Sammendrag

Denne rapporten presenterer resultatene fra en studie av nordmenns holdninger til likestilling, hatprat og virkemidlene i likestillingspolitikken. Studien kartlegger holdninger på tvers av de diskrimineringsgrunnlagene som i dag er beskyttet i likestillings- og diskrimineringsloven; kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, og kjønnsuttrykk. Analysene bygger på en landsdekkende undersøkelse blant 4443 respondenter, gjennomført våren/sommeren 2018.

Synet på likestillings- og antidiskrimineringspolitikk kan forstås i lys av to ulike sett av holdninger. For det første formes dette synet av hvor grensen bør gå for myndighetenes maktutøvelse, for eksempel i hvilken grad offentlige etater bør gripe inn i ansettelsesprosesser, eller andre valg private aktører gjør, og hvor diskriminering kan forekomme. Ikke minst vil det være ulike syn på om det er myndighetenes oppgave å sette inn tiltak for å endre holdninger og normer i egen befolkning. For det andre formes synet på likestilling og diskriminering også av holdningene vi har til gruppene som eventuelt skulle vært omfattet av en slik likestillings- og antidiskrimineringspolitikk. Vi viser i denne rapporten at støtten til offentlige likestillingstiltak og sanksjoner ved diskriminering eller hatprat, også avhenger av hvilke grupper som utsettes for dette. Det handler både om hvorvidt folk tror at disse gruppene blir diskriminert i Norge i dag, og om hvorvidt eventuell forskjellsbehandling oppfattes som legitim. Dette berører en grunnleggende forutsetning for likestillingspolitikken; hvorvidt kvinner og menn, homofile, bifile og lesbiske, transpersoner, personer med nedsatt funksjonsevne, muslimer, jøder og kristne skal ha lik rett på beskyttelse og diskrimineringsvern i Norge, og om diskriminering og forskjellsbehandling oppleves som mer forståelig for noen grupper enn for andre. Forholdet mellom disse to komponentene, synet på gruppene og synet på likestillingspolitikken i seg selv, er et sentralt tema i denne rapporten.

Metode

Rapporten bygger på en undersøkelse utført av IPSOS blant 4443 respondenter i et landsdekkende utvalg, gjennomført våren 2018. Vi trekker også i noen analyser på data fra European Social Survey. Undersøkelsen vår kombinerte ordinære spørreskjemaspørsmål med vignetter (spørsmål som tar form av litt lengre tekstbolker, der respondenten får en beskrivelse av en case), i et eksperimentelt undersøkelsesdesign.  Det vil si at de som svarte på undersøkelsen, ble delt opp i seks underutvalg, som fikk nesten identiske spørsmål, men der vi på enkelte spørsmål har variert ett eller to elementer. Dette gjør det mulig å sammenligne respons på vignetter der for eksempel en homofil blir diskriminert, med vignetter der personer med funksjonsnedsettelse blir diskriminert på tilsvarende måte. Fordelen med et slikt design er blant annet at respondentene ikke vil være klar over hvilke kjennetegn som systematisk varierer, og det blir derfor vanskeligere å svare i tråd med det man tror er «korrekt».

Menn og kvinner

Analysene våre viser at det er bred oppslutning om at det bør være likestilling mellom menn og kvinner i Norge, og kun 2 prosent mener at menn bør ha førsteprioritet om det blir mangel på jobber. Vi finner imidlertid at det etter finanskrisa i 2008/2009, da det ble mangel på arbeid og betydelige nedskjæringer over hele Europa, var en økning i andelen som mener at menn bør prioriteres, både i Norge og i andre europeiske land. Denne andelen gikk tilbake til et lavere nivå enn før finanskrisa innen 2016.

Selv om det er bred oppslutning om at det bør være likestilling mellom menn og kvinner, er det betydelig mer uenighet mellom ulike grupper når vi spør om vi har oppnådd likestilling i dag, og om det er nødvendig å videreføre arbeidet med likestilling mellom menn og kvinner. Personer uten høyere utdanning mener oftere enn personer med høyere utdanning, at det ikke er likestilling mellom menn og kvinner på arbeidsmarkedet i dag. Dette kan forstås som et uttrykk for ulike erfaringer, der personer sysselsatt i høykompetansejobber i større grad opplever at menn og kvinner er likestilt, mens arbeidsmarkedet for ufaglærte og for dem uten høyere utdanning i mindre grad oppleves slik. Til tross for dette finner vi bredere støtte til likestillingstiltak (som kvotering og pappaperm) blant personer med høyere utdanning, enn blant personer med dårlig økonomi og med lavere utdanning.

Det er bred oppslutning om pappapermen på tvers av kjønn og aldersgrupper. 82 prosent er helt eller delvis enig i at det er best for alle parter om menn tar ut pappaperm. Dette er det eneste likestillingspolitiske tiltaket som har like stor oppslutning blant menn og kvinner, og vi finner kun marginale forskjeller mellom aldersgrupper og etter utdanning.

Vår undersøkelse bekrefter tidligere forskningsfunn som viser at det ikke lenger er størst oppslutning om likestillingstiltak i de yngre aldersgruppene. Men selv om det i dag er mindre støtte til likestillingstiltak (mellom menn og kvinner) i de yngste aldersgruppene enn blant de eldre, er det en betydelig økning i støtten til tiltak som fremmer kjønnslikestilling for populasjonen som helhet. Men mer enn hver tredje mann, og hver femte kvinne mener at det i dag legges så mye vekt på å hjelpe svake grupper, at vi ender opp med at det er hvite norske menn som blir diskriminert.

Etniske og religiøse minoriteter

Rom, romani og muslimer er de gruppene som flest tror blir diskriminert i Norge. Dette er også de gruppene som er minst populære som mulig statsminister og som potensiell nabo eller ektefelle, av alle de gruppene som er beskyttet i likestillingsloven. Rom eller sigøynere er den av gruppene som i dag er beskyttet i diskrimineringsgrunnlaget flest uttrykker motstand mot som naboer; hele 38 prosent er åpne om at de helst ikke vil ha rom eller sigøynere som nabo, og det er omtrent like stor motstand mot denne gruppen som det er mot å ha naboer som er alkoholikere. Hver sjette nordmann gir uttrykk for at de ikke ønsker muslimer som naboer. Rom og sigøynere er også den gruppen flest motsetter seg som mulig statsminister eller som inngiftet i familien. Det er uklart om de som svarer på spørsmålene tenker på den norske rom-minoriteten, eller på tilreisende rom fra Romania, når de svarer på disse spørsmålene om «sigøynere og rom».

Respondentene ble forelagt en vignett, der et borettslag avslo framleie begrunnet med etnisitet, «rase» eller religion.  Vi finner at det er mindre vilje til å pålegge et borettslag å omgjøre et slikt vedtak om den som utsettes for diskriminering er muslim eller rom, sammenlignet med en samisk eller thailandsk person. Det er altså mindre vilje til å gripe inn mot diskriminering om rom eller muslimer blir diskriminert, enn om andre grupper utsettes for det samme.

I en annen vignett ble respondentene fortalt om en bedrift som skulle ansette en IT-konsulent, men som ikke valgte den mest kvalifiserte kandidaten, på grunn av religion, funksjonsnedsettelse eller kjønnsidentitet. Vi finner at det er fire ganger flere som mener det er nødvendig å reagere om en kvinne i rullestol ikke får en jobb selv om hun er best kvalifisert, enn om det gjaldt en kvinne med hijab. Begge tilfeller handler om kvinner som blir diskriminert, men om kvinnen sitter i rullestol, er det lagt flere som mener at myndighetene bør reagere, enn om kvinnen diskrimineres fordi hun går med hijab.

De fleste er uenige i en påstand om at «de av og til blir redde om de må gå forbi en gruppe muslimske menn på gaten», mens en av tre er helt eller delvis enig i påstanden. De som opplever slik usikkerhet i møte med muslimske menn på gaten, oppgir oftere enn andre at innvandring har mer negative konsekvenser for Norge, og de er mer negative til å muslimer som nabo, eller til at en muslim kan bli statsminister.

Når vi spør om innvandringens konsekvenser for Norge, finner vi en tendens til todeling i oppfatninger om innvandringens konsekvenser, der de fleste er ensidig enige eller uenige i alle utsagn der det hevdes at innvandring kan være skadelig. På spørsmål om hvilke typer innvandring folk ønsker, ser vi imidlertid at et flertall samler seg i midtkategorier og er åpne for innvandring, men med begrensninger. Et flertall ønsker kvoter for hvor mange som kan komme til Norge, både for arbeidsinnvandrere fra EØS-området, krigsflyktninger og mennesker som søker politisk asyl.

Det er betydelig variasjon i forståelse av hvem som kan «bli norske». Én av fem mener at en innvandrer fra Sverige aldri vil kunne bli helt norsk, selv om vedkommende bor i Norge store deler av livet. Dersom innvandreren kommer fra Somalia, er det imidlertid dobbelt så mange – 39 prosent – som mener at vedkommende aldri vil kunne bli helt norsk.

Personer med funksjonsnedsettelser

Folk støtter i større grad opp om arbeidet for å hindre diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne, enn de gjør for noen av de andre gruppene som er beskyttet i diskrimineringslovgivningen. Vi finner også at viljen til å sanksjonere ved diskriminering er betydelig høyere når det gjelder personer med nedsatt funksjonsevne, enn når det gjelder andre grupper.

Samtidig er personer med nedsatt funksjonsevne den gruppen flest oppgir at de ikke vet om blir utsatt for diskriminering. Det er flere som mener at menn og etnisk norske blir utsatt for omfattende hatprat, enn det er som tror at hørselshemmede og blinde utsettes for dette.

Når så få oppgir at de tror at personer med nedsatt funksjonsevne blir utsatt for diskriminering og hatprat, tyder det på at det er lite kunnskap i befolkningen om det omfanget av diskriminering og hatprat som denne gruppen selv rapporterer. Denne diskrepansen mellom stor vilje til å bruke ressurser på likestilling og manglende tro på at denne gruppen blir diskriminert, kan forstås i lys av at personer med nedsatt funksjonsevne er en gruppe mange kan ha lave forventninger til. Slike lave forventninger kan gjøre det vanskelig å se begrensningene som ligger for deres deltakelse i arbeidsmarkedet og andre arenaer, dersom deres lave deltakelse oppleves som «naturlig», og ikke som en konsekvens av manglende tilrettelegging, diskriminering og andre strukturelle begrensinger.

Seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk

I de fleste europeiske land har det gjennom de siste tiårene vært en økt aksept for at homofile og lesbiske skal kunne få leve livet sitt slik de selv vil, og til at homofile skal kunne adoptere. Denne endringen finner vi også i Norge, men endringene er forholdsvis beskjedne. Skepsisen til homofile er noe høyere i Norge enn i naboland som vi vanligvis sammenligner oss med i likestillingsspørsmål, som Sverige, Nederland og Island.

Det er betydelige forskjeller mellom ulike samfunnsgrupper i holdninger til om homofile bør få adoptere. Her er det særlig store forskjeller mellom aldersgrupper; motstanden mot at homofile skal få adoptere, er mer enn dobbelt så stor blant dem over 34 år sammenlignet med dem under, og kvinner er langt mer åpne for at homofile skal kunne adoptere, enn det menn er.

Det er større skepsis til transpersoner enn til homofile, både som naboer, som mulig statsminister og som inngiftet i familien. Holdningene er mer positive til transpersoner i yngre aldersgrupper, for eksempel til om det bør gis mulighet til å skrive A for «annet kjønn» i norske pass. På spørsmål om transpersoner er det en betydelig andel som oppgir at de usikre på hva de mener, og andelen usikre er minst i de yngste aldersgruppene.

Personer som oppgir at religion er svært viktig i livet deres, motsetter seg i langt større grad transpersoner som lærere eller som del av vennekretsen, og de er langt mer skeptiske til homofil adopsjon, enn personer som mener at religion ikke er viktig.

Hatefulle ytringer

Vi finner at det er en betydelig vilje til å hevde at politiske utsagn som oppleves som kontroversielle, «ikke bør være lov». Fire av fem gir uttrykk for at rasistiske eller jihadistiske utsagn ikke bør være lov, én av fire vil forby abortmotstand, og én av tre vil forby utsagn som fremmer en totalitær ideologi. Når vi spør om konkrete utsagn som retter seg mot individer eller grupper, er det imidlertid langt mindre aksept for å bruke formelle sanksjoner, som bøter og fengselsstraff. Når respondentene gir uttrykk for at det ikke «bør være lov» å ytre slike meninger, kan dette tolkes som et uttrykk for at dette er ytringer de ikke synes er greie, og som først og fremst bør føre til sosiale sanksjoner.

Dagens lovgivning dekker ikke hatefulle ytringer på grunnlag av kjønn, kjønns-identitet eller kjønnsuttrykk. Viljen til å sanksjonere hatefulle ytringer er imidlertid ikke lavere når kvinner og transpersoner utsettes for dette, enn når homofile og muslimer (som er beskyttet i lovverket) utsettes for det samme. Det er større vilje til å straffe om en hatefull ytring rettes mot en enkeltperson (i våre eksempler, en dørvakt), enn om den rettes mot en gruppe i et innlegg på sosiale medier.

Medier

Vi finner i flere analyser en sammenheng mellom mediebruk og holdninger til likestilling og diskriminering. Det er særlig de som leser nyheter fra de mer akademisk orienterte avisene Morgenbladet og Klassekampen, som skiller seg ut ved at de tror det foregår mer omfattende diskriminering i Norge, i større grad støtter opp om ulike likestillingstiltak, og er mer positive til homofil adopsjon og til innvandring. De som leser nyheter fra kilder som gjerne forstås som «alternative» og høyrepopulistiske, som Document.no og Resett.no, tror i mindre grad at de beskyttede gruppene blir diskriminert i dag, de uttrykker oftere motstand mot homofile og transpersoners rettigheter og de oppgir oftere at de av og til kan være redde hvis de må gå forbi en gruppe muslimske menn på gata. 

Slike sammenhenger kan forstås på to ulike måter: Vinkling og valg av informasjon i nyhetene kan være med på å forme holdninger til og meninger om de utsatte gruppene, og om diskrimineringsvernet i seg selv. Samtidig kan mange søke seg til, og ha størst tiltro til, nyhetskilder som presenterer nyheter på en måte som samsvarer med verdensbildet de har. Det er ikke usannsynlig at sammenhengene vi viser i denne rapporten, skapes gjennom at disse to mekanismene forsterker hverandre; at holdninger formes gjennom at ulike medier dekker nyheter på ulike måter, og at dette i neste instans former hvilke nyheter vi oppfatter som troverdige og søker oss mot.

Likestillingspolitikken

Det er bred støtte til at det skal være en offentlig likestillingspolitikk i Norge, og kun 7 prosent gir uttrykk for at de mener at staten ikke bør bruke ressurser på å fremme likestilling og bekjempe diskriminering for noen av gruppene som i dag er beskyttet i likestillingsloven. Det er litt mer uenighet om hvilke grupper som skal omhandles av en slik likestillingspolitikk; støtten er høyest for likestillingstiltak for funksjonshemmede, og lavest for transpersoner.

Uenighetene i likestillingspolitikken blir imidlertid mer fremtredende når vi spør om konkrete virkemidler. Flertallet ønsker ikke kvotering i ansettelsesprosesser i offentlig sektor, eller at myndighetene skal bruke ressurser på å sikre økt minoritetsrepresentasjon i filmer og kulturuttrykk. Holdningene til disse virkemidlene er i stor grad konsistente på tvers av gruppene som er beskyttet i likestillingsloven; oppslutningen om (eller motstanden mot) kvotering eller hvorvidt man bør legge til rette for økt synlighet i film og andre kulturuttrykk, er nesten like sterk om diskrimineringen foregår på grunnlag av kjønn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, eller etnisitet.  

Når vi ser på viljen til å gi formelle sanksjoner ved diskriminering, er det imidlertid større forskjeller etter hvilke grupper det blir diskriminert mot. Disse forskjellene blir særlig fremtredende når vi ber folk vurdere om myndighetene bør kunne kreve at diskriminerende beslutninger skal omgjøres; langt flere mener det er riktig å kreve at en arbeidsgiver eller et borettslag skal omgjøre et diskriminerende vedtak om en funksjonshemmet blir diskriminert, enn om en rom eller muslim utsettes for det samme. Det er gjennomgående bredere støtte for likestillingstiltak og for å straffeforfølge diskriminering og hatefulle ytringer når det er kvinner og funksjonshemmede som utsettes for dette, enn når ofrene er homofile, transpersoner eller religiøse og etniske minoriteter. Dette til tross for at når folk blir spurt om hvilke grupper de tror blir diskriminert i Norge i dag, tror langt færre at kvinner og funksjonshemmede utsettes for diskriminering, enn lhbt-personer og etniske og religiøse minoriteter.