Rapporten bringer resultatene fra en spørreundersøkelse blant 960 hjemmeboende eldre om deres levekår og livskvalitet. Den gunstige utviklingen på flere levekårsområder blant eldre på 1980-tallet har fortsatt eller stabilisert seg i løpet av første halvdel av 1990-tallet. Likevel, eldre i Norge er fremdeles dårligere stilt enn yngre på flere viktige levekårsområder som inntekt, helse og sosial forankring. Samtidig er det stor sosial ulikhet i eldrebefolkningen. Levekårene varierer betydelig etter kjønn, alder, ekteskapelig status og klasse, mens bostedsvariasjonene stort sett er mindre.
Det er kvinner, det er de eldste, det er de ugifte og det er de eldre med lav sosial status som gjennomgående har minst av viktige levekårsressurser som materielle goder og helse. Blant eldre, som i befolkningen for øvrig, er det en tydelig, men ikke spesielt sterk tendens til hopning av gode levekår. Et stort flertall av de eldre oppgir forholdsvis høy livskvalitet, det vil si høyt subjektivt velvære og generell tilfredshet. Selv om det er en tendens til at høy livskvalitet avhenger av gode levekår, er hovedtrekket at livskvalitet og levekår er atskilte velferdsdimensjoner.
