Grønland Oslo, 3. mars 1869.

Klokka er 11.00. For aller første gang ringer kirkeklokkene inn til gudstjeneste i Grønland kirke. Med dette markerer etternøleren at et større byggeprosjekt endelig er helt ferdig.

Under arkitekt Wilhelm von Hannos ledelse, har ikke bare kirken, men også en kombinert brann- og politistasjon og en skole åpnet sine dører. Alle teglkledt og i nyromansk stil. Målt mot omgivelsenes lave og skakke trehus er kontrasten slående.

Fattigdommen på østkanten har endelig fått en håndsrekning.

SETT FRA EKEBERGÅSEN i 1880-årene framstår Grønland fremdeles som et område preget av lav trehusbebyggelse og landlige omgivelser målt mot «murbyen» i det gamle Christiania. Langs ferdselsveien mot byens østlige inngangsport, Vaterland, og ved foten av bakken opp til det høyereliggende fattigstrøket Enerhaugen, hadde Grønland vokst fram til å bli en beryktet forstad. Kirken og skolebygningen (midten mot høyre) er likevel tydelige symboler på at noe nytt er i gjære også i disse fattigstrøkene. Foto (beskåret): Ukjent / Oslo Museum.

150 år senere står de tre bygningene her fremdeles tett i tett, relativt uberørt tross trykket fra den ofte nådeløse byutviklingen.

– Ja, om det ikke var den hellige treenighet, var det iallfall en treenighet, humrer byantikvar Janne Wilberg, stående på gårdsplassen utenfor det gamle skolebygget.

– Samlet sett er dette et helt spesielt anlegg som vi ikke finner maken til andre steder i Norge. Med dette definerte man egentlig en helt ny bydel i Oslo. Fremdeles bidrar byggene til å forme en identitet for hele området. Selv om de ikke er formelt fredet, er det fredningsverdig og veldig viktig å ta vare på, sier hun.

BYANTIKVAR JANNE WILBERG foran et grønnkledd Fafo-bygg anno sommeren 2018. Ved siden av å være levende opptatt av byens historie, handlet hennes magistergradsavhandling «Fra allmueskole til folkeskole» fra 1991 nettopp om utviklingen av allmueskolene som institusjoner, med samfunnsutvikling og hygiene som bærende elementer. Spiret bak er da kirkens – ikke Fafos, som man kan forledes til å tro om vinkelen er rett. Foto: Alf Tore Bergsli / Fafo.

Skolebarna som ble forskere

Mens kirkebygget uten opphold har holdt det sakrale i hevd som Grønland kirke – også kalt «østkantens katedral» – har brannstasjonen blitt museum over sin egen fortid.

Skolebygningen, derimot, har foretatt et hamskifte. Det er ikke lenger fylt av skrålende barn, men eid og bebodd av forskningsstiftelsen Fafo. I dag fylles altså skolebygningens etasjer med blant annet grubling over barnefattigdom, utdanning og sosiale og økonomiske skiller og arbeids- og levevilkår i Norge og verden for øvrig.

Tross middelklassens inntog, gir slike forskningstema oss ved Fafo et påskudd til å til å nøste i mange beslektede tråder som har fulgt den gamle murbygningen helt fra starten på 1800-tallet. Det viser seg at bygningen har litt å fortelle både om Oslos og Norges utvikling. Hygiene, skolepolitikk og byutvikling er sentrale stikkord – tidlige byggesteiner for en trygg og sunnhetsskapende velferdsstat.

Samtidig er byggets historie også nært knyttet til skjebnen til stedet det ligger – bystrøket Grønland. La oss derfor først begynne der.

Del 1 Mellom den gamle og nye byen ET BYPROSPEKT av Christiania fra 1685, sett fra Hovedøya, preges av forenkling og kunstneriske friheter – ikke minst ved at Dovrefjell er avmerket i fjellene i bakgrunnen. Her ser man likevel hvordan østsiden av byen identifiseres med trelastindustrien, og ingen «uryddig» bebyggelse, selv om den trolig så smått fantes. Foto (beskåret): Oslo Museum.

Grønlands forhold til byen har vært omskiftelig. Opprinnelig kunne den med litt boligmeglersk vri kalle seg «Vestkanten». Det opprinnelige Oslo lå nemlig der hvor Middelalderparken i Gamlebyen ligger i dag, under en kilometer sørøst for Fafo-bygget.

Den store bybrannen i 1624 endret alt. I tre dager raste den. Nesten all bebyggelse ble lagt i aske og grus. Kongen av Danmark og Norge, Christian IV, bestemte seg da like gjerne for å starte på «scratch». Byen ble flyttet et godt stykke vestover, til området under Akershus festnings murer (senere døpt «Kvadraturen»).

Den nye byen fikk i samme slengen det selværbødige navnet Christiania.

Gamlebyen og Grønland fikk da en mer perifer plassering. Omgivelsene øst for ny-byen vendte slik sett tilbake til det rurale. Dette var da også bakgrunnen for navnet – «det grønne (engkledde) land». En rapport fra brannåret 1624 viser til at det i området lå et kanonstøperi i restene av Nonnestad kloster, i det som den gang ble kalt Leiret (på tomta til dagens Schweigaards gate 55 og Grønlandsleiret 73) og noen «hytter» tilhørende fergemenn og fiskere ved utløpet av Akerselva. Området var ellers preget av gårdsdriften på Tøyen.

Dette skulle raskt endre seg. Fattigfolk som ikke hadde råd til boliger i murbygninger inne i selve byen, søkte i økende grad ly i små, usunne og svært brannfarlige trehus utenfor bygrensene. Denne bosettingen ble gjerne sentrert rundt byens innfartsårer og fortettet seg etter hvert under navnene Pipervika, Vaterland og Grønland.

For de to sistnevnte forstedenes del, ble byggingen av Vaterlands bro i 1654 viktig. Broa fungerte lenge som den viktigste inngangsporten til byen fra nord og øst. På mange måter fungerte den dermed også som en inngang til selve statsmakten i «kolonien» Norge. Denne utviklingen skapte konflikter. 

De kan «reise tilbage did, hvorfra de var komne»

Nei, byens bedrestilte borgere så ikke med blide øyne på «slummen» som bredte seg rundt kjøpstadens inngangsporter. Én ting var anstendigheten: En dag kunne jo danskekongen komme rullende langs disse rønnene, i sin smukke hesteekvipasje. En annen og kanskje viktigere ting – moral er jo enklest å påberope seg om den sammenfaller med egen vinning – var at næringsinteresser kunne bli truet. I byen handlet man, utenfor byen dyrket man jorda. Et grenseland utfordret denne ordenen.

Her fra Sigurd Heiestads Her skal den ligge!:

Grønland og tilliggende herligheter var nok en torn i øyet på de gode borgere av Christiania på mer enn en måte. Forstedene var tarvelige å se til. de bestod av simple skur og elendige rønner. (...) [F]orstedene huset til dels 'utskudd av begge kjønn', de ernærte seg ved betleri og rapseri [dvs. tigging og nasking] og gjorde veiene utrygge. For borgerskapet var det kanskje enda verre at innbyggerne – spesielt i Vaterland – drev ulovlig handel.

I 1646 krevde man rett og slett at forstedene skulle fjernes fra jordens overflate. Vaterlands lille knippe av skattebetalere klarte å stagge forsøket – helt til 1658.

Skjerpet av Karl Gustav-krigenes trussel mot festningsbyen, gjorde man med hard hånd alvor av kravet om vedtaket om at de «beste» familiene kunne flytte inn i byen, resten kunne «reise tilbage did, hvorfra de var komne».

Eller etter ordlyden i Fra Grønland og Nedre Tøyens bebyggelseshistorie:

... de beste og formuesomste skal flytte innenfor byens grenser, mens de andre skal forføye seg til de steder de er kommet fra, og deres hytter og kipper ruineres.

Kort sagt brente man ned forstadsbebyggelsen. Som hentet fra et barneteater, hadde stattholderen som tok denne avgjørelsen attpåtil navnet Trolle (Niels – til høyre, foto: Wikimedia).

Trollingen viste seg imidlertid å utløse såpass mye sinne at man la denne taktikken død. Nye fattigslige trehus ble da også raskt reist på branntomtene.

Litt navneforvirring? Da Christiana (senere «Kristiania») ble opprettet fortsatte forstadsområdet rundt bystrøket vi i dag kaller Gamlebyen å bære navnet Oslo. I 1925, etter at både ny og gammel by for lengst hadde grodd sammen til en enhet (og ikke minst Norge var blitt selvstendig), gikk hele byen tilbake til navnet Oslo. I dag heter den administrative bydelen – som både Gamlebyen og Grønland er en del av – Gamle Oslo.

Flukt til byen

Fra 1700-tallet og fram til første verdenskrig fant en kraftig befolkningsvekst sted i Norge.

Mange søkte seg etter hvert ut i verden, og da gjerne USA. Andre søkte mot byene. Ny industri fikk etter hvert en enorm appetitt for arbeidskraft.

Herjingen fra epidemier og branner var intet hinder. I løpet av 1800-tallets første halvdel nær doblet befolkningsantallet i Christiania seg, ikke minst også grunnet en sterk innvandring fra Sverige.

Dette ble også Grønland et barometer for. Grønland utviklet seg til det som flere mener er Norges første forstad. Navnet «Aggers Præstegjeld af Grønlands Fattigdistrikt» sa likevel sitt om de sosioøkonomiske forholdene som fremdeles preget området rundt midten av 1800-tallet.

– Fremdeles var dette området landlig, med spredt bebyggelse. Men de som bodde her levde under svært fattigslige kår. Mer enn ni personer kunne bo i ettromsleiligheter. I tillegg til at de ofte var barnerike familier, kunne de gjerne leie ut sengeplass til håndverkssvenner eller fjernere slektninger, forteller byantikvar Wilberg.

Tæring før næring

Næringsinntekt var det lagt et strengt lokk på. Man åpnet likevel etter hvert for sterkt begrenset handel for småkjøpmenn – såkalte «høkere».

Håndverk var strengt forbudt. Unntaket var de fagene som ikke (ennå) var del av ordningen med laug – som, iallfall periodevis, slaktere og bakere. Rundt overgangen til 1800-tallet hadde Christiania knapt en eneste slakter som borger i byen, mens 40–50 stykk bodde i grønlandsområdet.

En viss inntekt kunne også tilfalle lokalinnbyggerne ved overnattingstilbud til innkomne bønder og trelastarbeidere. Dette så handelsstanden i byen stort sett gjennom fingrene med.

Igjen kan vi sitere Fra Grønland og Nedre Tøyens bebyggelseshistorie som skriver utførlig om dette:

På klager på urettmessig virksomhet i 1770 svarte representanter for folk på Grønland at de var nødt til, oftest på natterstid, å ta imot hundrevis av bønder på én gang som skulle ha mat og drikke. Dette skjedde i forbindelse med kjøringen av bord til tomtene på Grønland, som pågikk hele vinteren. I uminnelige tider hadde de hatt frihet til å selge i potte- og markvis [små mengdemål] til bønder og seg i mellom nødvendige levnetsmidler som de for det meste i små kvanta hentet hos byens høkere.

Danskekongen ga i 1770 beboere på Grønland og Leret (samt Gamlebyen/Oslo) lov til å bedrive «husnæring» med «... at sælge ædenes og drikkendes Vahrer saa og Tobak og Piber til Bønder og Arbeidsfolk samt til deres Naboer i Skillingstal».Dette ble i 1799 på ny forbudt (iallfall på papiret) fram til 1833.

Folkestrømmen ga også marked for skjenking av alkohol og prostitusjon, noe som ikke gjorde byborgerne mildere stemt overfor forstedene (selv om mange nok kunne finne på å snike seg dit på kveldstid).

Alt i alt: De som var ansvarlige for Christianias landbrukspregede omland, fra 1837 administrert som Aker kommune, fikk et svare strev med å takle også et urbant ansvar som følge av både den nye industrien og det økende antallet fattige og sosialt utsatte grupper som holdt til på deres side av bygrensen.

Skjønt, strev: Forholdene for rent vann og kloakk, utbedring av gateløp så vel som opprettholdelse av ro og orden, karakteriseres som preget av sterke forsømmelser fra myndighetenes side, ifølge Fra Grønland og Nedre Tøyens bebyggelseshistorie:

På Grønland var det frem til 1850-årene ikke én offentlig gatelykt, ikke én vekter (patruljerende ordenspoliti), ikke én offentlig vannpost og ingen brolegning i gatene. Kirketilbudet var også dårlig.

BYGÅRDER: Grønland kirke og skolebygningen (skribentens markering) sett fra Ekebergskrenten rundt 1870–1880. Bildet viser at det, tross en rekke nybygg, fremdeles var korte strekninger mellom by og land. Det vil si: Området øst for Grønland, inkludert Ekeberg, ble også del av byen som følge av utvidelsen i 1878 – altså i tida dette bildet ble tatt. Foto: Ukjent / Oslo bymuseum (beskåret)

Kjellerdyr og kolera

Hele utgangspunktet for god hygiene var ikke godt. I eldre dager hadde Grønland ligget under vann – man har funnet jernbolter til fortøyning av båter på Enerhaugen, et titall meter høyere i terrenget enn dagens Grønland.

Dette fortsatte å prege grunnforholdene, forteller byantikvaren:

– Bare et par hundre år tidligere hadde dette vært våtmarksområder. Gjennom utfylling ble området utbygget, men vi må tenke oss at grunnforholdene fortsatt var fuktige, sier Wilberg.

Dette bidro til gode vekstforhold for sykdommer. Ikke lenge etter den første, brøt den andre koleraepidemien ut på Grønlandsleiret i 1850. Dødelighetsgrad ved kolerasmitte anslås å ha vært mellom 60 og 70 prosent.

De første rapportene ble konstatert noen få hus bortenfor der brannstasjonen ble anlagt, ved dagens kryss mellom Åkebergveien og Grønlandsleiret. Her sev kloakk fra Enerhaugen inn i grunnvannet og derfra gjerne også inn i jordkjellerne.

 [Epidemien] brøt først ut i en gård ute på Grønlandsleiret. På ett og samme rom bodde det to familier, fire voksne, sju barn og to griser. Dyr og mennesker sov på en seng av strå og høvelspon. Da alle var døde, flyttet det inn en murersvenn med familien sin. Kjelleren under huset stod full av vann, og da vannet ble pumpet ut, dukker det fram råtne kadavere av rotter og mus, og restene av et større dyr, trolig en hest.

Det manglet ikke på advarsler, dette kunne umulig gå bra, sa folk. Dersom familien flyttet inn i dette stinkende rommet, ville de sikkert bli smittet. Men murersvennen og barna hans hadde ingen andre steder å gjøre av seg. Nøden tvang dem til å flytte inn, og snart ble alle syke.

 

Gentrifisering anno 1859

Hva skulle man gjøre, med denne syndens pøl? Grønland og Enerhaugen forble en kasteball mellom Christiania og Aker. Førstnevnte hadde formelt ansvaret for brann- og politivirksomheten, sistnevnte det sosiale ansvaret.

En rekke forslag til reformer ble skrinlagt som følge av uenighet i og mellom nasjonale og lokale myndigheter. Det var mange interesser knyttet til næringsrettigheter, skatt, eiendom og ikke minst sosiale utgifter involvert i spørsmålene om nye grenser.

I 1843 gikk man så langt som å argumentere for å la forstaden seile sin egen sjø og «bli voksen». En kongelig kommisjon anbefalte å slå en ring på kartet rundt Grønland og Enerhaugen og la området bli en egen by – «Akerstad». Forslaget falt. Det ville antagelig uansett blitt en kortvarig konstruksjon med tanke på byens hastige vekst.

Mens datidens styringsmakter kranglet, skjedde det lite på bakken. Det ble gjerne opp til private initiativ å gjøre noe med forholdene på østkanten. Norbygata, som følger en nordvestlig linje fra de tre Hanno-byggene til Akerselva, fikk eksempelvis først ordentlig veidekke og en vannpost da en lokalinnbygger, Ole Gudmundsen, testamenterte sin formue til dette formålet.

Til høyre: Et minnesmerke viet Gudmundsen, reist i 1842, står fremdeles ved stedet vannposten ble opprettet (og senere fjernet). Bautaen er nå stakkarslig inneklemt i ei sjakt i Norbygata, omgitt av nyere tids urbane skrifttyper. Foto: Keanu / Wikimedia

Etter to tiår med krangling med Aker, kastet Christiania kortene. En mer inkluderende kurs ble valgt. Byen åpnet sine armer og slapp forstedene inn.

Utvidelsen av bygrensene skjedde stykkevis og delt. Først ble Vaterland slukt i 1839, noe som innebar at Grønland rykket opp som nærmeste forstad på den kanten. I 1859, året etter nok en stor bybrann i selve Christiania, der rundt 1000 mennesker ble husløse, ble så også Grønland og Gamlebyen formelt en del av byen. Samme skjebne fikk industritunge områder rundt Akerselva, i første rekke Grünerløkka og Sagene.

Å flytte grensen var likevel ikke nok. Det måtte mer til for å «urbanisere» fattige og relativt uregulerte Grønland. Og nå, endelig, tok noen faktisk ansvar. Og da i ett smekk:

En kombinert politi- og brannstasjon for deres moral og sikkerhet. En kirke for deres sjeler – og en skole for deres framtid.

BEBARTET BRANNVAKT: Brann- og politivakta sto for den første markeringen av myndighetene på Grønland. Her fra 1894. Foto: Thorsen, Joh. / Oslo Museum. Se også et bilde av noen av de første politiavdelingene stasjonert på Grønland, riktignok etter flytting til Tøyenbekken (ikke fri gjengivelse): Grønland politistasjon, 1892.

* * *

Del 2 Signalskolen på Grønland ELDST AV ALLE fotografier vi har funnet som først og fremst avbilder skolebygningen er dette. Her sett mot «gutteinngangen» i det som før hadde hett Langbakken, men trolig som direkte følge av byggeprosjektet ble hetende Borggata (endret 1866). Bildet er tatt på 1890-tallet. Barna på bildet fikk trolig sin første undervisning her. Fotografens side av gata var for øvrig lenge, fram til Politihuset kom på plass, utformet som en liten park. Foto: Severin Worm-Pedersen / Oslo Museum.

Tidlig på 1800-tallet beskrives skolebygningene som svært dårlige. Klasserommene var små. Det største klasserommet, som ble brukt til skolestue for barna fra Hammersborg, var litt over sju meter langt og litt over seks meter bredt. Det måtte i perioder romme opp mot åtti barn, sjelden under seksti. Klasserommet til Hammersborg-barna lå i en ‘gammel raadden Fattighusbygning, ved Siden af Fattiglemmernes Værelse; Gaarden var fuld af Utøi, brøstfældig og kold’.

– Ranveig Gausdal: Fra allmueskole for få til folkeskole for alle

De såkalte allmueskolene hadde røtter fra 1700-tallet. I praksis hadde disse offentlig drevne skolene vært kun for de fattigste barna. Fraværet var stort – barna var ofte nødvendig arbeidskraft – og antallet analfabeter forble skyhøyt til langt inn i 1800-tallet.

– Fortsatt var det slik at rikmannsbarn gikk på privatskoler. Skoleverket forsterket dermed klasseforskjellene, forteller Wilberg.

At man skulle ende med en motpolitikk – å reise et slikt offentlig skolebygg som på Grønland, rettet mot fattige, var slettes ikke selvsagt. Forholdet mellom felleskap og fattigdom har en lang og brokete historie, også i «velferdslandet Norge» (se boksen lenger opp).

Fraværet av en mer enhetlig sosialpolitikk lot seg lenge glatte over, som et spørsmål om individuell karakter og moral. Kraftig befolkningsvekst og byfortetting satte likevel fattigdomsproblemet i et langt grellere lys. På midten av 1800-tallet våknet dessuten motstemmene, både innen politikk og vitenskap. Blant de fremste finner vi her henholdsvis Marcus Thrane og Eilert Sundt (se boksen under).

Alt i alt ble omfanget av fattigdommen og ansvaret for å avlaste dens lidelser vanskeligere å ignorere. Man måtte rett og slett tenke nytt.

En grå helt entrer scenen

Den som gikk i tet for denne opprydningen i sosial nød er kanskje ikke den karismatiske helten i så mange dikteriske epos. Men gi uansett en varm applaus til den godeste Kommunen.

Denne nyvinningen kom selvsagt ikke helt ut av det blå. Den ble skapt som følge av Formannskapslovene av 1837. Disse utvidet kraftig handlingsrommet for lokalt selvstyre. Selv om det tok tid, er disse lovene på sin side et resultat av prosesser som ble startet som følge av den mer demokratiske vendingen som Norges økte selvråderett fra og med 1814 åpnet for.

Med seg på laget fikk kommunen flere politiske bifigurer. Sunnhetsloven av 1860 var eksempelvis viktig for å gi et mer konkret veikart over hvilke standarder man skulle strebe mot. Og da ikke bare som individer under guds nåde, men som samfunn. Fattigdommen var altså ikke bare lenger de fattiges eget ansvar.

Men ja: Det var som beskrevet mye å ta tak i, ikke minst på Grønland. Regulering av vann og kloakk og brannvern var gjerne viktige første steg. Slik sett var det nok ikke tilfeldig at Grønland brannstasjon kom først på plass.

Dersom vi skal studere byens historie som et museum av arkitektoniske monumenter er det likevel en annen type bygg som bedre representerer denne kraftige vendingen i norsk samfunnshistorie.

Og nå kan vi altså igjen, etter vår lille rusletur, gå tilbake inn porten til gårdsplassen i Borggata 2 B. Noe av det første kommunen tok tak i, var nemlig den grelle skolesituasjonen. Komiteer ble nedsatt og svaret ble en storstilt reform ut fra rådende forhold.

Offentlige skoler ble rett og slett den første ordentlige prøvesteinen for en mer allmenn velferdsstat slik vi i dag kjenner den:

– Nå begynte kommunen å investere tungt i bygg av offentlige skoler som virkelig innebar noe nytt og flott også i bybildet. Resultatet av innsatsen fra kommunen, sånn som Grønland skole, var nybrottsarbeid i norsk sammenheng. Neste trinn, sykehusene, kommer først senere, vektlegger byantikvar Wilberg.

Hygienisk undervisning

Grønland skole var ikke helt først ute i denne skolesatsingen. Skolen ble bygget etter samme lest som de to første skolene, Møllergata (1860) og Sagene (1861). I 1867 var den likevel en tidlig representant for de nye taktene i den utvidede byen Christiania. Skolen skulle bli et stort løft for bydelen og vedble helt til 1881 å være den eneste skolen i disse østkanttraktene, etter også å ha overtatt elevene fra Oslo skole.

Utforming og undervisning var tuftet på de hygieniske prinsippene som sunnhetsloven la til rette for.

– Man skulle vekk fra usunne og små bygninger, hvor læreren gjerne bodde i selve skolestua. Det ble lagt stor vekt på tilstrekkelig lys og luft og organiseringen etter nord-sør-aksen sikret at det ikke ble altfor varmt innendørs. Også gasslys ble introdusert, forteller byantikvar Wilberg.

Noen av disse tankene blir også åpenbare i Morgenbladets gjengivelse av saksbehandlingen (før arkitektkonkurransen).

Man har opstillet Skolen 172 Fod lang, 68 fod bred og erholdt i 2de Etager 20 Skoleværelser, 10 for hvert kjøn, hvert Værelse afgivende Plads for 48 Elever med 158 Kubikfod Luft for hver Elev. Man har saaledes opgjort en Skole for 960 Elever, hvorhos man har erholdt Plads for Lærerboliger osv. Deer er tillagt Skolen Legeplads af omtr. 2200 [kvadrat]alens Størrelse.

Dette har man fundet ganske bekvem og hensigtsmæssig Plads for og Adgang til paa den angivne Tomt og tager man saaledes ikke i Betænkning at foreslaa saavel Kirken som og, i Tilfælde, Skolen anbragt her. Her har man en fortrinlig uforgjængelig Byggegrund, faar en fri, sund, luftig og central Beliggenhet og vil man rimeligvis ved Planeringen erholde adskilligt brugbart Material.

Gymnastikk var også sterkt vektlagt. På Grønland skole ble denne innledningsvis etablert i skolebyggets kjeller, noe som etter kort tid ble ansett for å være «hygienisk utilfredsstillende». Tross trang økonomi bestemte kommunen seg derfor for å bygge nytt gymnastikkbygg.

GIV AKT: Gymnastikk var viktig del av den nye skolesatsingen i Oslo og landet for øvrig. Datidens linjegymnastikk hadde vel likevel mer til felles med smådiktatoriske treningsstudio-klasser enn dagens skolers sterkere vekt på lek, spill og sport. Bildet er fra rundt 1910 og fra en gutteklasse ved Vahl skole, en viktig avlaster (1897) for Grønland skole og Tøyen skole (1882). Foto: Ukjent / Oslo Museum.

Dette er bakgrunnen for det Fafo-eide annekset på Borggata-hjørnet overfor hovedinngangen. I dag er dette et auditorium og forsamlingssted, men ble altså opprinnelig reist i 1871 for å huse en ny gymnastikksal. I 1892 ble dessuten påbygget sløydsal i andre etasje.

Den offentlige skolen viste muskler:

– Fra 1890-tallet og fremover utkonkurrerte de offentlige skolene privatskolene. Dette ved at de i tillegg til et bredt utvalg spesialrom fra gymnastikk til skolekjøkken også fikk et påkostet arkitektonisk uttrykk, forklarer byantikvaren.

Kjønnsdelt – for læringens skyld

Egentlig var Grønland skole to skoler i én. Skolen var nemlig kjønnsdelt. Dette var et nytt prinsipp etter at blandede klasser hadde vært normen i allmueskolene. Innendørs gikk kjønnsskillet uvanlig nok horisontalt, altså etter etasje, og ikke ved å bruke separate fløyer av bygningen.

Inngangene var klarere symbol på at skolen var kjønnsdelt. Pikene og guttene ankom skolen på to ulike sider av bygget. Det samme gjelder skolegården, hvor jentene og guttene hadde hver sitt område. Disse var delt av en mur som endte i en såkalt «privet» (utedo). Her gikk skillet innendørs i form av en vegg mellom rekkene av toaletter. (For ordens skyld: Både muren, utedoene og kjønnsskillene er i 2018 for lengst historie.)

Kjønnsdelingen var ikke basert på tanker om sedelighet. Skillet var dessuten ikke absolutt, siden flere deler av datidens Grønland skole ble benyttet av både gutter og jenter.

Årsaken var derimot tuftet på pedagogiske teorier.

– Prinsippet ble utarbeidet av Ole Hartvig Nissen, en kjent filolog, skolereformator og skolebyråkrat. Etter en utredning i 1848 konkluderte man med at kjønnsdeling var bedre for den pedagogiske situasjonen, og innførte dette i hele landet – iallfall der det var mulig, forteller byantikvaren.

ALVORLIG UNDERVISNING: Vi har dessverre ikke klart å finne noen bilder fra selve skoleundervisningen eller -klassene på Grønland skole. Her er imidlertid en jente- og gutteklasse fra henholdsvis Sagene og (trolig) Vahl skole helt på slutten av 1800-tallet. Det fotografiske smilet ble først oppfunnet ved et uhell i 1926. Jentebildet (1885): Ukjent / Oslo Museum. Guttebildet: W. Siems & Co / Oslo Museum (påstått 1888 – trolig feildatert/-merket)

Et lite samfunn i fattige sko

Grønland Skole hadde 20 klasserom, et sangrom, kontorer og også separate lærerrom, ett for lærerne og ett for lærerinnene.

Her bodde det også folk. Både skoleinspektøren (senere «overlæreren») og «skolebudet» («pedellen» – den senere vaktmesteren) hadde leiligheter i hver ende av skolebygningen.

– Plasseringen var slik at inspektøren kunne holde oppsyn med skolegården. Pedellen hadde på sin side også som jobben med å hente gjenstridige barn i hjemmene deres, forteller Wilberg.

Til sammen var det hundrevis av barn som til enhver tid sognet til skolen. Men ingen gikk her full tid – hver grønlandselev hadde til å begynne med et gjennomsnitt på 17 timers undervisning per uke.

– Utover på 1900-tallet måtte undervisningen deles inn i puljer, med egen ettermiddagsundervisning. Hva skulle man ellers gjøre, mens skolebyggingen fortsatte i høygir på grunn av den store befolkningsveksten? poengterer Wilberg.

Ved inngangen til 1869, sognet 570 gutter fordelt på 20 klasser og 695 piker i 18 klasser til Grønland almueskole. Dette utgjorde en fjerdedel av alle elever i Christianias almueskoler på den tiden.

Og presset for å klare å tilby undervisning til alle skulle bare øke ettersom byen fortsatte å vokse rundt anlegget på Grønland.

For familiene var det også praktiske og økonomiske forhold knyttet til skolegangen som man måtte ta hensyn til, legger hun til:

– Selv om man innførte krav til for hvor tett skolene måtte ligge ut fra befolkningstettheten, og hvor langt barna måtte gå til skolen, er det jo også en betraktning at flere barn i samme familie kunne være nødt til å dele på ett par sko, bemerker hun.

ARBEIDERSTRØKENE på Enerhaugen bar fremdeles i 1903 preg av fattige kår og dårlig infrastruktur, en skjebne dette området lenge delte med naboen Grønland. Skolen, brannstasjonen og ikke minst Grønland kirke bidrar likevel til et sosialt løft også av dette området – ikke minst som et nytt arkitektonisk element blant alle de lave trehusene. Ved saneringen i etterkrigstiden ble deler av trehusbebyggelsen på Enerhaugen «reddet» og flyttet til Norsk folkemuseum på Bygdøy. Foto (beskåret): Anders Beer Wilse / Oslo Museum

Skolen ble for øvrig delvis brukt som et slags offentlig helsekontor. «Den offentlige vaccination» ble tilbydd her hver onsdag ettermiddag, ifølge annonser i Aftenposten både minst så tidlig som 1872 og så sent som 1907.

I 1913 finner vi også en annonse om et politisk arrangement på Grønland skole. Nå er det selveste ordføreren som gjestet huset. Under tittelen «Høires møter» annonseres det at «Ordfører, advokat Hieronymus Heyerdahl» skal tale og det attpåtil med lysbilleder. (Jo da, det var valgår og kun et par uker til kommunevalget. Lysbildene ble dessverre ingen suksess, for Heyerdahl fikk ingen ny periode. Han kalles for øvrig «rådhusets far» for sin sentrale rolle med å få bygget Oslo rådhus.)

Stilmessig Janus-blikk

SLIK FRAMSTO de tre byggene i 1895. Foto: Olaf Martin Peder Væring / Oslo Museum ... Og slik framstår det i dag – rett før kirke-jubileet, mens veiarbeidet står på som verst – ellers ikke med så store endringer. Foto: Alf Tore Bergsli / Fafo

Å bygge en kirke, brannstasjon og en skole samtidig, var noe nytt. Dette var første gang man fra kommunalt hold planla et helt lite «service-senter» for en bydel, bemerker Wilberg i magisteroppgaven fra 1991.

Slik sett ble dette et viktig eksperiment for senere byutvikling i Oslo og landet for øvrig.

Skolen var bygget i form av en E, med tre utstikkende fløyer fra hovedbygningen, riktignok med en lengre og bredere midtre utstikker. Denne huset en aula – et helt nytt element i skolebyggeriet, inspirert av svenske forbilder. Her holdt man samlinger og gjennomførte eksamener.

Aulaen kom ikke til å bli videreført i senere folkeskoler, men forekom i flere videregående skoler.

Grønland var ellers en såkalt sidekorridorskole, hvor klasserommene lå på den ene siden.

– En slik organisering var i norsk kontekst en nyvinning som ikke ble brukt i forløperskolene Sagene og Møllergata, men kom heller ikke til å få noen umiddelbare oppfølger, forteller byantikvaren, og utbroderer:

– Skoler med midtkorridor eller en «korridorløs» organisering rundt trapperommene var det foretrukne løsningen i mange tiår, men sidekorridoren fikk en viss renessanse med skolepalassene fra 1890-tallet, eksempelvis Grünerløkka skole.

Rent arkitektonisk var likevel stilen på samme tid både gammelmodig og moderne.

– Anlegget var basert på tyske forbilder, men også med tydelig inspirasjon av det lokale Botsfengselet fra 1851. Den nyromanske stilen er tilbakeskuende, men du ser også klar inspirasjon fra industriarkitekturen. Dette ble jo også bygget i et arbeiderstrøk og skulle være nøkternt. Likhetene med for eksempel fabrikker som Hjula veveri, Graahs spinneri og Seilduksfabrikken er stor, påpeker byantikvaren.

Tips: Den dyktige staben ved Arbeidermuseet holder, med unntak av to vintermåneder, gratis omvisninger i områdene langt Akerselva hvor denne industrien ble anlagt.

Arkitekten – og hovedstadens første anbudsskandale

Wilhelm von Hanno (1826–1882) var tyskfødt, men levde fra og med 1850 i Christiania. Tilflytteren ble mest kjent som arkitekt, men virket også som billedhugger, maler og grafiker (han tegnet motivet til det ikoniske posthornfrimerket; verdens lengstlevende frimerkemotiv).

Mest kjente verk er (avslutningen av) Trefoldighetskirken, og en rekke kirker og fengsler landet rundt, Hovedbanegården i Christiania (teglsteinsbygget ligger i dag inne i Oslo S) og flere jernbanebygg i tre nordover fra Oslo, samt mange nybygg knyttet til Akershus festning og det som i dag er Mercursenteret i Trondheim.

Alt dette ble imidlertid utført i kompaniskap med Henrik Ernst Schirmer. Sammen vant de også det første anbudet om det nye Stortinget, men deres mer pompøse forslag ble siden forkastet.

Samarbeidet fikk imidlertid en brå slutt nettopp på grunn av Grønland-prosjektet.

Les mer...

Et hardt tegl å knekke

Alle de tre byggene har tegl som overflatemateriale. Opprinnelig ble tegl brukt på fasader dekket til av murpuss, slik at utførelsen ikke var så viktig. Grønland-trioen ble reist i en mellomfase preget av eksperimentering. Med rene teglflater var man i tvil om riktige murteknikker og om teglkvaliteten.

– Selv om vi i dag – vante som vi er til glasskasser og funkis – oppfatter dette som detaljrikt, hadde nok materialbruken og utførelsen også økonomiske årsaker. Feinschmeckere ville nok dessuten mene at kvaliteten på teglet, kanskje hentet fra der hvor Bislet stadion ligger i dag, var så som så, sier Wilberg.

Detalj fra et vindu på Fafobygget viser den ujevne overflaten i teglstenen – selvsagt også preget av 150 års regn og sno. Foto: Alf Tore Bergsli/Fafo

Likevel den er «håndstampete» teglen, produsert for hånd, en levende fasade, vektlegger hun:

– Skoleanlegget utgjør nærmest en øy av arkitektonisk kvalitet i området, utført av en av datidens største arkitekter. Og også steinhuggerne og andre håndverkere har framvist en god sans for detaljer. Alt i alt er uttrykket tilpasset stedet.

I løpet av 150 år har det likevel forekommet endringer. Stilen på den tidligere skolebygningen sto opprinnelig nærmere kirken enn slik den framstår i dag, sier Wilberg.

– På skolebygget er utviskingen av gavlene, trekant-området på endene av det todelte skrånende taket, den mest inngripende endringen målt mot originalen på 1800-tallet, påpeker hun.

Totalt sett har likevel de største utvendige endringene satt preg på brann- og politistasjonen. Dette skjedde i flere omganger. Eksempelvis som følge av bilens inntog, men også da politiet flyttet over i et annet bygg i 1902. Da ble brannstasjonen ombygget slik at den ble en slags kloning av inngangspartiet på «Botsen» – Botsfengselet fra 1840-tallet som i sin tid også var et nybrottsarbeid innen fengselsvesenet, bemerker Wilberg.

* * *

Del 3 Mellomspill i et nytt århundre ÅRET ER 1928: Bilen har ankommet Grønland. Det kan man også se på Grønland brannstasjon, som nå har økt i høyde og tilpasset portene til utrykninger basert på motorkraft. Moderniseringen ble vedtatt etter en stygg brann på Grønland i 1919. Hest og vogn blant vanlige folk forsvinner likevel ikke med det første, og gjenses også i bilder fra Grønland på 1950-tallet. Ett av byggene til venstre, revet under Enerhaugen-saneringen, huset Østre Arbeidersamfunn (anno 1881). I kjølvannet av at Arbeiderpartiet meldte seg ut av Komintern ble Norges kommunistiske parti (NKP) stiftet her, fem år før dette bildet ble tatt. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

På Grønland skole hadde vi en lærer, en liten kort gubbe. Han hette lærer Berg, men vi kalte’n for Skåpen. Jeg veit ikke hvorfor vi ga’n det navnet Skåpen, men jeg veit at under kateteret hadde’n litt øl, og kanskje en dram. Og så bøyde’n lærer Berg seg ned av og til, og da visste vi hva som foregikk.

– Memoarboka Labben fra Grønland

Noen tiår har gått siden Grønland allmennskole åpnet dørene. Den har imens fått tittelen folkeskole, i takt med nye skolereformer.

På begynnelsen av 1900-tallet var det fremdeles et røft østkantpreg som preget klasserommene i Borggata. Til forfatter Anders Buraas forteller Harald «Labben» Herlufsen (født 1904) om hyppig fysisk avstraffelse fra lærere. Og ikke bare på skolen. Han mente seg også utnyttet i form av «jobb» for ei overlærerinne. Annenhver dag måtte han bære koks og ved opp seks etasjer til leiligheten hennes, for en nær symbolsk ukentlig betaling, forteller han.

Ja, etter utdelingen av vitnemål i gymsalen etter endt skolegang rev «Labben» og hans kamerat demonstrativt vitnemålet i to, forteller han i boka. En hevngjerrig lærer skal ha dratt karakterene til den duoen ned mot «slett», mens ordenskarakteren var motsatt speilet til «meget god».

Dette skal ha vært en slags ondsinnet spøk siden de heller hadde fortjent den omvendte fordeling, ifølge «Labben».

Ja, det skortet ikke på fantestreker. Grønlandsbarna lagde eksempelvis en is-renne utenfor utgangen til skolen som de fremdeles kalte «jenteport’n» (det er uklart om skolen på dette tidspunktet var kun for gutter, eller om dette kun gjaldt dagskolen).

Denne renna gikk ned den lille stikkgata mellom skolen og brannstasjonen. Denne var (og er) så bratt at den om vinteren ble benyttet som base for hoppbakke. Den speilglatte renna ble dekka til med løssnø og med noen sandkorn drysset som pynt på toppen. Den nevnte lærer Berg – som de vel å merke anså som en av de snillere lærerne, harde rapp over armene til tross – skulle bli offeret. Han rettet foten mot området han anså som tryggest – sandkornene. Selvsagt gikk det som det måtte, på ryggen, og deretter i rasende fart på ryggen helt ut i Grønlandsleiret-gata.

TV-innslaget som var forløperen til boka (men kanskje betegnende nok for hans opplevelser med lærerstaben ikke nevner skolegangen) ligger for øvrig ute på NRK.no: «Svensken som ble Labben fra Grønland»

«Den kvinnelige dyktighet»

Grønland skole holdt altså stand inn i det 20. århundre. Boomen i behovet for skoleplasser var imidlertid over. Dermed var det gjerne mer kvalitative endringer som sto på dagsordenen.

Da den fireårige middelskolen endelig ble nedlagt i Oslo i 1930 innebar det nye inndelinger etter alder. Dermed oppsto det et behov for en rekke omrokkeringer for å tilpasse skolene til bestemte aldersgrupper.

Dette medførte at Grønland skole, allerede ett år på forskudd, ble historie i 1929. De nærliggende skolene Hersleb og Vahl sto sentrale som arvtagere for iallfall deler av elevmassen.

Etter eksperimentet med kjønnsdelt skole og deretter ren gutteskole var det nå jentene og kvinnene som skulle overta bygningen.

Den nye institusjonen, som flyttet fra en mer sentrumsnær beliggenhet, kan også fortelle mye om datidens politikk innen sosial og økonomisk utvikling – både med og uten et kjønnsperspektiv.

Slik ble læreinstitusjonen beskrevet av formannskapet da den først ble vedtatt opprettet (17 år før flyttingen til Grønland):

 «Da kvinderne her i Norge – som overalt i verden – mer og mer drages bort fra hjemmene og ind i industrielle virksomheter, kan ikke døtrene nu som før lære husstell av sine mødre. Disse er ute i lønsarbeide og hjemmet maa leve på tilfældigheter og delikatessehandler, altsaa uten økonomisk plan og orden. Hvor meget man end kan beklage dette forhold, saa er det imidlertid en kjendsgjerning (...) at vi her stod like overfor en virkelig samfundsfare – for ingen forbedringer i ydre forhold hjælper, hvis kvinderne ikke længere er istand til at utnytte pengene og skape hygge om seg. Kvindernes medfødte naturlige lyst til at stelle med hus og barn vil svinde sammen med deres svindende dygtighet...»

* * *

Del 4 Husmoren på skolebenken DEN FØRSTE husmorskolen i Norge – og da helt i forkant i verden – kom allerede i 1865, altså i tida da Grønland skole ble bygget. Husmorskolene økte så i både omfang og betydning utover 1900-tallet. I 1930 ble den gamle Grønland skole åpnet for 144 elever. Bildet er fra 1937 (Eriksen, Louis / Oslo Byarkiv).

Ja, nå var det Oslo kommunale husmorskole som overtok etter folkeskolen. Selv om disse skolene i dag kan framstå fremmedartede og lite i takt med ønske om likhet mellom kjønnene, ble opprettelsen i sin tid regnet som en seier både for kvinnesaken. I det minste i Oslos og Grønlands tilfelle, var dette en kampsak også for arbeiderbevegelsen. Helt i spissen for denne krysskoblingen sto nemlig Fernanda Nissen, arbeiderpartipolitiker og kvinnesaksforkjemper.

– Fernanda Nissen-video: Digitalt Museum har en video, produsert av Margarida Paiva, som gjenforteller noe av livet til Fernanda Nissen – med utgangspunktet i Fafo-bygget.

 Slik Grønland skole opprinnelig ble bygget ut fra hygieniske prinsipper i selve undervisningen, sto den altså nå for en ytterligere utviding: Nå skulle familiene rustes opp også på hjemmebane.

– Igjen kommer altså sunnhet inn som stikkord. Og nå var det husmødrene som skulle undervises i kosthold og hygiene, kommenterer byantikvar Wilberg.

Vitenskapelige hjem

Både kjønnslig og pedagogisk innebar husmorskolen et pedagogisk sceneskifte. I gode 60 år skulle det i all hovedsak være kvinner som ferdes i bygget.

Fagene det ble undervist i det første året var matstell, rengjøring, vask og strykning, håndarbeid, spebarnstell, kost- og helselære, kjemi, husholdningsregnskap, elektrisitetslære og sykestell i hjemmet, slik  det oppsummeres i Beretning om Oslo kommune for årene 1912–1947.

Som en ikke mindre kompliserende faktor skulle dessuten undervisningen kombineres med et «spebarnshjem» – et barnehjem for babyer under ett år (se boksen nedenfor).

Skolebygget måtte med andre ord ominnredes. Bevilgningen for dette lød på kroner 247 000 kroner, et ikke ubetydelig beløp. Det tilsa en samlet årslønn til rundt 100 lærere i 1930 (tilsvarende lønnsutgifter i 2018: rundt 50 millioner kroner). Man bygget fire kjøkken, to håndarbeidsrom, to vaskerom, to strykerom, to spisestuer og to klasserom for teoretiske fag.

Husmorskolen skulle først ta imot 144 elever per år, i puljer på 77 per halvår. Søknadene rant imidlertid inn og mange måtte avvises. Skolen tryglet om å få bytte til større lokaler, men kommunen ba om tålmodighet. Det endte med ombygginger i grønlandsbygget, slik at ytterligere 44 elever kunne undervises hvert halvår.

Så kom krigen til Norge. Husmorskolen ble konkret rammet på to måter. Det første ved at formannen ble avsatt og hele styret ble fylt av NS-medlemmer. Det andre ved store vanskeligheter i å undervise i matkunnskap som følge av rasjoneringen.

Da både fred og mange matvarer vendte tilbake, fortsatte husmorskolen å tiltrekke seg mange søkere. I 1947 rapporteres det om 219 elever per år, 10 lærerinner, 2 assistenter, 1 kontorist og 3 barnepleiersker, foruten en «varmemester».

I 1967, da skolen rundet 50 år, måtte den avvise 2 av 3 søkere. Kommunen var nå mer medgjørlig. En ny tomt ble holdt av på Sogn i vente på bygging av en ny skole der.

En slik direkte videreføring av husmorskolen på Grønland ble det imidlertid aldri noe av, ettersom nye tider og reformer var på vei.

Datamaskin og grønne menn mot nedleggelse?

Området rundt skolen var preget av mye støy på 60-tallet. Trehusbebyggelsen på Enerhaugen ble sanert og dagens ruvende blokker reist. Også bygninger i Enerhaugkleiva, over brannstasjonen og ved siden av Fafo, ble revet, i 1967.

Endring og modernisering fant også sted innendørs. Etter hvert skiftet husmorskolen både navn og innhold. I 1972, i tråd med en nasjonal reform, ble den omdøpt til «Oslo fagskole i husstell».

Ny-navnet ble kortvarig. I 1976, som følge av ny lov om videregående opplæring, ble navnet atter endret. Og da ble initiativtakeren til skolen hedret: Nå ble den hetende Fernanda Nissens videregående skole.

«Heimkunnskapen» tok da steget over mot mer yrkesrettet undervisning, nærmere bestemt innen helse- og sosialfag og ulike mat-fag.

Utover 80-tallet synes det å være få offentlige rapporter fra skolens indre liv. Først helt på tampen våkner den i mediearkivene. Kanskje er dette som en følge av en voksende trussel om nedleggelse eller ønske om å tilpasse seg skiftende tider – nå er det uansett ikke måte på nye takter man skal vise fram overfor pressen.

Her følger et utdrag av Aftenpostens reportasje-hyllest fra skolens indre gemakker anno 1988 (introdusert med et elevbilde preget av plastdukker og åttitallssveiser):

Aftenposten er tilbake allerede året etter. Nå er det ny rektor og nye fag som skal rapporteres om, i en relativt springende stil preget av reportasjens form sammenklemt i notisens lengde.

Et utdrag:

Skolen går mot slutten

Forsøkene på nyvinninger og åpne protester i avisen lyktes ikke å overbevise. Neste Aftenposten-nyhet, i september 1990, handler om at tre skoler skal kuttes. Fernanda Nissen-skolen var inkludert på lista. Fagene og elevene ble overført til en annen videregående skole.

Gravølet for Oslo Kommunale Husmorskole ble avholdt 27. juni 1991. (Skolens navnegiver fikk riktignok et nylig comeback, da en ny skole på Storo i 2016 ble døpt Fernanda Nissen.)

Imens hadde også Deichmanske biblioteks filial i annekset trolig fått noen forvarsler om at bruk av lokalene var på lånt tid. Tross pengenød varslet de flytting til en større filial på Tøyen allerede i mars 1989.

Også skolebyggets ene søsken sleit med identiteten. I 1978 ble brannstasjonen lagt ned etter rundt 112 års drift. I en lang mellomfase fungerte det blant annet som lokaler hvor feiere kunne vaske av seg soten og hvile. (Bygget ble imidlertid – tør vi si som en Fugl Fønix? – omgjort til Brannmuseet i 2002).

* * *

Del 5 Forskerne som ble voksne CLASS OF '94: Her er trolig Fafos første ansatte-foto fra det nye hjemmet på Grønland. I utadgående spiral-rekkefølge med klokka fra den eksakte midten: ... ehm, nei, vi sparer oss for den møyen. Foto fra Fafo-arkivet.

I 1992 rundet Fafo ti år. Siden opprettelsen på Youngstorget under LOs vinger, hadde forskergruppen etter hvert vokst både i antall og fått en mer formell organisering. På denne tida ble det derfor bestemt at Terje Rød-Larsens gruppe skulle bli myndige. Man skulle opprette en egen stiftelse og dermed bli helt selvstendig fra «foreldrene», både økonomisk og organisatorisk. 20 millioner ble bevilget i startkapital.

Fra datidens leide lokaler i Fossveien 19 på Grünerløkka begynte man derfor å snuse rundt i byen etter egnet husrom. Dag Henning Odnes – daværende assisterende daglig leder i Fafo, nå avdelingsleder i Fellesforbundet – satt tett på prosessen.

– Letingen fant sted samtidig som Oslo kommune skulle selge mange eldre skolebygg. For vår del var det en klar policy at vi skulle søke oss mot østkanten. Vi hadde derfor valget mellom skolen her i Borggata og den i Møllergata. Ja, og så Grønland fengsel, sier han.

Spir-rituell anekdote

Valget var for så vidt enkelt slik han husker det:

– Møllergata skole ble altfor svær, og fengselet var mindre egnet. Forskerne ville jo da faktisk flytte inn i celler. Dette bygget pekte seg derimot ut som ganske ideelt. Det var egentlig ikke noen stor tvil – de fleste anså det som et attraktivt sted å flytte. Diskusjonen som oppsto dreide seg mer om man tok for stor økonomisk risiko, sier han over en kaffekopp i kantina i Fafo-bygget.

Byggets estetikk – det arkitektoniske uttrykket von Hanno hadde formet de da allerede 125 år gamle byggverkene i – ble også vektlagt, særlig av Rød-Larsen, forteller Odnes.

En populær anekdote blant fafoister er fra den første befaringen utenfor skolen. Historien går sånn at Terje Rød Larsen står på gårdsplassen utenfor for første gang, og beskuer skolen. Fra taket troner kirkespiret tilsynelatende opp fra selve skolebygningen, og Rød-Larsen sier noe à la «wow, den har jo til og med spir som på Oxford».

– Jeg kan ikke huske det. Det kan nok absolutt stemme. Men om det ikke er sant, er det iallfall et godt rykte, humrer Odnes.

Billig bygg, dyr oppussing

Skolen og annekset ble kjøpt for 7,55 millioner kroner, visstnok med litt ubyråkratisk overlapping mellom oppussingsstart og formell overdragelse. Et snarrådig byråd skal ganske enkelt ha signert en faks på at Fafo kunne begynne å pusse opp, selv om kontrakten ikke var helt i boks.

Oppussingen ble langt dyrere. For de tre nederste etasjene utgjorde dette en kostnad på 13,6 millioner kroner. Med andre ord kunne ikke Fafo hvile på laurbærene, men måtte fortsette å finne inntekter.

Føringene fra kommunen skal ha vært svært strenge om at de ikke fikk lov til å gjøre noen store endringer utvendig på bygget. De ansvarlige arkitektenes tidstypiske idé om å legge glass over hele det utvendige mellomrommet mellom to av E-fløyene, og ha resepsjon og kantine der, ble bestemt avvist – heldigvis, vil nok mange i ettertid mene.

– Innvendig var det for så vidt heller ikke så dramatiske endringer som ble gjort. De største kostnadene lå i tekniske oppdateringer, som nytt ventilasjonsanlegg. Antagelig var vi veldig heldige – dersom noe hadde vært fryktelig galt med bygget var det jo ikke så mye penger vi kunne kreve tilbake fra kommunen, oppsummerer Odnes.

Selv om rominndelingen ble endret en god del, mens ett gammelt klasserom fikk stå noenlunde uberørt og fungere som bibliotek, kan han ellers ikke huske at arven etter husmorskolen/fagskolen satt så dypt i lokalene som møtte dem. Dagens ene møterom ved kantina beholdt likevel lenge navnet «Martinirommet» etter at det i hadde fungert brukt som en aperitiffdrink ved mottakelsene som fagskolens spisesal ofte huset.

Et snurrig unntak var likevel at det i en liten overgangsperiode bodde en person på loftet – en tidligere ansatt ved fagskolen. Hennes kontrakt med Oslo kommune løp imidlertid ut sommeren 1993. Tidligere husmor-/fagskoleelever vendte dessuten tilbake til flere markeringer i etterkant av overdragelsen.

Fremdeles var annekset utleid til Galleri Nord og fjerde etasjen ble først pusset opp i 1996 (til en prislapp på 6 millioner). Selv om forskerne den gangen var iallfall halvparten av dagens antall, var det likevel ikke altfor ensomt i det langt større bygget man byttet til.

– Vi startet grepet med ikke å kontorisere etter avdelinger, men fordelte folk i hytt og pine. Det holdt kanskje ti år før det sprakk, humrer Odnes.

Fredsstemt pangstart

I KJØLVANNET AV OSLO-AVTALEN: Jimmy Carter, Bjørn Tore Godal, Shimon Peres, Yassir Arafat og Terje Rød Larsen under en felles pressekonferanse på Fafo-huset (i kantina), 18. mai 1994. Fafoarkivet.

Innflyttingen var på mange måter perfekt timet som et PR-messig avspark for «nye Fafo». I hele tiden fram mot sommeren 1993 hadde forhandlingene om Oslo-avtalen, der Fafos leder Terje Rød-Larsen var en sentral drivkraft, foregått. Arbeidet endte året etter med Nobels fredspris til tre av de involverte partene – Yassir Arafat, Shimon Peres, Yitzhak Rabin.

– Det meste arbeidet ble gjort mens vi holdt til i Fossveien. Lite av avtalen ble derfor knyttet til dette bygget, men da avtalen ble offentliggjort klaffet det helt ideelt med tidspunktet da vi begynte å fylle opp og bruke dette bygget. Plutselig var vi «verdenskjente i Norge», og nye oppdrag rant inn. Det førte til at vi klarte å få til en identitet hvor bygget er Fafo og Fafo er bygget.

I etterspillet trakk man imidlertid noen store navn innom huset. Både nobelprisvinner og PLO-leder Yasir Arafat og Jimmy Carter besøkte senere Borggata 2 B som følge av en etterfølgende prisutdeling. Kongen av Jordan ønsket også å besøke Fafo noen år senere, og kong Harald møtte da også opp i den gamle grønlandskolen.

TO KONGER: Som fersk konge av Jordan, besøkte Abdullah II Fafo i 2001. Fra Fafoarkivet.

I denne storpolitiske tiden var det også kjekt å ha politiet og dermed POT (dagens PST) rett ved siden av. Samarbeidet med dem som holder til i de to søskenbyggene – kirken og brannstasjonen – har derimot aldri vært svært tett, men Fafo har tidvis holdt faglige samlinger og debatter i kirken.

I den usikre tiden før Brannmuseet ble etablert snuste imidlertid Fafo så vidt på å kjøpe opp den gamle brannstasjonen også.

– Jeg tror ikke vi hadde helt klart for oss hva vi skulle brukes det til, men den hang jo rent arkitektonisk sammen med Fafo-bygget og en overtakelse kunne muligens ha passet sammen med kommunens tanker om å bygge lokk over Åkebergveien og bygge boliger der, forteller Odnes.

På begge sider av bordet ble planene skrinlagt. (Under skrivingen av denne artikkelen rammes imidlertid 150-åringen og alle dens innbyggere flere ganger om dagen av rystelser som følge av utsprengninger knyttet til en større oppgradering av Åkebergveien.)

Fafo i dag

Da annekset igjen sto tomt, ble det innredet til kurs- og konferanselokaler, med et auditorium for 125 personer i det som altså en gang startet som en gymsal. Her foregår både forskningsseminarer og utleie til ulike private eller åpne arrangementer.

Ved siden av forskningsinstituttet Fafo, leier også Samfunnsøkonomisk Analyse og (i skrivende stund) NOREF (Senter for internasjonal konfliktløsning) kontorplasser i hovedbygget.

Gårdsplassen der østkantens jenter og gutter for 150 år siden lekte er nok fremdeles gjenkjennelig, men både delemuren og kjønnsdelingen 0 så vel som «priveten» – er historie.

Til daglig og under den årlige Fafo-festen er det nå helt andre økonomiske kår som preger dem som ferdes utenfor og i bygningen. Standarden på mat og hygiene har formodentlig også fortsatt å løftes kontinuerlig i løpet av 150 år.

Likevel er Oslo fortsatt sosialt og økonomisk delt, og nå først og fremst mellom øst og vest. På enkelte områder kan man fremdeles si at Grønland ligger utenfor bymurene. Til gjengjeld har den en egen identitet som skiller seg fra øvrige deler av byen. Butikker, restauranter, kafeer og barer ligger tett-i-tett – og tilbyr kanskje landets største mangfold.

Dette skyldes ikke minst at bystrøket har blitt kraftig omformet av de mange ikke-vestlige innvandrerne som har flyttet hit. Fremdeles er husleia billigere her enn på motsatt kant av Vaterland.

Og, ikke minst: Fremdeles kan disse grønlandsbeboerne oppleve å bli ropt til at de kan «reise tilbage did, hvorfra de var komne».

Likevel, midt i alle disse forandringene – i disse dager riktignok omringet av to store veiprosjekter – ligger fremdeles de tre murbygningene intakte. De første skolebarna som gikk her ble voksne og døde. Så også deres barn, barnebarn og sikkert også mange oldebarn og tippoldebarn. Samfunnsutfordringene blir aldri likevel helt voksne. Skolereformer, arbeidslivsregulering, integrering og lokaldemokrati: Samfunnsforskerne ved Fafo har fremdeles nok å granske og fundere på.

På slike, og sikkert også helt andre måter, vil den gamle skolebygningen fortsette å spille en rolle i det norske samfunnets liv og levnet – ja, forhåpentligvis også i området som murbygningen en gang brakte både velferd og utvikling med seg til: vår lille tue på Grønland, Oslo.

VINTEREN 2019: Igjen, som på 60-tallet, er Åkebergveien lagt under hammeren. Nå skal blant annet syklistene få bedre kår opp og ned den gamle kneika mellom Grønland og Enerhaugen. Også Grønlandsleiret, nedenfor kirka, er i skrivende stund under overhaling. Alle foto: Alf Tore Bergsli / Fafo

FREMDELES har bygningen mange av sine gamle detaljer bevart, selv om de såkalte gavlene har blitt endret siden bygningen ble reist og skolen startet opp i perioden  1866–68.

DETALJER fra de håndstampede teglsteinene.

MUREN SOM skiller gårdsplassen fra den lille knausen opp mot Enerhaugen er trolig bygget med lokal stein fra byggeplassen den gang. Ut fra denne biten av muren gikk trolig utedoen som var en del av skillet som delte skoleplassen mellom jenter og gutter.

GOD NATT og velkommen inn i nye 150 år.