Vurdering og kvalitet i fag- og svenneprøver

Fag- og svenneprøven er en etablert prøveform med svært lange tradisjoner. Det er avlagt og godkjent fag- eller svenneprøve som gir fag- eller svennebrev, og med det, tilgang til et yrke eller et arbeidsfelt. Tradisjonelt har partene i arbeidslivet gjennom prøvenemndene hatt stor innflytelse på gjennomføringen. I dag er de formelle rammene endret. Fag- og svenneprøven er en vurderingsform i videregående opplæring, regulert av opplæringslov og forskrift – og formelt er det fylkeskommunen som avholder fagprøven. Samtidig er det fortsatt prøvenemnder som gjør den endelige vurderingen, der medlemmenes viktigste egenskap er formell faglig bakgrunn og arbeidslivserfaring. Det formelle regelverket gir rom for skjønn. Det er derfor interessant å undersøke hvordan prøvenemndene fortolker og forholder seg til dette handlingsrommet. Hva skjer når arbeidslivets vurderingstradisjoner møter utdanningssystemets regelverk? I hvilken grad og på hvilken måte etablerte tradisjoner og faglige normer setter preg på gjennomføringen av fag- og svenneprøver, er et empirisk spørsmål. I denne rapporten tar vi utgangspunkt i tre problemstillinger: i) Hvordan prøves kandidatenes kompetanse i fag- og svenneprøven? ii) Hva påvirker kvaliteten på vurderingen av kandidatenes kompetanse? iii) Hvilken rolle spiller læreplanene i fag- og svenneprøver? Rapporten bygger på et rikt datamateriale: registerdata, fokusgruppeintervjuer og spørreundersøkelse blant prøvenemndsmedlemmer, intervjuer med fylkesadministrasjon, og observasjon av fagprøver med etterfølgende intervjuer av prøvenemndene. I fokusgruppeintervjuene har vi gjort et utvalg av åtte fag: Frisørfaget, kokkfaget, salgsfaget, barne- og ungdomsarbeiderfaget, akvakulturfaget, industrimekanikerfaget, elektrikerfaget og tømrerfaget.

Prøvenemndene gjør et stort og omfattende arbeid. Årlig går om lag 30 000 personer opp til fag- og svenneprøven. Totalt fant vi at det var 8000 prøvenemndsmedlemmer som var registrert av landets fylkeskommuner. De representerer ulike fagtradisjoner, med ulike måter å gjennomføre og vurdere fagprøvene. I noen fag er prøven lite praksisnær, og i stor grad basert på skriftlig oppgavebesvarelse. I andre fag er prøven tett knyttet til det som er autentiske arbeidsformer i faget, der man gjennomfører et stykke arbeid i ordinær produksjon. I noen prøver testes primært de tekniske ferdighetene som kreves i faget, ofte ved en prøvestasjon. Den store variasjonen i hvordan fagene gjennomføres kan forklares blant annet av ulik forståelse av faglighet, men også hva som er praktisk gjennomførbart fra prøvenemndenes side når det gjelder prøvenes varighet, reiseavstand og tilrettelegging fra arbeidsgiver. Prøvenemndene må også forholde seg til at lærebedrifter varierer, både i type virksomhet og i kvalitet. Graden av tilpasning til bedrift varierer mellom fag, men også mellom prøvenemnder. Videre varierer prøvenemndenes vurdering av hva som skal til for å bestå fag- og svenneprøven. Prøvenemndene ønsker selv en mer omforent vurderingspraksis innenfor sitt fag.

De fleste består fag- og svenneprøven, men det er betydelig fagvariasjon

Det er relativt få som stryker på fag- og svenneprøven (heretter bare fagprøven). I perioden 2018 til 2022 har andelen som består ligget mellom 91 og 94 prosent. Den høye andelen som består fagprøven, kan ha bidratt til at det har vært lite oppmerksomhet på selve prøven i frafallsforskningen, selv om oppmerksomheten mot frafall i yrkesfag ellers har vært høy.

Selv om mange består fagprøven, varierer andelen om vi ser på kjennetegn ved kandidatene. I denne rapporten gjør vi analyser der vi ser på alder, karaktergrunnlag fra grunnskole, fag, region og kandidattype. Spesielt finner vi klare forskjeller i andelen som består mellom kandidattype og i ulike utdanningsprogram. Med kandidattype tenker vi på de ulike veiene til ordinær fagprøve. Per nå er dette lærling, praksiskandidat, vg3 i skole og fagbrev på jobb. 21 prosent av de som går opp til fagbrev etter Vg3 i skole stryker, sammenlignet med åtte prosent for lærlingene. Om vi sammenligner med helse- og oppvekst, som har en gjennomsnittlig gjennomføring på 92 prosent, finner vi at andelen som består er signifikant lavere i design og håndverksfagene, restaurant- og matfagene og til dels i elektro- og byggfagene. Teknologi- og industriell produksjon har litt lavere strykprosent i våre modeller. Vi ser også at det er en viss tendens til at Oslo har litt høyere og Innlandet litt lavere strykprosent. Dette gjelder også når vi kontrollerer for relevante kjennetegn. Men fylkesforskjellene er i all hovedsak små.

Variasjonene i resultater kan skyldes forskjeller i kvaliteten på opplæringen, eller forskjeller i vurderingspraksis, inkludert forskjeller i innholdet i prøvene. Analyser av resultater på fagprøven kan imidlertid ikke si oss hva som er forklaringen – dette er ikke mulig å fastslå ut fra administrative data. Mest sannsynlig er det et uttrykk for begge deler. Analyser av registerdata reiser dermed en del spørsmål: Om et fylke har høyere gjennomføring av fagprøven også etter at vi har kontrollert for fagforskjeller, karakterforskjeller, aldersforskjeller og annet, skyldes det da at man har annerledes vurderingspraksis i det fylket? Eller er det et uttrykk for at man jobber systematisk annerledes og bedre med fagopplæringen, enten i skole, lærebedrift eller begge deler?

Fylkeskommunen oppnevner, men følger i mindre grad opp prøvenemnder

Fylkeskommunen vektlegger både fagbakgrunn og personlig egnethet når de skal rekruttere medlemmer til å sitte i prøvenemnd. Fylkeskommunene opplever ofte rekrutteringen som vanskelig, og rådgiverne benytter ulike kanaler for å finne nye medlemmer. Rådgiverne i fylkeskommunen har et ønske om å være tettere på prøvenemndsarbeidet, men opplever selv at de har for lite tid til dette. De ønsker seg også flere møtepunkter mellom prøvenemnder og fylkesadministrasjonen. Våre funn tyder på at fylkesadministrasjonene generelt er ambivalente til prøvenemndenes vurderingsarbeid. På den ene siden uttrykker de at de stoler på at prøvenemndene legger læreplanen til grunn når de utarbeider prøver. Samtidig er de usikre på om vurderingspraksisen er rettferdig, og ønsker seg en felles standard på tvers av nemnder og fylker.

Prøvenemndsmedlemmenes bakgrunn varierer mellom fag

Spørreundersøkelsen viser at de fleste prøvenemndsmedlemmene har fagbrev i faget de sitter i prøvenemnd til. Der de ikke har fagbrev, har de fleste relevant jobberfaring eller høyere utdanning, eller fagbrev i tilliggende fag. Rundt åtte av ti jobber aktivt som fagarbeidere og totalt er ni av ti yrkesaktive. Fem prosent er pensjonister og noen få er studenter eller arbeidsledig. Det typiske prøvenemndsmedlemmet er mellom 50 og 60 år og har sittet i nemnda i mer enn fem år. Kjønnsfordelingen følger i stor grad kjønnsfordelingene i fagene og i arbeidslivet, der prøvenemndene som ligger til bygg- og anlegg er mannsdominert, og fagene fra helse- og oppvekst er kvinnedominert.

Vi avdekker tre ulike motiver for å sitte i prøvenemnd: 1) Holde faget i hevd, 2) egenutvikling og 3) det sosiale rundt prøvenemndsarbeid. Administrasjon rundt prøvenemndsarbeid, samt arbeidsgivers (mangel på) tilrettelegging, framstår som de viktigste barrierene. I et typisk år er medlemmene med på rundt ti fagprøver. Tolv prosent er med på 20 eller flere. Høyest er antallet i helse- og oppvekstfagene, og lavest er det i design- og håndverksfagene. Opplevelsen av at prøvenemndsarbeidet tar for mye tid, har, ikke overraskende, sammenheng med antallet prøver man er med på. Utdanningsprogrammene med mange fagprøver, er der medlemmene i størst grad sier at arbeidet tar for mye tid. De fleste prøvenemndsmedlemmene opplever at arbeidsgiverne støtter arbeidet deres, men ikke alle. Tre av fire opplever at det er lett å få fri fra jobb for å drive med prøvenemndsarbeid, mens 17 prosent oppgir at dette er vanskelig. Noen påpeker at de savner bedre godtgjørelse av prøvenemndsarbeidet.

Stor variasjon i hvordan fagprøven gjennomføres og vurderes

Gjennomføringen av fagprøvene er like langs noen dimensjoner, og svært ulike langs andre. Fellestrekk er at kandidaten orienteres om vurderingskriterier, og at hele nemnda er til stede ved oppstart og avslutning. Vi finner imidlertid flere kilder til variasjon. Dette gjelder prøvens varighet, oppfølging av prøven underveis, bruk av lærested kontra prøvestasjon, hvilken kompetanse som prøves og hvor nær denne ligger opp til yrkesutøvelsen i faget.

Prøvens varighet er basert på læreplanen i Vg3, slik de så ut før endrede læreplaner som kom med fagfornyelsen. Rent overordnet er prøvenemndene fornøyde med prøvens varighet, med noen unntak. I frisørfaget ønsker nemnda at mer av tiden brukes til praktisk arbeid, og det er i den sammenheng verdt å merke seg at med fagfornyelsen har varigheten på svenneprøven i frisørfaget blitt endret. Den skal nå ha en varighet på åtte til ti dager, fra tidligere to dager. I industrimekanikerfaget kommer det fram at prøvenemnda anser det som viktig å holde varigheten på minst syv dager slik den var før fagfornyelsen – og gjerne lenger. Dette vil det i teorien være mulighet til å gjøre også etter fagfornyelsen, der lengden er satt til fem til åtte virkedager. I elektrikerfaget framstår det som vanskelig å holde prøven innenfor varighetsnormen dersom kandidaten skal gjennomføre et prøvestykke som ikke foregår ved en prøvestasjon, men ute på oppdrag. Det er verdt å merke seg at det verken i gammel eller ny læreplan er satt en maksgrense på fagprøvens lengde i dette faget, den skal gjennomføres over minst seks virkedager.^[1]

Det varierer i hvor stor grad prøvenemnda er til stede under selve gjennomførelsen av fagprøven, fra tilfeller der prøvenemdene ikke er til stede i det hele tatt, til fagprøver der nemnda er til stede under hele gjennomføringsdelen. Dette har blant annet sammenheng med prøvens lengde, og reiseavstand. Prøvenemndene uttrykker generelt at de er tilfredse med egen praksis rundt oppfølging.

Fagprøvens nærhet til yrkesutøvelsen/praksis varierer også mellom fagene. Dette så vi i vår gjennomgang av fagprøveoppgaver. I salgsfaget fremstår oppgaven som fjern fra slik yrket praktiseres, særlig i fylket som baserer fagprøven på skriftlige oppgavebesvarelser. I frisørfaget framstår prøven som praksisnær, men vektlegging av arbeidstegninger virker likevel som et element som i liten grad blir praktisert i yrket. Dette er samtidig et kompetansemål i Vg3, som kandidaten dermed skal kunne bli testet i. Akvakulturfaget framstår som et fag der prøven legges tett opp til virksomheten i lærebedriften. I elektrikerfaget er det omfattende bruk av prøvestasjon, og fagprøven er dermed i liten grad virksomhetsnær, selv om oppgavene som gjøres er tett opp til slik faget teknisk sett praktiseres.

Prøvenemndsmedlemmene forteller om flere utfordringer knyttet til gjennomføringen av fagprøver. Dette handler blant annet om rammebetingelsene for prøvenemndsarbeid, for eksempel lange reiseveier. Det handler også om forhold ved lærestedet, for eksempel lærebedrifter som ikke legger til rette for at kandidaten skal få gjennomført prøven, ved at de forventer at kandidaten jobber i perioden hen skal opp til fagprøve. Dette er et tema som diskuteres blant nemndsmedlemmene i flere fag. Utfordringer er også knyttet til kandidaten selv. Noen ganger er ikke kandidaten klar for å gå opp til prøven, eller har ikke vært gjennom innholdet som skal testes. Et eksempel på dette er i frisørfaget, der kandidatene ofte ikke har tilstrekkelig erfaring med de nevnte arbeidstegningene – en type kompetanse som blir vektlagt i svenneprøven. En slik individuell faktor er imidlertid knyttet til strukturelle forhold, ved at læretiden ikke har gjort kandidaten godt nok forberedt, eller at kompetansen som skal testes ikke er i tråd med måten faget utøves på i arbeidslivet. Kandidatene har noen ganger diagnoser som stiller særskilte krav til prøvenemndenes sosiale kompetanse. At kandidatene er forskjellige og har ulike behov, løfter noen fram som en utfordring.

Det er, som nevnt, stor forskjell på fagprøvene i de ulike fagene. Dette så vi også i fagprøvene vi observerte i denne studien. Noen vektlegger tekniske ferdigheter, mens andre vektlegger kunnskap gjennom en skriftlig prøve. I to av de fire fagene som vi fikk observere ble ikke kandidatene observert underveis i arbeidet av prøvenemnda. Prøvenemnda var tilstede ved oppstart og avslutning og vurderte kvalitet på kandidatenes faglige arbeid og kompetanse med utgangspunkt i resultatet og faglig samtale. Observasjonene viser også ulikt innhold i begrepene som brukes i forbindelse med fagprøver. Mens «gjennomføring» betyr å gjøre praktisk faglig arbeid i tre av fagene, betyr det å gjennomføre skriftlig besvarelse på faglige spørsmål i ett av fagene.

Oppsummert

Sammenlagt viser datamaterialet i rapporten at validitet i vurderingskvalitet, spesifisert som hva kandidaten testes i og hvordan læreplanen brukes, har sammenheng med flere faktorer. Først og fremst kan dette knyttes til hvilket fag kandidaten skal prøves i. Det handler også om forståelsen av hva som er sentral kompetanse i faget, og hvordan denne kompetansen kan måles. Noen fag er «selvbærende» - prøvenemndene vet hva som er en tømrer. I andre fag er det mer usikkerhet knyttet til hva det vil si å være en fagarbeider. Kombinert med en åpen læreplan, kan dette føre til at prøven tilpasses bedriften i større grad. Videre har det betydning hvilke rammer læreplanen setter for fagprøvens lengde. Dette handler også om hvor gjennomførbart det er å teste de ulike målene innenfor det antallet dager læreplanen setter for prøvens lengde.

I salgsfaget og kontor- og administrasjonsfaget tester noen prøvenemnder kunnskapen om kompetansemålene, men ikke kandidatens fagarbeiderkompetanse. Dette aktualiserer temaet validitet – hva skal fagprøven måle? Om fagprøven skal måle reell kompetanse som fagarbeider, hvor kandidaten viser at hen kan utøve godt fagarbeid i praksis, og har gode begrunnelser for de faglige valg som gjøres, kan det reises spørsmål ved om prøven i salgsfaget og kontorfaget måler det prøven skal måle.

Spørreundersøkelsen viser at signifikant færre enn gjennomsnittet svarer at fagprøven var et godt mål på hva som er en god fagarbeider i elektrofagene. Tilsvarende sier signifikant flere i helse- og oppvekstfagene og bygg- og anleggsteknikk at de er helt enig i at fagprøven ga et godt mål på om kandidaten var en god fagarbeider. En av forklaringene på dette, kan være omfattende bruk av prøvestasjon i elektrikerfaget.

Gjennomgangen viser at de ulike elementene ved vurderingskvalitet noen ganger kan komme i konflikt med hverandre. Et eksempel er prøvenemndenes syn på bruken av prøvestasjon, som tydeliggjør avveiningen mellom håndterbarhet på den ene siden, og både validitet, autentisitet og rettferdighet på den andre. Hvordan prøvenemndsmedlemmene anser kvaliteten i prøver gjennomført ved prøvestasjon, er til en viss grad relatert til hvilket fag de skal vurdere i. Samtidig tyder intervjuene på at hensynet til håndterbarhet, eller praktisk gjennomførbarhet, kan påvirke hvordan prøvenemndene forstår kvaliteten i prøver som er gjennomført på denne måten. Noen prøvenemnder mener bruk av prøvestasjon gir muligheter for bredere prøving enn om prøven avlegges i lærebedriften. Lærebedriftens virksomhet i perioden hvor fagprøven skal avlegges kan, ifølge prøvenemnden, være for smal til at kandidaten får vist nok bredde i sin fagkompetanse. Nemndene ser da prøvestasjon som et godt alternativ, eventuelt som supplement til prøve i lærebedriften. Dette er særlig tydelig i tømrerfaget. Her kan prøvestasjonen bidra til å bevare prøvens validitet i større grad enn hva som ville vært mulig i lærebedriften. I elektrikerfaget handler bruken av prøvestasjon først og fremst om prøvens håndterbarhet.

Prøvenemndsmedlemmene etterlyser et bedre vurderingsfellesskap på tvers av nemnder og fylker, og en mer omforent vurderingspraksis. I noen fag varierer det mye hva som vektlegges i opplæringen i bedrift etter geografisk beliggenhet. Hvordan en felles vurderingspraksis skal forenes med til dels store forskjeller mellom virksomheten i et lærefag, kan dermed bli et viktig tema framover.

Intervjuene viser at personlig egnethet hos prøvenemndsmedlemmene er viktig for å ivareta rettferdigheten rundt fagprøven. Kvaliteten ved lærebedriften må også forstås som et element ved prinsippet om rettferdig vurdering. Kvalitet i opplæringen som sådan kan ikke kontrolleres av prøvenemnda alene – dette krever gode lærebedrifter og et system for tilsyn med opplæringen som foregår der.

^[1] https://www.udir.no/kl06/ELE3-02/Hele/Vurdering

https://www.udir.no/lk20/ele03-03/vurderingsordning