Gissel, B-medlem eller fagforeningspamp? Ansatterepresentanter i selskapsstyrer har vært omgitt av en rekke forestillinger. Ordningen ble innført i 1972, men har i liten grad vært gjenstand for analyse. Hvilken rolle spiller ansatte i styret? Øker de konfliktnivået? Får de gjennomslag for ansattes interesser? Hva skjer med deres rolle i en tid hvor eiernes interesser har stått på dagsorden i langt sterkere grad enn før? Er de ansvarlig overfor selskapets, de ansattes eller fagforeningenes interesser?
Avhandlingen bygger på en spørreundersøkelse blant ansatterepresentanter og ledere fra 250 større selskaper, samt en undersøkelse blant 1000 ledere i et representativt utvalg selskap. I tillegg er det gjennomført intervjuer en rekke intervjuer blant ledere og ansatterepresentanter.
Med utgangspunkt i teorier om selskapsstyring (Corporate Governance) og partssamarbeid (Industrial Relations) viser avhandlingen at representasjons-ordningen er en sentral del av den norske samarbeidsmodellen og at idealer om eierstyring og uavhengige styrer i liten grad er i tråd med den norske virkeligheten. Hensynet til arbeidsplasser og langsiktig verdiskapning står sterkt både hos ledelse og ansatterepresentanter. De mektige representantene kombinerer rollen som tillitsvalgt og styremedlem, de har et tett og nært forhold til daglig leder og de bidrar til å legitimere ledelsens beslutninger blant de ansatte.
Avhandlingen viser videre at det er stor konsensus om ordningen og om verdien av ansattes deltakelse i beslutningsprosessene. Konsensusen bygger ikke på at motsetningen mellom arbeid og kapital har forsvunnet, men på det faktum at de ulike aktørene kan knytte ulike interesser til ordningen. «Alle» slutter opp om medvirkningsordningene, noen fordi det gir økt produktivitet og lønnsomhet, andre fordi ordningen er en sentral del av et demokratisk arbeidsliv.
