Av: Fafo-forskerne Sigurd M. N. Oppegaard & Johanne S. Huseby
Kronikken ble opprinnelig publisert i Klassekampen 15. januar 2026.
Gjengitt med tillatelse.
De siste ukene har det blåst kraftig rundt bandet Vestavind, etter at det kom fram at de først slo gjennom med låter laget av kunstig intelligens (KI). Bandet hadde mange avspillinger på Spotify og var booket til flere festivaler, før to av medlemmene i livebandet trakk seg: «Jeg kan ikke stå inne for dette», sa trommisen til NRK. Én av festivalene Vestavind skulle spille på avlyste også konserten og begrunnet det slik: «Vi ønsker ikke å bidra til at KI-produserte låter tar over i musikkbransjen».
En kartlegging fra NRK viser at mer enn hver tredje låt i Spotify-spillelisten «viralhits» er laget med KI. Den KI-genererte musikken beskrives som stadig vanskeligere å skille fra menneskeskapt musikk, og tidligere denne måneden skrev musiker Aslak Hartberg i Morgenbladet at han vurderte å slutte å lage musikk etter å ha opplevd å like en KI-generert låt.
«Slike band stjeler plassen på festivalplakaten til de som lager musikken selv», uttalte musikkanmelder Tor Martin Bøe om Vestavind. I et tilsvar på en lengre kritikk fra Bøe i Dag og Tid svarte imidlertid Ole M. Simonsen, som står bak bandet, at KI kan åpne dører for de som har mindre kjennskap til bransjen, men likevel brenner for musikken.
Debatten går altså om KI i dagens og framtidens musikkbransje. Hvordan KI faktisk brukes og hvilke konsekvenser den har i kunst- og kulturbransjen er imidlertid underutforsket. I en rapport Fafo lanserer i dag, har vi undersøkt dette gjennom intervjuer med norske forfattere og manusforfattere, musikere og representanter for enkelte bransjeorganisasjoner.
Overordnet finner vi en skepsis mot å bruke KI i det kreative arbeidet blant kunstnerne. Særlig forfatterne fortalte at de ikke ville bruke KI til skriving. Dette var dels en moralsk avvising av en teknologi flere mente at påvirker kunst- og kulturfeltet negativt, ofte knyttet til opphavsrett. Mange av forfatterne argumenterte også for at KI er unyttig i den kreative prosessen: For dem handler skriving om å fremme sitt – ikke en maskins – perspektiv på verden. Noen av forfatterne fortalte imidlertid at de bruker KI til ulike støtteoppgaver – som søknadsarbeid, oversetting og til research.
«KI tar ikke jobben din, sjefen vurderer KI-modellen som ‘bra nok’ – og handler deretter»
Det mest sentrale argumentet mot å bruke KI blant forfatterne vi intervjuet var imidlertid at tekstene KI genererer, er av lav kvalitet. Det handler om at KI-modellene genererer dårlig språk og kunstnerisk uinteressante fortellinger. Forfatterne syntes også det var vanskelig å se for seg at lesere vil være interessert i tekster som kom fra maskiner. Selv om forfatterne egentlig ikke var redde for at KI vil utfordre dem på kunstnerisk kvalitet, fryktet mange likevel at teknologien vil få negative konsekvenser for kunstnere og bransjen.
Frykten handler særlig om at aktører kan begynne å bruke KI på tross av lavere kunstnerisk kvalitet. En god illustrasjon av dette er det som kalles «bra nok»-prinsippet. Det beskriver hvordan aktører bruker KI, ikke fordi de mener KI leverer høyere kvalitet enn en menneskelig kunstner, men fordi KI utfører oppgaven «bra nok», gitt forutsetningene og forventningene som ligger til grunn. En virksomhet kan for eksempel bruke en KI-illustrasjon til en reklame eller en KI-låt på julebordet, og være innforstått med at kvaliteten er lavere enn om de hadde hyret inn en menneskelig kunstner, men anser det KI-genererte som «bra nok» fordi KI-modellen er mye billigere – kanskje gratis.
For kunstnere og kulturarbeidere kan «bra nok»-prinsippet føre til bortfall av oppdrag og inntekt. Indirekte og på sikt kan det også føre med seg lavere standarder for kunstnerisk kvalitet, og dermed legge press på de økonomiske betingelsene for menneskelige kunstnere.
Mer overordnet antyder denne dynamikken at KIs konsekvenser i kunst- og kulturbransjen først og fremst avhenger av hvordan relevante aktører (oppdragsgivere, konsumenter og andre kunstnere) forstår og vurderer KI-modellene. Hvor «gode» modellene objektivt sett er, er sekundært.
I Norge preges KI-debatten av en teknologisk determinisme, der man forsøker å forstå konsekvensene av teknologien ut ifra hva den i seg selv er kapabel til. Et slikt perspektiv overser imidlertid at det alltid er mennesker som velger om og hvordan de bruker KI. Med andre ord: KI tar ikke jobben din, sjefen vurderer KI-modellen som «bra nok» – og handler deretter.
I kunst- og kulturbransjen styres dermed konsekvensene av KI mer av måten teknologien fortolkes og vurderes av relevante aktører enn av hvor «gode» KI-modellene egentlig er. Diskusjoner og forhandlinger om kunstnerisk kvalitet, hva som anses som «ekte» kunst, reguleringer av KI, og andre faktorer som er med å forme hvordan KI snakkes om, spiller en avgjørende rolle i å forme effektene av denne teknologien.
