Fafo-rapporter

Rapportsøk

Arbeids- og levekår for bosatte arbeidsinnvandrere fra Polen og Litauen

Anne Mette Ødegård og Rolf K. Andersen

Fafo-rapport 2021:14

Last ned nettutgave

| English summary

Forskningstema: Arbeidsinnvandring

Prosjekt: Arbeids- og levekår blant arbeidsinnvandrere fra Polen og Litauen

Forskere på Fafo: Anne Mette Ødegård, Rolf K. Andersen

Dette er den aller første spørreundersøkelsen blant bosatte arbeidsinnvandrere i Norge. Til sammen 1000 polske og litauiske arbeidstakere er blitt spurt om arbeids- og levekår. Flertallet av dem har bodd i Norge i en årrekke, er fast ansatt og i liten grad utsatt for dårlig behandling på jobb. Samtidig er arbeidsinnvandrerne konsentrert i bestemte deler av arbeidsmarkedet, har lavere inntekt enn gjennomsnittet av norske lønnstakere og eier i mindre grad sin egen bolig.

Utgitt: 2021 Id-nr.: 20781

Sammendrag

Det var i 2020 nær 200 000 innvandrere, familiemedlemmer og barn fra EUs medlemsland i Sentral- og Øst-Europa bosatt i Norge, ifølge tall fra SSB. I dette prosjektet kartlegges arbeids- og levekårene for bosatte innvandrere fra Polen og Litauen, som er de to største avsenderlandene. Til sammen er det nesten 145 000 polske og litauiske innbyggere i Norge, inkludert. barn og familiemedlemmer.

Arbeidsinnvandrere fra disse to landene har bosatt seg i hele landet. Den geografiske spredningen har blant annet bidratt til å sikre tilgang på arbeidskraft innenfor skipsbygging, fiskeindustri og jordbruk. Det er imidlertid bygg og anlegg som er den aller viktigste bransjen.

Det er 1000 personer i arbeidsdyktig alder som er omfattet av denne undersøkelsen – 500 fra Polen og 500 fra Litauen. 69 prosent menn og 31 prosent kvinner. Flertallet er mellom 30 og 50 år. Rundt 70 prosent har tilbrakt minst ti år i Norge.

Hvorfor Norge – og blir de?

Å tjene mer penger enn i hjemlandet var, ikke uventet, den viktigste motivasjonsfaktoren for å dra til Norge. Det er også mange som svarer at de ble rekruttert til jobb her i landet av familie og venner. Innenfor bygg og anlegg er det en større andel av de polske som svarer at de var arbeidsledig i hjemlandet og det var lett å få jobb i Norge.

Polen har toppet statistikken over familiegjenforeninger i mange år. I vårt utvalg har en stor andel etablert seg med familie. Rundt halvparten leier bolig.

Tidligere erfaringer med arbeidsinnvandring har vist at et opphold som er antatt å være midlertidig ofte blir permanent. Over 60 prosent av de bosatte polske og litauiske arbeidsinnvandrerne vil fortsette å bo her i landet, hvis de har jobb. Når de bes om å se fem år fram i tid, er det 24 prosent av de litauiske og 18 prosent av de polske som vurderer å reise tilbake, og ytterligere 10 prosent er usikre. Å bli godt behandlet på jobb og ha tilfredsstillende boforhold er de to viktigste faktorene for å bli værende i Norge.

Lønns- og arbeidsvilkår

Arbeidsinnvandrerne blir ofte betraktet som en fleksibel buffer, med løsere tilknytning til arbeidsstedet, og er mye brukt i bransjer med store svingninger i arbeidskraftbehovet. Ifølge våre tall er imidlertid bildet er annerledes for de bosatte: Åtte av ti av de polske og nær ni av ti litauere er fast ansatt på heltid. De har stort sett skriftlige arbeidsavtaler.

Et interessant spørsmål er om arbeidsinnvandrerne tjener det de skal i henhold til allmenngjorte tariffavtaler. I vårt utvalg er det mulig å se nærmere på arbeidstakerne i bygg og anlegg. I bygg er det allmenngjorte minstelønnsbestemmelser, og det er klare indikasjoner på at flertallet i vårt utvalg tjener mer enn denne minstelønna.

Samtidig er det 37 prosent av arbeidstakerne fra Polen og 24 prosent av de litauiske innenfor bygg og anlegg som mener at de tjener mindre enn en norsk person i samme jobb. Også de med inntekt under 300 000 kroner i året føler seg i større grad lønnsdiskriminert enn totalen, som viser at 26 prosent av de polske og 15 prosent av de litauiske mener at de tjener mindre enn en norsk person i samme jobb.

Det store flertallet (ni av ti) har aldri opplevd å bli utsatt for såkalt lønnstyveri. Det vil si ikke fått betalt for arbeidet eller fått mindre enn det som var avtalt. Arbeidstakere i bygg og anlegg, i tillegg til de dårligst betalte, har vært mest utsatt for dette. For eksempel har 18 prosent av litauerne med mindre enn 300 000 kroner i inntekt erfart å ikke få betalt for arbeidet. Det er ytterst få som har måttet betale tilbake deler av lønna. Nesten én av ti har opplevd å måtte utføre farlig arbeid mot sin vilje.

Arbeidsgiver er den viktigste informasjonskilden for lønns- og arbeidsvilkår for arbeidsinnvandrerne. Resultatene viser også sosiale medier spiller en stor rolle for hvordan kunnskapen spres. Arbeidsinnvandrerne mener selv at de har god kunnskap om sentrale reguleringer i arbeidslivet, som arbeidstid, HMS og lønnsbestemmelser.

Forhold til fagbevegelsen

Arbeidsinnvandrerne har en lavere organisasjonsgrad enn generelt blant arbeidstakerne i Norge. Landbakgrunn ser ikke ut til å ha noen innvirkning på om arbeidstakerne er medlem i en fagforening. Kvinnene er i større grad enn mennene organiserte. Særlig blant de polske er det en stor andel som svarer at det ikke finnes noen fagforening på jobben, 33 prosent.

Det er imidlertid ingen tvil om at fagbevegelsen har noe å hente på å spørre arbeidsinnvandrere, da hele 37 prosent av de polske og 34 prosent av litauerne sier at det er ingen som har spurt om de vil være medlemmer. Blant de som har tillitsvalgte på arbeidsplassen er den tilsvarende andelen på 28 prosent.

Skatt og trygd

12 prosent av de polske arbeidstakernes svarer at de ikke betaler skatt, verken til Norge eller Polen. I aldersgruppa 31-40 år er det 17 prosent som svarer at de ikke betaler skatt. Det er dermed en vesentlig større andel blant arbeidsinnvandrerne fra Polen som jobber svart enn det som framkommer i undersøkelsene Skatteetaten har gjort mot befolkningen som helhet. Blant litauerne er det kun 1 prosent som svarer at de ikke betaler skatt.

Andelene som mottar dagpenger er ganske høy – 10 og 11 prosent – noe som trolig har sammenheng med permitteringer og ledighet som følge av den pågående koronapandemien.

Arbeidsinnvandrerne fikk også spørsmål om hva slags holdning de har til skatteunndragelse og trygdemisbruk. I hovedsak er det liten aksept for unndragelser og misbruk. Det er imidlertid 17 prosent av litauerne som svarer at det i enkelte tilfeller kan aksepteres at arbeidstakerne mottar trygdeytelser man ikke har krav på.

8 prosent av de polske og 7 prosent av litauerne mener det er vanlig med juks med permitteringsregler og dagpenger i forbindelse med koronapandemien.

Norskkunnskaper

Norskkunnskapen kan være avhengig av botid, tilgang til opplæring, krav fra arbeidsgiver, egen motivasjon mv. Under halvparten av arbeidsinnvandrerne snakker i hovedsak norsk på jobb. Generelt er det hele 30 prosent som svarer at snakker ganske lite norsk og 8 prosent svarer at de ikke snakker norsk. Litauerne er mer ivrige til å gå på norskkurs enn polakkene. Å være kvinne og ha mottatt fødselspenger øker dessuten sannsynligheten for å ha gått på norskkurs.

Konsekvenser av koronapandemien

Arbeidstakerne i vår undersøkelse har i all hovedsak oppholdt seg i Norge under pandemien, og har dermed ikke blitt rammet av innreiserestriksjoner. Totalt er det i vårt utvalg 26 prosent av de polske arbeidstakerne som har blitt permittert, helt eller delvis og ytterligere 5 prosent har blitt arbeidsledige. Blant litauerne er det 20 prosent som har blitt utsatt for permitteringer, helt eller delvis og 2 prosent har blitt arbeidsledige.

I fjerde kvartal 2020 var arbeidsledigheten totalt på 4,8 prosent i Norge, ifølge arbeidskraftundersøkelsen (AKU). Blant arbeidsinnvandrere fra EU-land i Øst-Europa var den på 9,2 prosent. Det var en kraftig økning i ledigheten i denne gruppa fra november 2019 til november 2020, fra 7458 personer som var helt ledige i 2019 til 13 438 personer ett år etter. Lavere sysselsetting og høyere arbeidsledighet har, ifølge SSB, sammenheng med at innvandrere i større grad enn befolkningen for øvrig jobber i næringer som har blitt hardest rammet av koronaepidemien.