Hverdagsliv og integrering

Norsk integreringspolitikk har tradisjonelt vært konsentrert om deltakelse i arbeidsliv og utdanning. I dag er det imidlertid bred enighet om at integrering også må handle om de sosiale og subjektive sidene ved innvandreres liv i Norge. Dette var bakgrunnen for at «hverdagsintegrering» i 2019 ble løftet opp som ett av fire hovedsatsingsområder i integreringspolitikken. Målet var at personer med innvandrerbakgrunn skal oppleve økt tilhørighet i samfunnet, og at dette kunne oppnås ved å legge til rette for felles møteplasser og samhandling mellom innvandrere og den øvrige befolkningen. Kunnskapen om hvordan personer med innvandrerbakgrunn selv opplever hverdagen i Norge, og hva som eventuelt kan bidra til å øke folks opplevelse av tillit og tilhørighet i samfunnet, er imidlertid begrenset.

Hvordan opplever personer med innvandrerbakgrunn selv sin deltakelse og tilhørighet i det norske samfunnet? I hvilken grad har de tillit til folk og institusjoner i Norge, og hvilke erfaringer har de med diskriminering på ulike arenaer? Hvordan kan ulike sosiale og demografiske faktorer hemme eller fremme integrering i hverdagen? I denne rapporten presenterer vi funnene fra en stor, landsdekkende studie av de sosiale og subjektive sidene ved innvandreres integrering i Norge, med mål om å etablere et kunnskapsgrunnlag for å følge utviklingen over tid. I rapporten vektlegger vi følgende temaer:

• deltakelse i frivillighet og organisasjonsliv og kontakt på tvers av grupper
• tillit til folk og til ulike samfunnsinstitusjoner i Norge
• identitet, «norskhet» og opplevelse av å være akseptert i Norge
• opplevd diskriminering og negative erfaringer på ulike arenaer
• synspunkter på integreringsrelaterte spørsmål

I analysene beskriver vi først hovedtrender blant personer med innvandrerbakgrunn, før vi ser nærmere på forskjeller mellom ulike undergrupper. Deretter analyserer vi betydningen av ulike faktorer som kan bidra til å hemme eller fremme integrering i hverdagen, i form av religiøs tilhørighet, generasjon, betydningen av sosial kontakt og deltakelse i frivillighet og arbeidsliv, utdanningsnivå og forskjellen mellom å bo på små og store steder.

Overordnede mønstre for deltakelse, tillit, tilhørighet og diskriminering

Når det gjelder sosial deltakelse finner vi at personer med innvandrerbakgrunn likner relativt mye på personer uten innvandrerbakgrunn. Men en del personer med innvandrerbakgrunn bruker litt mindre tid på frivillig arbeid og litt mer tid på religiøse møteplasser. Når det gjelder identitet og tilhørighet finner vi at mange med innvandrerbakgrunn identifiserer seg som i hvert fall delvis norske. Mange opplever imidlertid at andre ser på dem som langt mindre norske enn slik de selv føler seg, og dette er særlig tydelig i synet på egne barn. Det opplevde «gapet» mellom egen identitet og andres anerkjennelse reiser spørsmål om hvor inkluderende den etablert norske identiteten er i møte med nye grupper. Blant flere grupper finner vi også et liknende misforhold mellom folks opplevelse av egen integrering og følelsen av å bli akseptert.

Når det gjelder tillit, finner vi at noen grupper med innvandrerbakgrunn har litt lavere tillit til folk flest, men at de samtidig ofte har relativt høy tillit til institusjoner. De har også høyere tillit til at de vil få hjelpen de trenger ved for eksempel sykdom, arbeidsledighet eller hvis de blir utsatt for kriminalitet, enn personer uten innvandrerbakgrunn.

Når det gjelder opplevd diskriminering, finner vi at relativt mange med innvandrerbakgrunn opplever at de blir diskriminert og behandlet med mindre respekt og anerkjennelse enn andre. Innvandrere opplever diskriminering mest i forbindelse med arbeid og jobbsøking, men mange rapporterer også om diskriminering i nabolaget og på offentlige steder, i skolen, på boligmarkedet og av ansatte på offentlige kontorer. Mange rapporterer også om mer subtile negative opplevelser i hverdagen, og personer med innvandrerbakgrunn er mer utsatt for hatefulle ytringer og vold enn personer uten innvandrerbakgrunn. De fleste tror at de blir diskriminert på grunn av sin etniske bakgrunn, men i noen grupper er det flere som også trekker fram hudfarge og religion.

Når det gjelder perspektiver på integrering, finner vi at personer med innvandrerbakgrunn har et litt mer positivt syn på hvordan det går med integreringen i Norge sammenliknet med personer uten innvandrerbakgrunn. De fleste er ganske enige i at innvandrere blir behandlet bra i Norge. 

Variasjon mellom ulike grupper

Det er betydelig variasjon innad i befolkningen med innvandrerbakgrunn. I grove trekk finner vi litt ulike mønstre blant personer med bakgrunn fra de tre ulike landgruppene:

Innvandrere fra landgruppe 1 (Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia, New Zealand) skiller seg svært lite fra befolkningen uten innvandrerbakgrunn, med tanke på deltakelse og tillit (om noe har de mer generell tillit enn personer uten innvandrerbakgrunn), så vel som i perspektiver på integrering. De opplever i liten grad noe misforhold mellom egen identitet og andres anerkjennelse, og de møter lite diskriminering på alle arenaer.

Innvandrere fra landgruppe 2 (nye EU-land i Øst- og Sentral-Europa) skiller seg derimot både fra befolkningen uten innvandrerbakgrunn så vel som fra personer med bakgrunn fra andre landgrupper. De deltar generelt mindre i frivillighet og organisasjonsliv, og de er i relativt liten grad orientert mot en identitet som norske. De har lavere tillit til offentlige institusjoner enn andre innvandrere, og de føler seg mindre integrerte i det norske samfunnet enn personer med innvandrerbakgrunn fra andre deler av verden. Personer med innvandrerbakgrunn fra landgruppe 2 rapporterer også om en del diskriminering, og dette gjelder først og fremst i arbeidslivet.

Innvandrere fra landgruppe 3 (land i Asia, Afrika og Latin-Amerika) kjennetegnes av at de i snitt har litt mindre kontakt med folk uten innvandrerbakgrunn i arbeidslivet og i nabolaget, og de er litt mer opptatt av religion. Personer med bakgrunn fra landgruppe 3 har relativt lav tillit til folk flest, men har på samme tid relativt høy tillit til offentlige institusjoner. De orienterer seg også i stor grad mot en identitet som norske, både for seg selv og barna sine, men opplever samtidig at deres identitet som norske i mindre grad anerkjennes av andre. Tilsvarende opplever mange av dem seg selv som relativt godt integrerte, men de føler seg samtidig mindre aksepterte i det norske samfunnet. Personer med innvandrerbakgrunn fra landgruppe 3 opplever langt mer diskriminering og negative erfaringer enn andre, og de opplever også slike hendelser som mer opprørende enn innvandrere fra de to andre landgruppene.

Norskfødte med innvandrerforeldre – mer integrerte og mer frustrerte

Når det gjelder generasjon, kan vi hovedsakelig si noe om personer med innvandrerbakgrunn fra landgruppe 3. Funnene tyder på at generasjon spiller en tvetydig rolle for integrering i hverdagen innenfor denne gruppen. Norskfødte med innvandrerforeldre fra landgruppe 3 har mer robuste sosiale nettverk enn innvandrere fra landgruppe 3, og de har mer kontakt med personer uten innvandrerbakgrunn. De ser i mye større grad på seg selv som norske, og de føler seg mye mer integrerte enn de som selv har innvandret. De føler imidlertid ikke i samme grad at andre ser på dem som norske, og resultatet er et større gap i forholdet mellom egen identitet og andres anerkjennelse enn det vi finner blant innvandrere. Norskfødte med innvandrerbakgrunn opplever også i større grad enn innvandrere et misforhold mellom egen integrering og at samfunnet aksepterer dem som den de er. Norskfødte med innvandrerforeldre har dessuten lavere tillit til offentlige institusjoner enn innvandrere.

Norskfødte med innvandrerforeldre rapporterer samtidig om mer diskriminering enn innvandrere, og de opplever også diskrimineringen som til dels mer opprørende. Sammenliknet med folk som selv har innvandret, oppfatter de også i større grad at det forekommer diskriminering i Norge. Noen av forskjellene mellom innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre skyldes alder, mens andre forskjeller kan knyttes til utdanning. Alt i alt ser det ut som at norskfødte med innvandrerforeldre er mer integrerte i norsk samfunnsliv, men de er samtidig også mer frustrerte over en del av barrierene som fortsatt møter dem.

Muslimer opplever større barrierer mot integrering i hverdagen enn andre religiøse grupper

Religion spiller en rolle i den forstand at muslimer opplever større barrierer mot integrering i hverdagen enn andre religiøse grupper. De deltar litt mindre i organisasjonsliv og frivillighet enn andre, og de har mindre kontakt med personer uten innvandrerbakgrunn.

Muslimer er like tilbøyelige til å se på seg selv som norske som personer med annen eller ingen religiøs tilhørighet, men de føler i mindre grad at andre anerkjenner dem som norske. De føler seg også integrerte på lik linje med andre religiøse grupper, men føler i mindre grad at de blir akseptert i det norske samfunnet. Det tidligere omtalte «gapet» mellom egen opplevelse og andres anerkjennelse er med andre ord særlig stort for muslimer. Muslimer har samtidig noe lavere tillit, både til folk flest og til offentlige institusjoner, enn andre religiøse grupper.

Muslimer rapporterer også om mer diskriminering og negative hendelser i hverdagen, og de mener oftere at diskrimineringen de utsettes for skyldes religiøs tilhørighet. Også når det gjelder mer alvorlige forhold som hat, trusler og vold, er muslimer mer utsatte enn kristne og personer som ikke tilhører en religion.

Frivillighet og kontakt på tvers fremmer integrering i hverdagen

Kontakt på tvers av grupper, så vel som deltakelse i frivillighet og organisasjonsliv, har positiv sammenheng med opplevelse av integrering og aksept i hverdagen. Personer med innvandrerbakgrunn, som har mye kontakt med personer uten innvandrerbakgrunn i nabolaget og i forbindelse med fritidsaktiviteter og frivillighet, rapporterer om mindre diskriminering enn de som har lite kontakt. Både kontakt med folk uten innvandrerbakgrunn og deltakelse i frivillighet og organisasjonsliv er dessuten forbundet med økt tillit til institusjoner. Det samme gjelder sysselsetting. Personer med innvandrerbakgrunn som er i arbeid rapporterer om høyere tillit, mindre diskriminering og føler seg mer integrerte og aksepterte i det norske samfunnet enn personer som står utenfor arbeidslivet. Det synes altså ikke å være slik som enkelte teorier på feltet antyder – at økt eksponering for majoriteten også medfører mer diskriminering og frustrasjon. Tvert imot synes sosial kontakt og deltakelse å fremme opplevelse av tilhørighet og aksept.

Utdanningsparadokset

Utdanning har en mer paradoksal innvirkning på folks opplevelse av integrering i hverdagen. Personer med innvandrerbakgrunn som har høyere utdanning har høyere tillit til folk flest, men lavere tillit til offentlige institusjoner enn folk med mindre utdanning. Personer med høyere utdanning rapporterer også om mer diskriminering på mange ulike arenaer. De med høyere utdanning opplever også negative hendelser som mer opprørende – og dette gjelder særlig erfaringer med å bli nedvurdert i status. Utdanning bidrar også til å øke det tidligere omtalte «gapet» mellom opplevelse av egen integrering og samfunnets aksept. Personer med innvandrerbakgrunn som har høyere utdanning er dessuten mer negative til hvordan det går med integreringen i Norge: De er mer tilbøyelige til å mene at det forekommer diskriminering, og de er mindre tilbøyelige til å mene at innvandrere blir behandlet bra i Norge. Utdanning er med andre ord forbundet med høyere bevissthet om diskriminering, høyere forventninger om å bli behandlet likeverdig, og større skuffelse og ubehag når man utsettes for krenkelser.

Integrering på små og store steder

Bosted – målt som grad av sentralitet – har relativt liten betydning for de fleste indikatorer på integrering i hverdagen, men på noen områder kan det å bo på små steder ha en positiv sammenheng med folks opplevelser. Personer med innvandrerbakgrunn som bor i grisgrendte strøk har for eksempel mer kontakt med personer uten innvandrerbakgrunn i nabolaget og i forbindelse med fritidsaktiviteter enn de som bor i større byer, og de rapporterer også om litt mindre diskriminering enn de som bor i store byer. En mulig tolkning er at små steder gir mindre rom for segregering enn tilfellet er i større byer, og at dette har en positiv effekt på kontakt og opplevd tilhørighet.

Til sammen peker funnene i denne studien i retning av at det er mulig å fremme integrering gjennom å skape møteplasser og arenaer for sosial deltakelse, men at integrering samtidig innebærer friksjon og konflikt. Vi finner at innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn i stor grad deltar på ulike sosiale arenaer, de fleste opplever seg som vel integrerte, og de har en identitet som del av et norsk fellesskap. Samtidig gir mange uttrykk for en opplevelse av å ikke alltid bli akseptert som en del av dette fellesskapet. Her synes både religion og hudfarge å spille en rolle, noe som igjen reiser spørsmål om hvor inkluderende den norske identiteten og det norske fellesskapet er i møte med nye grupper. Vi finner også at sysselsetting, deltakelse i frivillighet og organisasjonsliv, samt kontakt på tvers av grupper i nabolag, på arbeidsplasser og på fritiden, henger sammen med sterkere tilhørighet og mindre opplevd diskriminering. Kontakt og samhandling er med andre ord positivt for å danne ny tilhørighet og nye fellesskap.

Likevel gir norskfødte med innvandrerforeldre – til tross for at de deltar mer på ulike arenaer og har mer kontakt på tvers av grupper – uttrykk for mer frustrasjon og misnøye, blant annet i form av mer opplevd diskriminering, enn personer som selv har innvandret. Særlig økt utdanning – som på sikt kanskje er den viktigste drivkraften for integrering og sosial mobilitet blant personer med innvandrerbakgrunn – synes å være forbundet med mer frustrasjon, diskriminering og negative opplevelser. Vår tolkning er at økt formell status gjennom utdanningssystemet gjør folk mindre villige til å akseptere en posisjon som lavere på rangstigen i det uformelle sosiale hierarkiet. Avslutningsvis antyder vi at denne typen frustrasjon er en nødvendig del av de sosiale endringene som skal til dersom man ønsker et mer integrert og samtidig mer mangfoldig og tolerant samfunn.