Kvalitet på asylintervju

Forutsetning for at en person anerkjennes som flyktning i Norge, er at vedkommende søker om beskyttelse ved ankomst til Norge. I den påfølgende asylprosessen er asylsøkeren pliktet til å opplyse sin sak så godt som mulig og å sannsynliggjøre sine anførsler (Ot.prp. nr.75 (2006-2007)). Utlendingsmyndighetene, på sin side, har plikt til å utrede saken før vedtaket om beskyttelse treffes, for å sikre at saken er så godt opplyst som mulig (Forvaltningsloven §17). Det betyr at myndighetene skal innhente tilstrekkelig pålitelig informasjon til at UDI kan vurdere om søkeren har krav på beskyttelse eller kan gis opphold på humanitært grunnlag. Det sentrale beviset i en asylsak er asylintervjuet (UNHCR, 2013).

Hvordan asylintervjuet gjennomføres, har derfor stor betydning for hva slags informasjon som kommer fram og om den vurderes som pålitelig. Tidligere forskning har vist hvordan ulike faktorer som bruk av intervjumetodikk (Walsh & Bull, 2010; Griffiths & Rachlew, 2018; Langballe mfl., 2010), forståelse for de rettslige forpliktelsene (Schjatvet, 2021) og det mellommenneskelige møtet (Risan & Madsen, 2019) påvirker kvaliteten i utredende avhør og intervju. Det finnes imidlertid ingen tidligere norske studier basert på direkte observasjon av hvordan ansatte i UDI gjennomfører asylintervjuene i praksis, der disse faktorene kan undersøkes empirisk.

UDI har lagt den utredende intervjumetoden til grunn for sine asylintervju. Formålet er å samle inn mest mulig relevant, pålitelig og nøyaktig informasjon. Den utredende intervjumetoden baserer seg på åpen informasjonssøking med alternative hypoteser og kjennskap til hukommelse og kognitive begrensninger (Jakobsson, 2014). Det benyttes åpne spørsmål, og informasjonen som framkommer kontrolleres mot tilgjengelige fakta. Asylintervjuet er mer komplekst enn et politiavhør og unikt i det henseendet at den utredende intervjumetoden skal brukes på tvers av kulturelle og språklige barrierer. Asylintervju krever nesten alltid en tolk, noe som vanskeliggjør kommunikasjonen, og intervjulederen må ha den nødvendige kulturelle kompetansen og landinformasjonen for å kunne foreta et godt intervju. Et viktig punkt i denne evalueringen var derfor også hvilke tilpasninger til asylsettingen man har gjort i bruken av den utredende intervjumetoden, og hvorvidt det er behov for ytterligere justeringer.

Oppdrag og forskningsdesign

Denne rapporten er resultatet av et prosjekt Fafo gjennomførte på oppdrag fra Utlendingsdirektoratet (UDI). Oppdraget var å undersøke hvorvidt UDIs gjennomføring av asylintervju holder tilstrekkelig kvalitet. Vi har operasjonalisert «tilstrekkelig kvalitet» ved å undersøke hvorvidt asylintervjuet oppfyller UDIs egne kvalitetskrav (UDI 2019-015V1), og hvorvidt UDIs kvalitetskrav er i tråd med anerkjente kvalitetsstandarder for utredende intervjumetode. Rapporten behandler derfor følgende problemstillinger:

1. Hvordan asylintervju gjennomføres i praksis og hvorvidt gjennomføringen er i tråd med UDIs egen kvalitetsstandard.
2. Hvorvidt UDIs kvalitetsstandarder lever opp til kvalitetsstandarden vi finner i forskningslitteraturen om den utredende intervjumetoden.
3. Hvilke måter å gjennomføre asylintervjuet på som bidrar til å innhente pålitelig, tilstrekkelig og relevant informasjon
4. I hvilken grad intervjurapporter er en god gjengivelse av asylintervjuet.
5. Hvordan de institusjonelle rammene rundt asylintervjuet preger gjennomføringen.

Datamaterialet består av 50 lydopptak av asylintervju og 20 intervjurapporter. Asylintervjuene ble gjennomført sent i 2020 og tidlig i 2021, rett før og etter at koronapandemien inntraff i Norge. Lydopptakene ble tilfeldig valgt, men halvparten skulle vært gjennomføres ved fysisk oppmøte og halvparten digitalt. I utvalget viste det seg at 24 av intervjuene ble gjennomført fysisk i UDI sine lokaler, mens 25 intervju ble gjennomført digitalt.

Det er foretatt en kvantitativ analyse av 49 lydopptak av asylintervju, der vi kodet hvorvidt den enkelte delen av hvert intervju gjennomføres i henhold til gjeldende kvalitetsstandard. Vi kodet blant annet type og antall spørsmål, empatiske uttrykk, aktiv lytting, uhensiktsmessig atferd og lengden på de ulike fasene, i tillegg til antall og type spørsmål per tema i intervjuet.

Ti av intervjuene ble analysert etter et spesialutviklet analyseverktøy, Griffiths Question Map, en metode der alle spørsmålene stilt i intervjuet framstilles grafisk i et kronologisk kart over hele intervjuet. Ved å gjennomgå en ferdig analyse, kan intervjuledere se mønsteret av spørsmål og tema som de eller andre, har brukt, og dermed identifisere styrker eller svakheter ved å sammenlikne med andre kart og/eller tilbakemelding om bedre strategier fra kollegaer.

19 intervju med medfølgende intervjurapporter ble analysert kvalitativt. Den kvalitative analysen ga mulighet til å beskrive i mer detalj hvordan intervjuet gjennomføres, men også hvordan samspillet mellom intervjuleder og asylsøker påvirker mengden og kvaliteten på informasjon som framkommer. For å vurdere kvaliteten på intervjurapportene, foretok vi en sammenstilling av lydopptakene med 19 av intervjurapporten. Vi undersøkte hva som gjøres skriftlig tilgengelig for videre saksbehandling og på hvilken måter informasjon eventuelt endres gjennom skriftliggjøringen.

Vi gjennomførte et gruppeintervju med saksbehandlere i UDI for å få innsikt i de institusjonelle rammene som preger gjennomføringen av asylintervjuet og en bedre forståelse av arbeidet i for- og etterkant av selve intervjue. 

Hovedfunn

Overordnet kan det fastslås at UDIs intervjumodell og kvalitetsstandard i all hovedsak lever opp til kvalitetsstandarden vi finner i forskningslitteraturen. UDIs metodegrunnlag er også i tråd med det som omtales som «best practise guidelines», utviklet av the European Union Asylum Agency (European Asylum Support Office, 2015). Det er derimot noen mindre punkter der kvalitetsstandarden avviker, eller er mindre detaljert, enn det vi finner i litteraturen. Kvalitetsstandard kan med fordel operasjonalisere bedre hva som legges i begrep som profesjonell holdning eller hvordan en objektiv og strategisk kartlegging av troverdighet skal gjennomføres. Forskningen og EUAAS intervjuguide understreker betydningen av evalueringen i etterkant av intervjuet. Det gjelder både evaluering av intervjuet og selvevaluering av intervjulederen. Viktigheten av denne delen i den utredende intervjumetoden begrunnes ved at systematisk evaluering bidrar til selvutvikling og sikrer at intervjulederen også over tid evner å inneha en profesjonell holdning, samtidig som hen kan ivareta egne behov. UDIs kvalitetsstandard beskriver flere aspekter som skal hensyntas i etterkant av asylintervjuet, men evaluering er ikke blant disse.

Mens selve metoden til asylintervjuet og kvalitetsstandarden holder internasjonalt nivå, har gjennomføringen av asylintervju potensial for forbedring. Generelt synes det å være stor uønsket variasjon i utførelsen mellom de beste og de dårligste intervjuene. ingen av intervjuene er bekymringsfullt dårlige, og vi finner ingen åpenbare uhensiktsmessige utsagn eller atferd hos intervjulederne. Ikke desto mindre finner vi store forskjeller mellom de beste og de dårligste intervjulederne. Gitt forskjellene i den intervjufaglige profesjonaliteten og hvordan intervjuene gjennomføres, må vi anta at ikke alle asylsøkere får like gode muligheter til å framlegge sine anførsler, ei heller vil alle asylsakene være like godt opplyste. Hvorvidt alle asylsøkere allikevel får en god nok mulighet til å fremlegge sine anførsler har vi ikke hatt mulighet til å vurdere, siden en slik vurdering vil avhenge av intervjuledernes vurderinger og utfallet av sakene, noe vi ikke har hatt innsyn i.

Et hovedfunn i datamaterialet vårt er stor variasjon i hvordan asylintervju gjennomføres i praksis. Vi finner variasjon i alle deler av asylintervjuet. Det er variasjon i tidsbruk, hvordan og hvor mange spørsmål som stilles, og i hvor stor grad intervjuleder framstår som empatisk. Det er variasjon i hvordan kontaktetableringen foregår, hvor detaljrik identitet som kartlegges, og det er stor variasjon i hvorvidt og hvordan den påkrevde informasjonen gis. Ikke all variasjon kan forstås som tegn på ulik kvalitet. Asylsøkerens bakgrunn, utdanning og grad av sårbarhet vil påvirke detaljrikdom og lengden på den frie forklaringen. Noe av variasjonen vil også kunne forklares med ulike informasjonsbehov intervjulederen har i de ulike sakene. Dette har ikke vært mulig å etterprøve, på grunn av mangel på innsyn i bakgrunnsdokumenter, vurderinger og utfall av sakene. Noe av variasjonen kan imidlertid knyttes til i intervjulederens evne til god kontaktetablering, å få fram utfyllende forklaringer gjennom riktig bruk av hensiktsmessige spørsmål og til variasjon i intervjulederens evne til å framstå som empatisk når asylsøkeren viser tydelige tegn på stress og ubehag.  Det er viktig å understreke at vi ikke finner tegn på at intervjuledere har opptrådt eller snakket på en uhensiktsmessig måte. Med dette kan vi fastslå at de aller fleste intervjuledere opptrer på en profesjonell måte. Til tross for at saksbehandlere peker på utfordringene knyttet til digital gjennomføring av intervjuet, finner vi få nevneverdige forskjeller i kvalitet mellom fysiske og digitale intervju.

Rapporten er organisert etter asylintervjuets ulike faser. Den innledende fasen, der trygge rammer skapes og kontakten mellom intervjuleder og asylsøker etableres, er en vesentlig premisslegger for det videre forløpet av asylintervjuet. Det synes det å være god kontakt mellom asylsøker og intervjuleder i mange tilfeller. Det er varme og empati i tonefallet, og noen klarer å være uformelle og avslappede i en ellers formell og alvorlig kontekst. Det gir et godt klima for å snakke. Betydningen av rolig tempo, sjekke ut om asylsøker forstår og har spørsmål, samtidig som det forklares på en tilpasset måte hva som skal skje gjennom dagen, synes vesentlig. Det brukes også mye tid på identitetsavklaring innledningsvis i intervjuet. Informasjon som fremkommer i politiregistreringen gjennomgås, og det blir mye korreksjon av feil i denne. Nedkorting av ID-avklaring, om det er å ta den i etterkant av intervjuet eller at det sørges for at det gjøres godt nok av PU eller andre, synes hensiktsmessig.

Informasjonsinnhentingsfasen består av den frie fortellingen, temasonderingen og håndtering av eventuell motstrid. Informasjonsinnhentingsfasen er den viktigste delen av intervjuet, og i de fleste tilfeller asylsøkers eneste mulighet til å fortelle sin historie og redegjøre for grunnen til at vedkommende søker asyl. At denne fasen fungerer best mulig både intervjuteknisk og med tanke på rammer, er vesentlig. Vi finner stor variasjon i hvordan intervjulederen tilrettelegger for den frie forklaringen. Noen intervjuledere er svært gode til å formidle formålet, informasjonsbehov og prosessen knyttet til den frie fortellingen, mens andre introduserer denne temadelen ganske overfladisk.

Når vi har analysert temasondering, altså hvordan intervjulederen undersøker fortellingens troverdighet og utforsker ulike tema fra den frie forklaringen nærmere, har vi fokusert på hvordan spørsmål stilles, hvordan og hvilke tema som følges opp, og hvorvidt og hvordan asylsøkernes frykt for forfølgelse ved retur utredes. Også i denne delen av intervjuet finner vi stor variasjon i lengde og antall spørsmål. Hvorvidt antall spørsmål er problematisk eller ikke, avhenger av hvor hensiktsmessige spørsmålene er. Gjennomgangen med GQM -metoden tydeliggjør betydningen av en god trakting under temasonderingen. Strategisk bruk av spørsmålstyper og en god trakting fører ikke bare til mer detaljrike forklaringer og utfyllende svar, men medvirker også til å minske behovet for mange spørsmål.

God og tilstrekkelig informasjon er vesentlig for å skape gode og trygge rammer og en felles forståelse av hva intervjuet går ut på. Dette vil ha betydning for hvordan den videre samtalen utvikler seg. Mens mange intervjuledere er gode til å gi den nødvendige informasjonen, er det stor variasjon i hvordan og hvor mye informasjon som gis i for- og i etterkant av asylintervjuene. Vi finner at de intervjuledere som kombinerer informasjon med kontaktetablering innledningsvis, og dermed bruker relativt lang tid på dette, evner å etablere god kontakt og trygge asylsøkeren. Der intervjulederen kun bruker noen få minutter til å gi samme informasjon, framstår slike intervju som like egnet til å skape trygge rammer for den videre samtaleprosessen. Å spare tid innledningsvis virker lite hensiktsmessig, dersom dette går på bekostning av tydelige rammer og trygge relasjoner. Når det gjelder informasjon som gis avslutningsvis, finner vi at informasjon ikke blir gitt, og intervjuledere tar seg mindre tid til å utdype og forklare. Tidsnød trekkes fram som en av de viktigste grunnene til dette. Veldig få asylsøkere i vårt datamateriale blir uoppfordret informert om muligheten til å få en kopi av rapporten. Ingen ble informert om at de også hadde rett til å få lydopptaket utlevert.

Et formål med asylintervjuet er å bidra til å identifisere sårbare asylsøkere. Ifølge retningslinjene skal det i den innledende fasen utredes hvorvidt det foreligger noen helsemessige eller andre typer sårbarhet som krever spesiell tilrettelegging av intervjuet. Dette gjøres i svært liten grad. Det brukes også svært lite tid avslutningsvis til å utrede helseutfordringer. For det meste spørres det langt mindre detaljert og forklarende enn det som framkommer i intervjurapporten. Dette er svært problematisk, i og med det i liten grad spørres etter traumatiske hendelser, vold, tortur og psykisk helse under temasondering (se kapittel 6). Det må derfor settes spørsmålstegn ved hvorvidt dagens intervjupraksis bidrar til å identifisere alle de sårbare gruppene blant asylsøkerne.

Når det gjelder kvaliteten på intervjurapportene og hvorvidt disse gjenspeiler asylintervjuene, kan vi fastslå at de fleste analyserte rapportene gir en presis gjengivelse av intervjuet. Det er gjennomgående et høyt detaljnivå, der i praksis alt asylsøkeren sier er nedskrevet. Derimot må det stilles spørsmål ved selve rapporteringsprosessen. En vesentlig utfordring er at intervjulederen skriver under hele samtalen

Med bakgrunn i forskningslitteraturen på hukommelse, og med utgangspunkt i forskningslitteraturen på den utredende intervjumetoden, stiller vi oss kritisk til dette. Vi anerkjenner intervjuledernes behov for notering underveis. Ikke desto mindre mener vi at problemstillingen trenger større oppmerksomhet, og såkalt utsatt protokollering bør etter vårt syn testes ut i UDI-sammenheng. Intervjuleder bør ikke skrive selv under selve intervjuet. Ikke bare er det tidkrevende, men det kan føre til en ubevisst vegring mot nye detaljer og faglig nysgjerrighet siden det gir intervjuleder merarbeid. Det er også risikabelt å bare be om opplysninger som er spesielle, eller som i seg selv gir grunnlag for beskyttelse. I minnet ligger disse opplysningene sammenvevd med alle andre mer dagligdagse opplysninger. Intervjuleder må derfor som utgangspunkt være i stand til å sortere informasjonen i etterkant og vurdere hva hen bør eller ikke bør skrive i rapporten.