Fafo-notater

Rapportsøk

Norske arbeidsgiver-organisasjoner på 2000-tallet
Sentralisering eller fragmentering?

Kristin Alsos og Kristine Nergaard

Fafo-notat 2020:14

Last ned nettutgave

Forskningstema: Organisering og tariffavtaler

Prosjekt: Kollektive aktører

Forskere på Fafo: Kristin Alsos, Kristine Nergaard

Notatet gir en oversikt over norske arbeidsgiverorganisasjoner på 2000-tallet, og hvilke strukturendringer som har skjedd i denne perioden. Videre beskrives konkurranseflater mellom organisasjonene, og hvordan den norske organiseringen skiller seg fra den danske og svenske.

Utgitt: 2020 Id-nr.: 10334

Sammendrag

De norske arbeidsgiverorganisasjonene har vært sentrale aktører i den norske arbeidslivsmodellen helt siden organisasjonenes framvekst på slutten av 1800-tallet. Siden den gang har organisasjonenes roller og oppgaver utviklet seg og speiler i dag både medlemmenes og samfunnets behov. Som Stokke (2000a) peker på, har lønnsforhandlinger tradisjonelt vært den viktigste oppgaven til norske arbeidsgiverorganisasjoner. Samtidig har organisasjonene en viktig funksjon i utforming av arbeidslivs- og næringspolitikk, i tillegg til at de tilbyr et bredt spekter av tjenester til sine medlemmer.

Mens det finnes en bred forskingslitteratur som omhandler arbeidstakerorganisasjonene, har arbeidsgiverorganisasjonene i mindre grad vært gjenstand for forskning og systematisk analyse (Barry & Wilkinson, 2011; Jensen et al., 2000). Dette gjelder særlig i norsk sammenheng, der det siste bidraget skriver seg fra år 2000 Formålet med dette notatet er å dokumentere utviklingen fram til i dag. Siden mye av utviklingen på starten av 2000-tallet bar preg av endringer på 1990-tallet, legger vi til grunn et noe lengre historisk perspektiv. Med bakgrunn i denne beskrivelsen analyserer vi hvordan arbeidsgivernes organisasjonsstruktur og organisasjonsgrad har utviklet seg fram til i dag. Er det blitt færre og større organisasjoner? Ser vi en maktkonsentrasjon i større og færre arbeidsgiverorganisasjoner, eller ser vi en fragmentering? Og i hvilken grad har endringene ført til økt konkurranse mellom ulike organisasjoner på arbeidsgiversiden? Vi redegjør videre for hvordan den norske arbeidsgiversiden skiller seg fra den i våre naboland Danmark og Sverige.

Notatet er basert på deskstudier samt intervjuer med hovedorganisasjonene på arbeidsgiversiden, enkelte landsforeninger i NHO, arbeidstakerorganisasjoner og personer som var sentrale på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden rundt årtusenskiftet.

Kapittel 2

I kapittel 2 beskriver vi organisasjonsmessige endringer på arbeidsgiversiden i Norge fra slutten av 1980-tallet og frem til i dag. I denne perioden har det skjedd en rekke endringer:

  • Arbeidsgiverorganisasjonene og bransje- og næringsorganisasjoner har slått seg sammen. Dermed oppsto en ny type arbeidsgiverorganisasjoner. Dette skjedde i hovedsak gjennom fusjoner mellom etablerte organisasjoner som også tidligere hadde et mer eller mindre tett samarbeid. I dag er de fleste arbeidsgiverorganisasjonene kombinerte arbeidsgiver- og bransjeorganisasjoner.
  • I NHO slo en rekke av landsforeningene seg sammen til større enheter. Dette har ført til større og sterkere landsforeninger. Industrien har fått en sterk landsforening i Norsk Industri som nå omfatter store deler av industrien med unntak av næringsmiddelindustri og enkelte andre bransjer. Strukturendringene i NHO har også gitt store landsforeninger innen bygg og innen tjenesteytende sektor.
  • Virke hadde opprinnelig en rekke større og mindre bransje- og interesseorganisasjoner som medlemmer og vokste også gjennom rekruttering av slike organisasjoner. I dag er mange av disse lagt ned eller gått inn i Virke som bransjer, med eller uten egne styrer.
  • En del mindre arbeidsgiverorganisasjoner har fusjonert med større organisasjoner, først og fremst NHO eller Virke.
  • I offentlig sektor førte fristilling av virksomheter og endringer i organiseringen av offentlige tjenester til at en rekke virksomheter med offentlig tilknytning ikke lenger hørte inn under tjenestetvistloven. Dette førte til at nye arbeidsgiverorganisasjoner vokste fram i randsonen til offentlig sektor.
  • Flere arbeidsgiverorganisasjoner og endringer i arbeidslivet har over tid ført til at arbeidsgiverorganisasjonene delvis organiserer virksomheter innenfor samme bransjer eller felt, og dermed i større grad konkurrerer om medlemmer. Dette gjør i noen tilfeller at bedrifter får mulighet til å bytte fra en type tariffavtale til en annen gjennom å gå fra en arbeidsgiverorganisasjon til en annen.

Kapittel 3

I kapittel 3 presenterer vi tall for arbeidsgiversidens organisasjonsgrad, og hvordan sysselsettingen i arbeidsgiverorganisasjonens medlemsbedrifter utvikler seg når vi kun ser på tariffbundne bedrifter. Dette viser at arbeidsgiversidens organisasjonsgrad har økt over tid. Veksten er særlig markant fra midten av 1980-tallet og fram til 2010.

Virke har økt sin andel av sysselsettingen over tid. Mye av veksten har kommet i virksomheter uten tariffavtale. Avgrenser vi oss til sysselsetting i tariffbundne bedrifter, er fordelingen mellom NHO, Virke og øvrige organisasjoner ganske stabil over tid.

Kapittel 4

I kapittel 4 ser vi på hvordan arbeidsgiversiden er organisert i Danmark og Sverige. Dette er land som har mange likhetstrekk med Norge når det gjelder kollektive institusjoner. Vi finner likevel også klare forskjeller.

Alle landene har dominerende hovedorganisasjoner med røtter tilbake til tidlig på 1900-tallet. Bransjeforeningen for arbeidsgiverne innen verkstedindustrien har vært en maktfaktor innad i hovedorganisasjonene og spilte en sentral rolle i lønnsdannelsen. I hovedsak var likevel arbeidsgiversiden ganske fragmentert i betydning mange og ofte små bransjeorganisasjoner, noe som også innebar behov for samordning på hovedorganisasjonsnivå. Hovedorganisasjonene på arbeidsgiversiden spilte derfor en viktig rolle og hadde vesentlige fullmakter når det gjaldt lønnsforhandlingene.

I dag ser vi fortsatt mange fellestrekk innen den organiserte arbeidsgiversiden i Norden, men også klare forskjeller. Danmark, Norge og Sverige har alle fått kombinerte arbeidsgiver- og næringsorganisasjoner. Det er kun NHO som forhandler lønn, men hovedorganisasjonene i Danmark og Sverige spiller fortsatt en rolle gjennom en mer uformell koordinering av lønnsdannelsen (Nergaard et al., 2016). Norge skiller seg også ut ved at det er større konkurranse og flere aktører på arbeidsgiversiden. Dette vises også ved tall. NHO står i dag for om lag 55 prosent av de organiserte arbeidsgiverne i privat sektor. I Danmark og Sverige representerer NHOs søsterorganisasjoner rundt 90 prosent av medlemmene i arbeidsgiverorganisasjonene i privat sektor.

Hovedorganisasjonene på arbeidsgiversiden – og da særlig NHO og Dansk Arbejdsgiverforening – har endret sin interne struktur. I Danmark og Norge har medlemsforbundene i de to hovedorganisasjonene gått sammen til større enheter. Her skiller Sverige seg ut; Svenskt Näringsliv har fortsatt en ganske fragmentert medlemsmasse.

I alle tre landene utgjør tjenesteyting en større andel av sysselsettingen og av medlemmene i arbeidsgiverorganisasjonene. De relevante bransjeorganisasjonene argumenterer gjerne for at tjenesteytende sektor har særtrekk og egne utfordringer når det gjelder nærings- og arbeidsgiverpolitikk. Det er også forsøk på å styrke og synliggjøre tjenesteytende sektors interesser gjennom organisering. I Sverige har mange bransjer innen tjenesteyting samlet seg under paraplyen Almega, mens forsøk på å samle ulike deler av tjenesteyting innen Dansk Arbejdsgiverforening bare delvis har lykkes. I Norge er tjenesteytende sektor ikke bare fordelt på ulike landsforeninger i NHO, men også på ulike arbeidsgiverorganisasjoner.

Kapittel 5

I kapittel 5 drøfter vi utviklingen av arbeidsgiverorganisasjonen de senere årene med særlig vekt på økt konkurranse, og potensielt større spenninger, mellom de ulike arbeidsgiverorganisasjonene.

  • HSH og NAVO rettet seg opprinnelig mot ganske avgrensede bransjer. Over tid har begge organisasjonene – i dag Virke og Spekter – fått et langt bredere organisasjonsområde, noe som preger interessepolitikken og rekrutteringsstrategier.
  • Konkurransen er størst mellom NHO og Virke. Her har det vært overganger mellom så vel delbransjer som enkeltbedrifter. Konkurransen er i hovedsak avgrenset til tjenesteytende sektor.
  • Spenninger mellom ulike arbeidsgiverorganisasjoner kan også observeres innad i en hovedorganisasjon. I NHO har fritt landsforeningsvalg ikke ført til merkbare utfordringer i form av åpenlys konkurranse om medlemmer. Det er imidlertid ulike syn – tidvis også spenninger – mellom landsforeninger når det gjelder arbeidsgiverpolitikken, blant annet på allmenngjøring.
  • Flere – og delvis konkurrerende arbeidsgiverorganisasjoner – synes ikke å ha vesentlig effekt på lønnsdannelsen. Arbeidsgiversiden møtes jevnlig, og det er bred oppslutning om frontfagets betydning.

Kapittel 6

Arbeidsgiverorganisasjonene har hatt en betydelig rolle i utviklingen av den norske samfunnsmodellen. Selv om strukturendringene og tydeligere strategier hos aktørene på arbeidsgiversiden de siste 20-30 årene har ført til økt konkurranse mellom organisasjonene om medlemmer, synes dette i mindre grad å ha påvirket lønnsdannelsen og tariffpolitikken. Forklaringen på dette er nok delt.

For det første slutter aktørene opp om frontfagsmodellen og er enige i at dette er en modell som tjener dem godt. For det andre bidrar motparten, det vil si arbeidstakerorganisasjonene, til en form for konservatisme i betydning at avtalesystemet kun endres sakte.

Hvordan har så den økte konkurransen mellom arbeidsgiverorganisasjonene påvirket organisasjonene? Konkurransen har nok til en viss grad ført til en skjerping av tjenester og profiler, samtidig som kostnaden i form av kontingent prøves å holdes nede. Hvorvidt tariffavtalen vil bli et viktig element i denne konkurransen framover, er usikkert. Så langt er det få eksempler på at arbeidsgivere aktivt forsøker å kvitte seg med tariffavtaler gjennom å melde seg ut av en arbeidsgiverorganisasjon. Bedre eller mer gunstige avtaler sett fra arbeidsgiversiden kan være et viktig konkurranseelement. I hovedsak er imidlertid mulighetene for å konkurrere om medlemmer – med utgangspunkt i å kunne tilby en alternativ tariffavtale – begrenset til noen få og avgrensede områder av arbeidsmarkedet.