Den norske mikromodellen

De senere år er Norge og Norden kommet på topp i en rekke internasjonale rangeringer – for eksempel når det gjelder levestandard og produktivitet. Dette er ingen selvsagt plass – de siste 25 år har flere av de nordiske land, Norge inkludert, hatt betydelige økonomiske vanskeligheter og nedturer.

Den norske makromodellen for velferd og vekst dreier seg ikke bare om rettigheter, økonomi og politikk, men også om utviklingen og forsvaret av en organisasjonskultur som har avsatt seg i livsførsel og holdninger.

Men dette makroperspektivet på organiseringen av velferdsstaten og arbeidslivet i stort, er ikke god nok som forklaring på den plass Norge og Norden har på internasjonale rankinglister. Den norske makromodellen har et motstykke i det man kunne kalle den norske mikromodell, som man må forstå om man skal skjønne hvorfor Norge de senere år har kommet godt ut. Poenget med den norske mikromodellen er at den har flere komponenter.

På den ene siden består den norske mikromodellen av forhandlinger om lønn, regelverk og medbestemmelse, på den annen side av praktisk og vedvarende samarbeid for videreutvikling av bedriften. Den første komponenten – fordeling av inntjening – er viktig. Men isolert betraktet betyr det at eiere og ansatte så å si forsøker å få mest mulig ut som sin del av det bedriften til enhver tid fremstiller. Den andre komponenten – samarbeid om utvikling – er, og blir kanskje stadig mer, kritisk. Denne andre komponenten er langt på vei en nordisk frontdisiplin. Partssamarbeidet om utviklingen av virksomhetene kan spenne fra rent formelle konsultasjoner, til mer uformelle kontakter, er gjerne konkret og hyppig, mest når tillitsvalgte tar del i prosjekter, endring av rutiner og innføring av innovasjoner. Tesen i denne rapporten er at utviklingen av virksomhetenes sosiale kapital er det kritiske element i den norske mikromodellen.