Publikasjoner

Rapportsøk

Norskkompetanse blant arbeidstakere født i utlandet

Anne Mette Ødegård

Fafo-rapport 2020:10

Last ned nettutgave

| English summary

Forskningstema: Etter- og videreutdanning, Arbeidsinnvandring

Forskere på Fafo: Anne Mette Ødegård

Betydningen av norskkompetanse hos utenlandske arbeidstakere har økt i takt med arbeidsinnvandringen og et stadig mer internasjonalisert arbeidsliv. Den offentlige debatten har i de seinere årene blant annet dreid seg om de østeuropeiske arbeidsinnvandrernes manglende rett til språkopplæring. I denne rapporten ser vi nærmere på språkutfordringer på arbeidsplassen i tre ulike bransjer: ved et sykehjem, et universitetsinstitutt og på byggeplassen. Fellestrekk på tvers av næringer er at mulighetene for å lære språk er avhengig av tilknytning til arbeidsplassen (fast eller midlertidig ansatt), bosted, opplevd nytteverdi og praktisering.

Utgitt: 2020 Id-nr.: 20745

Sammendrag

Betydningen av norskkompetanse hos utenlandske arbeidstakere har økt i takt med arbeidsinnvandringen og et stadig mer internasjonalisert arbeidsliv. Språkutfordringer på arbeidsplassen omfatter både arbeidstakerne selv, deres arbeidsgivere og kolleger. Problemene kan ha konsekvenser for spesifikke områder som: helse, miljø og sikkerhet og kunnskap om lønns- og arbeidsvilkår, samarbeid, produktivitet og forholdet til kunder, brukere og pasienter.

I denne rapporten sammenfatter vi tidligere kunnskap om temaet, begrenset til rapporter og artikler om norske forhold. I tillegg er det gjennomført casestudier ved et sykehjem og et universitetsinstitutt. Utenlandske arbeidstakere, deres kolleger og ledere er intervjuet om bruk av språk på jobben og i fritida.

I kjølvannet av en rekordhøy arbeidsinnvandring fra de nyeste EU-medlemmene i Sentral- og Øst-Europa i årene etter 2004, har språkvansker vært et gjentakende tema, både i forskningen og i den offentlige debatten. De samme problemstillingene omfatter også arbeidstakere som er født i land utenfor EU/EØS, og som har kommet til Norge på bakgrunn av flukt, familiegjenforening eller som spesialister. En viktig forskjell mellom disse gruppene er at EØS-innvandrerne ikke har krav på språkopplæring.

I 2008 utgjorde innvandrere ti prosent av de sysselsatte i Norge. I 2017 hadde dette steget til 16 prosent, ifølge SSB. Det er arbeidsinnvandring fra Sentral- og Øst-Europa som har dominert i denne perioden.

Arbeidslivet regnes gjerne som den viktigste arenaen for språkopplæring og sosial integrering. Men det er ingen automatikk i dette. Undersøkelser som Fafo har gjort blant bedriftsledere i bygg, hotell og restaurant og industri, i perioden 2006-2017, viste at det var omfattende språkproblemer på arbeidsplassene. Det var tilfellet også i den sistnevnte undersøkelsen, som ble gjennomført 13 år etter EU-utvidelsen i 2004.

Dårlig språk fører ofte til mangler kunnskap om norske reguleringer i arbeidslivet, og utenlandske arbeidstakere blir dermed ekstra sårbare for utnytting. I verste fall fører språkproblemer til sykdom, ulykker, marginalisering og avhengighet av velferdsordninger. Språk har også vist seg å ha betydning for status og for tilknytningsform til arbeidsplassen. Dette sistnevnte gjelder i liten grad for akademia. Ved universiteter og høyskoler foregår det en kamp for språket på flere fronter. Her er det ikke bare internasjonalisering i form av utenlandsk arbeidskraft, men også at norske ansatte i stadig større grad bruker engelsk som arbeidsspråk.

Språklige barrierer kan også være forbundet med kultur, og bør sees i sammenheng med blant annet organisering av arbeidet og opplæring. Det kan være ulike måter å uttrykke seg på, utenlandske arbeidstakere kan ha et annet forhold til arbeidsgiver, være vant til andre samarbeidsformer og ha ulik tilnærming til kunder, brukere og pasienter. Språklige problemer kan forveksles med ukjent eller fremmed kultur, eller være uttrykk for begge deler. Dette påvirker også samarbeidet mellom kolleger. Det er gjennom flere studier vist til mange eksempler på segregering, både i utførelsen av arbeidet og i pausene. En konsekvens av segregeringen er manglende rekruttering til enkelte fagutdanninger. Det har blant annet blitt vist en negativ sammenheng mellom innvandring og tilstrømming til bygg- og anleggsfagene (Brekke et al. 2013).

I helsevesenet er det krav til at de ansatte kan tilstrekkelig norsk til å kunne utføre arbeidsoppgavene på en forsvarlig måte, av hensyn til pasientsikkerheten. Det er arbeidsgiver som har ansvaret for at de lovfestede språkkravene oppfylles. En undersøkelse fra 2012 viste at over 60 prosent av pleiere ved sykehjemmene i Norge har opplevd kritikkverdige episoder fordi noen av de ansatte snakker for dårlig norsk.

Rekrutteringen til universiteter og høyskoler skjer i høy grad fra utlandet. Norske akademikere må publisere internasjonalt, og dermed skrive på engelsk. Konkurransen fra engelsk og presset på det norske språket har dermed økt, og medfører vanskelige dilemmaer i valget mellom norsk og engelsk.

Bygg, helse og universitet representerer svært ulike deler av arbeidslivet. Det finnes likevel mange fellestrekk som har betydning for motivasjon og mulighet for å lære språk. Blant disse er arbeidstakernes tilknytning til arbeidslivet (fast eller midlertidig), bosted, etterspørsel etter arbeidskraft og opplevd nytteverdi av språkopplæring og praktisering. Personlige ressurser, som eksempelvis utdanning og engelskkunnskaper, er en annen faktor som har betydning for likheter og forskjeller mellom bransjene.

Dette prosjektet omfatter tre casestudier: ved et sykehjem i Oslo, et universitetsinstitutt og en byggeplass. Sistnevnte case (bygg) er foreløpig ikke gjennomført. I denne rapporten sammenfattes derfor tidligere kunnskap om språkutfordringer i denne bransjen.

Mer enn 40 prosent av de ansatte i Sykehjemsetaten i Oslo kommune har et annet morsmål enn norsk. I 2009 startet etaten en omfattende kompetansekartlegging, og fra 2010 har utenlandske arbeidstakere som er i pleie blitt pålagt å gå på språkkurs dersom norskkunnskapen ikke er god nok. Språkkursene er gratis og gjennomføres i arbeidstiden. De ansattes testes i etterkant for å dokumentere at språket er på riktig nivå. Språkkravene ble kritisert for å være for strenge, og ble redusert fra 2019.

En erfaring fra Sykehjemsetaten er at utenlandske ansatte ofte ikke snakker norsk utenfor arbeidsplassen. Språkkunnskapen taper seg derfor over tid. Ansatte ved sykehjemmet, både de med utenlandsk og norsk bakgrunn, er vant til å jobbe i et internasjonalisert miljø. Utfordringene går på usikkerhet på om beskjeder er oppfattet riktig, at kultur, uttrykksmåter og omgangsform er ulik og at språkproblemer kan være et ømtålig tema å ta opp med dem det gjelder. Det påpekes også at språkkompetanse er grunnleggende i møte med eldre, og spesielt i pleie av de som er demente.

Innenfor universitets- og høgskolesektoren er målsettingen å tiltrekke seg den best kvalifiserte arbeidskraften, uavhengig av landbakgrunn. De utenlandske vitenskapelig ansatte har både fast og midlertidig tilknytning til instituttet hvor intervjuene ble gjennomført. En av de største utfordringene er at en god del av undervisningen foregår på norsk. Det offisielle arbeidsspråket er norsk, inklusive administrasjon. Dette medfører en ekstra belastning for de som er norske (undervisning og administrative oppgaver). Samtidig er det få språkproblemer i det daglige. De fleste er vant til å kommunisere på engelsk.

Universitetet har bestemt at fast ansatte utenlandske arbeidstakere i løpet av tre år skal lære seg så godt norsk at de er i stand til å undervis. Det er uklart om det medfører konsekvenser dersom kravet ikke oppfylles. Motivasjonen for å lære norsk varierer, og er sterkest blant dem som har etablert seg med familie og har et langsiktig perspektiv på oppholdet i Norge. Flere av våre informanter mener at språk må høyere på agendaen, og at det trengs en bevisst politikk på dette området. Begrunnelsene er flere: nasjonal kompetanse innenfor faget, utvikling av norsk fagspråk og kvalitet på undervisningen.

I byggebransjen er det enkelt å få jobb - og fortsette i jobben – uten å lære norsk.  På mange arbeidsplasser er det for eksempel vanlig å dele opp arbeidstakerne etter nasjonalitet for å sikre kommunikasjon og hindre farlige situasjoner. Samtidig er det problematisk at mange utenlandske arbeidstakere ikke forstår informasjon om sikkerhetsregler og krav til verneutstyr. Manglende kommunikasjon fører også til misforståelser og feil i utførelsen av arbeidet. En undersøkelse viste at 40 prosent av verneombudene hadde vansker med å kommunisere med utenlandske arbeidstakere. Norske arbeidstakere irriterer seg over mangel på felles språk i større grad enn sine utenlandske kolleger. Tilknytning til arbeidsplassen (fast eller midlertidig) og framtidsutsikter har vist seg å ha størst betydning for motivasjonen for å lære norsk.