Rundt halvparten av bosatte arbeidsinnvandrere fra Polen, Litauen, Latvia og Romania leier bolig. De som er på korttidsopphold, for eksempel pendlere, er som regel avhengig av innkvartering i regi av arbeidsgivere. Her avdekkes det ofte mangler og dårlige boforhold i overfylte leiligheter og slitne brakkerigger. Blant dem som har falt ut av arbeidsmarkedet og har fått sosiale problemer, er det risiko for rett og slett å mangle tak over hodet.
Disse problemene er spesielt synlige i de større byene. Samtidig er det store forskjeller mellom innvandrere og norsk-fødte på boligmarkedet, uavhengig av hvor sentralt man bor.
I Norge er det mest vanlig å eie sin egen bolig. Leiesektoren er begrenset, det meste er privat utleie, det er få profesjonelle aktører og det kommunale utleietilbudet er marginalt. Det kan være krevende å finne sin plass, spesielt når det er mangel på utleieboliger, mange som har behov for å leie bolig og betydelig vekst i leieprisene.
Fra myndighetenes side ses uforsvarlig innkvartering i regi av arbeidsgiver i sammenheng med annen arbeidslivskriminalitet. I regjeringens handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet fra 2022 heter det at det derfor er behov for en tydeliggjøring av hva som ligger i arbeidsmiljølovens krav til forsvarlig innkvartering.
- Hvordan slår økt press i utleiemarkedet ut for arbeidsinnvandrernes boligsituasjon?
- Hvordan slår dyrtid og økte leiepriser ut for denne gruppen?
- Hva er behovene hos de som er avhengig av arbeidsgivers innkvartering?
- Er det forhold i norsk boligpolitikk som forsterker utfordringene for arbeidsinnvandrerne?
- Hva kan gjøres for å sikre arbeidsinnvandrere på utleiemarkedet trygge boforhold?
- Er det behov for endringer i boligpolitikken for å sikre de som leier bolig en trygg bosituasjon?
