I debatten om Norges EU-tilknytning har konsekvensene for arbeidslivspolitikken stått sentralt. Denne artikkelen beskriver først hva striden om arbeidslivsregulering innenfor EØS har dreid seg om. Deretter drøftes hvordan de mest aktuelle alternativene til EØS-avtalen – en britisk-inspirert frihandelsavtale for industrivarer («norxit») og EU-medlemskap – kan påvirke rammene for den nasjonale arbeidslivspolitikken.
Norxit vil gi økt formell handlefrihet, men økte barrierer for grensekryssende handel og arbeids- og tjenestemobilitet vil endre de økonomisk-politiske rammene for arbeidslivspolitikken. Å erstatte deltakelse i det indre markedet med en frihandelsavtale for varer, vil trolig føre til svakere vekst i investeringer, handel, produksjon og sysselsetting. Videre kan oppløsning av det «nasjonale kompromisset» om EØS-avtalen og svekket konkurranseevne for næringslivet bidra til at konfliktnivået i arbeidslivspolitikken og den økonomiske politikken skjerpes.
EU-medlemskap vil i hovedsak gi samme formelle rammer for arbeidslivspolitikken som EØS-avtalen, men vil styrke det politisk-demokratiske grunnlaget for alliansebygging og påvirkning av EUs arbeidslivreguleringer. Et medlemskap kan innebære store omstillinger for landbruket og fiskerinæringen, men åpne nye eksportmuligheter for fiskeindustrien og havbruksnæringen. Tap av selvstendig pengepolitikk ved deltakelse i ØMU/euro vil legge økte byrder på finans- og lønnspolitikken, men videreføringen av nasjonal valuta i flere medlemsland illustrerer at det ikke er noen automatisk kopling mellom EU-medlemskap og ØMU.
