Kontinuitet og endring

I Norge møter innvandrere en samfunnsmodell med en særegen kobling mellom arbeidsliv, familieliv og velferdsstat. De møter også en normativ forventning om at kvinner skal delta i arbeidslivet. Temaet for avhandlingen er hvordan innrettingen av velferdsstat og arbeidsliv kan forme ulike institusjonelle mulighetsrom og gjennom dette påvirke innvandreres holdninger og praksiser rundt organiseringen av familielivet og kvinners lønnsarbeid. Temaet berører sentrale debatter i migrasjonsforskningen, som forholdet mellom innvandreres økonomiske og kulturelle tilpasninger, og samspillet mellom disse tilpasningene og den institusjonelle konteksten i bostedslandet. Jeg trekker også inn perspektiver fra den mer generelle litteraturen om velferdsstat, arbeid og familie for å belyse hvordan institusjonelle strukturer kan legge rammer for familienes organisering og kvinners yrkesdeltakelse. Avhandlingen bygger på a) en surveyundersøkelse blant 1821 personer fra Iran, Irak, Norge, Pakistan og Vietnam, b) kvalitative intervjuer og fokusgrupper med byråkrater og brukere i introduksjonsprogram for nyankomne flyktninger og innvandrere og c) norske registerdata med informasjon om kvinner i lønnet arbeid fra Iran, Irak, Norge, Pakistan, Somalia og Vietnam.

I artikkel 1 viser jeg at en betydelig andel innvandrere har en mer kjønnslikestilt praksis enn det holdningene deres skulle tilsi. Ifølge neo-assimileringsteori kan vi forstå dette som et uttrykk for en rasjonell tilpasning for å oppnå gode levekår. Dissonansen kan dermed være et resultat av at den norske konteksten skyver familier med kjønnstradisjonelle holdninger i retning av en mer kjønnslikestilt praksis. Samtidig har en betydelig andel innvandrere i mitt materiale kjønnstradisjonelle holdninger og praksiser som sammenfaller. Ved første øyekast framstår denne gruppen som mer robust i møtet med den norske konteksten. En alternativ beskrivelse er at de treffer – og tilpasser seg – andre sider ved de institusjonelle strukturene enn de som lever mer kjønnslikestilt. Hovedsporet i norsk familie- og likestillingspolitikk er tett forbundet med kvinners yrkesdeltakelse. Kvinner utenfor arbeidslivet, og familier med behov for offentlig inntektssikring, møter imidlertid andre ordninger som produserer andretyper av mulighetsrom med andre insentivstrukturer.

Insentivstrukturer og mulighetsrom formes ikke bare av velferdsstatens organisering, men også av innvandreres muligheter i norsk arbeidsliv. I artikkel 2 rettes søkelyset mot innvandrede kvinner i lønnet arbeid, deres mobilitet i arbeidstid og arbeidstilknytning og hva dette kan fortelle om muligheter og begrensinger i norsk arbeidsliv. Blant norske kvinner uten innvandringsbakgrunn er deltid en relativt stabil form for arbeidsmarkedstilknytning. For innvandrede kvinner i de landgruppene jeg har studert, er bildet mer delt og mobiliteten både i arbeidstid og arbeidstilknytning er høyere. Med noen unntak har innvandrede kvinner høyere tilbøyelighet til å øke arbeidstiden sin enn kvinner uten innvandringsbakgrunn. Det tyder på at deltid i mindre grad er frivillig. Samtidig har innvandrede kvinner også en høyere risiko for å gå ut av arbeidslivet. Arbeidslivet som møter innvandrede kvinner med lav kompetanse har egenskaper som både kan gjøre det krevende å få innpass og å stå i arbeid over tid. For å belyse innvandrede kvinners økonomiske integrering er det derfor en viktig oppgave å etablere mer kunnskap om innvandrede kvinner som arbeidstakere, ikke bare som mødre og kulturbærere.

En sentral ambisjon i norsk integreringspolitikk er å øke kvinners yrkesdeltakelse og at også mødre skal delta i arbeidsrettet kvalifisering. Bakkebyråkratenes iverksetting av denne politikken kan likevel avvike fra de nasjonale intensjonene. I artikkel 3 er temaet fortsatt hvordan velferdsstatens og arbeidslivets strukturer kan påvirke integreringsprosesser, men nå belyst gjennom interaksjon mellom innvandrere og bakkebyråkrater i velferdsstatens førstelinje. Gjennom å analysere brukermedvirkning innenfor rammen av introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger og innvandrere, viser vi hvordan ulike typer av bakkebyråkrater kan ha ulik praksis i møte med ulike typer av brukere. Analysen illustrerer Lipskys (1980) poeng om at bakkebyråkrater ikke agerer som rene iverksettere av politikk, men også er med på å utforme politikkens innhold. I noen tilfeller fortolker – eller tøyer – byråkrater regelverket slik at det skal bli lettere å balansere omsorgsarbeid og deltakelse i programmet. Et av artikkelens bidrag er også illustrasjonen av den rollen egenskaper ved deltakerne i programmet, og deres holdninger og preferanser, kan ha i å prege politikkens implementering. For å forstå hvordan velferdsstatens institusjoner former ulike mulighetsrom for ulike grupper av innvandrere kan analysen derfor med fordel omfatte ikke bare formell politikk, men også ulike aktørers rolle i politikkens implementering.

I artikkel 4 undersøker jeg hvilken betydning eksponering for den norske konteksten har for holdninger til mødres yrkesdeltakelse. Et vesentlig spørsmål er om holdningene påvirkes av hvor lenge du har vært eksponert for den norske institusjonelle konteksten, eller om det handler mer om hvem du er og hvordan det er gått med deg i Norge. Innvandrere med gode norskferdigheter og god økonomi er blant de som er mest positive til mødres yrkesdeltakelse. Det kan dermed virke som at innvandrere med gode forutsetninger for å lykkes økonomisk, i større grad også tilpasser seg kulturelt. Alternativt kan denne gruppen av innvandrere allerede før innvandringen ha vært mer positive til mødres yrkesdeltakelse. Innvandreres holdninger til mødres yrkesdeltakelse ser i liten grad ut til å variere med botid i Norge. Betydningen av botid, eller kanskje snarere av å vokse opp i Norge, framstår langt klarere blant etterkommere. Dette føyer seg inn i et mønster der etterkommernes familiepraksiser og holdninger nærmer seg de som dominerer i majoritetsbefolkningen. Samtidig er oppslutningen om mødres yrkesdeltakelse lavere blant pakistanske etterkommere enn blant personer uten innvandringsbakgrunn. Endring kombineres her med kontinuitet.