser, men møter en potensiell utfordring i digitaliseringen, som en raskere og mer kompleks type endring, som i tillegg har en tendens til å øke avstanden mellom produksjon og styring. Digitaliseringen stiller derfor særlige krav til de tillitsvalgtes kompetanse og forholdet mellom partene.

I kapittel 3 oppsummerer vi hva som kjennetegner digitalisering som en teknologisk endringsprosess i en arbeidslivskontekst. Vi skiller mellom digitalisering av arbeidsprosesser, der oppgavene arbeiderne utfører, utføres ved hjelp av digitale redskaper, og digitalisering av arbeidsorganiseringen, der digitale verktøy og systemer brukes for å koordinere arbeiderne og arbeidsprosessene. Vi deler digitaliseringsprosessen i tre faser: implementering av et digitalt verktøy eller redskap, bruk av data til å analysere produksjonen og arbeidsprosessene og endring av produksjons- og arbeidsprosessene ut fra dataene som samles inn. Vi drøfter videre hvordan digitalisering av arbeidsprosesser og arbeidsorganisering kan ses på som en form for automatisering av beslutninger, og framhever viktigheten av å undersøke spørsmålet «Hvorfor skal vi digitalisere?». Vi avslutter kapitlet med en diskusjon av hva slags former for ledelse digitaliseringen legger til rette for, og lederes rolle i digitaliseringsprosesser.

I kapittel 4 drøfter vi konsekvensene av digitalisering av arbeidsprosesser og arbeidsorganisering med utgangspunkt i norsk og internasjonal forskningslitteratur. Kapitlet gir en oversikt over hvordan digitalisering kan påvirke arbeid i forskjellige sektorer, og illustrerer noen av utfordringene arbeidere, tillitsvalgte og partssamarbeid møter i digitaliseringsprosesser. Gjennomgangen viser at forskjellige aktører møter ulike utfordringer. For arbeiderne er digitaliseringsutfordringene knyttet til innflytelse, kontroll og overvåkning, fordeling og endrede grenser. For tillitsvalgte finner vi at økt polarisering i arbeidsstyrken, nye bemannings- og utviklingsstrategier, erosjon av fellesskap, endrede kompetansekrav og endret maktgrunnlag utgjør de sentrale utfordringene. For ledere gjør digitaliseringen at nye ledelsesformer kan true deres legitimitet, og at kompetansekravene endrer seg, enten i prosessen eller etter. For partssamarbeidet representerer digitalisering en dobbel utfordring, som for det første har en tendens til å forskyve maktgrunnlaget i ledelsens favør og for det andre kan gjøre det vanskeligere å identifisere hvem motparten er.

I kapittel 5 drøfter vi hvilke utfordringer fagforeninger, på et overordnet nivå, står overfor når arbeidslivet digitaliseres, og trekker fram noen strategier og initiativer europeiske fagforeninger har iverksatt i møte med digitaliseringsprosesser. I kapittel 6 oppsummerer vi, basert på tidligere Fafo-forskning, erfaringer norske tillitsvalgte har gjort seg med digitaliseringsprosesser.

Kapittel 7 er en huskeliste med momenter partene bør tenke på i digitale omstillingsprosesser. I dette kapitlet skisserer vi sentrale spørsmål og utfordringer partene kan møte på når virksomheten digitaliserer. I kapittel 8 bruker vi den samme listen til å beskrive hvilke rettigheter og plikter partene har i prosesser med digital omstilling.

Ambisjonen med rapporten er delt: Det kan leses som en rask innføring i digitalisering og de utfordringene og redskapene partene har til rådighet. Lesere kan også – dersom man er på jakt etter regler og bestemmelser – hoppe rett til kapittel 8 og bruke kapitlet som et oppslagsverk. For lesere som vil sette seg mer grundig inn i temaet, har vi lagt inn en rekke bokser underveis, her gir vi smakebiter på tilstøtende problemstillinger og utdypninger.