EU-utvidelsene endret produksjons- og bemanningsmulighetene for arbeidsgivere innen skipsbygging fundamentalt. Etter jernteppets fall, begynte norske skipsbyggere å flytte skrogproduksjon og innredningsarbeid til land i Sentral- og Øst-Europa, og kjøpte etter hvert flere verft i Romania.

Fra 2004 begynte norske verft også å ansette store antall arbeidstakere fra land i Sentral- og Øst-Europa gjennom bemanningsbyråar og underleverandører. Denne todelte mobiliteten endret måten verftene drev produksjon og bemanning på, og muliggjorde håndteringen av en produksjonsboom innen offshore forsyningsskip, og den påfølgende nedgangen etter oljeprisfallet i 2014.

Den norske verftsindustrien er kjennetegnet av sterke fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner, og ettersom lønns- og arbeidskostnadene er blant de høyeste i Europa, avhenger verftenes konkurranseevne av høy kvalitet og produktivitet.

Forskernes funn antyder at mobiliteten og produksjonsfaktorene kan være til fordel for både vestlige og østlige verft og arbeidere. Samtidig har den doble mobiliteten bidratt til en utvanning av industriens nasjonale kompetanse, og skapt et fleksibelt segment av migrantarbeidere som ikke er inkludert i den organiserte arbeidslivsmodellen, og som mangler institusjonell representasjon og stemme.

Med blikket rettet framover, vil dreiningen mot produksjon av mer teknologisk avanserte, «grønne» fartøy, kreve kompetanseheving, som igjen vil innebære økte investeringer i yrkesopplæring, kompetanseutvikling og langsiktig rekruttering.

For mer informasjon om publikasjonen og andre landrapporter: European shipbuilding in a globalised market (ETUI.org)

Fafo deltok og presenterte funnene på et avsluttende arbeidsmøte i Brussel 6. november.