Sammendrag

I denne sluttrapporten presenterer Fafo og NIFU en felles evaluering av forsøket med vekslingsmodeller i fag- og yrkesopplæringen. Vekslingsmodell i fag- og yrkesopplæringen innebærer hyppigere pendling mellom skolebasert og bedriftsbasert opplæring sammenlignet med hovedmodellen (2+2-modellen). Det innebærer også at elevene går tidligere ut i bedrift og lære. Fra 2013 til 2018 har det pågått et todelt forsøksprosjekt med vekslingsmodell i flere fylker og innen ulike utdanningsprogram, det ene fra 2013–2017, og det andre fra 2014–2018. Fafo og NIFU har evaluert de prosjektene som har mottatt støtte fra Utdanningsdirektoratet.

Sentrale mål med evalueringen har vært å få kunnskap om hva som karakteriserer de forskjellige vekslingsmodellene, hvordan de har blitt implementert, samt konsekvenser for motivasjon, faglig utvikling og gjennomføring. Evalueringen har vært inndelt i tre faser; organisering og iverksetting, innhold og læring, samt resultater og forklaringer. Evalueringen har benyttet en rekke ulike metoder og datakilder, som kvalitative intervjuer med relevante aktører, analyse av prosjektledernes rapporteringer, bedriftssurvey og analyse av Lærlingundersøkelsen. Kjernen i prosjektet har imidlertid vært kvalitative case. Gjennom hele den fireårige evalueringsperioden har vi fulgt et utvalg på seks case i dybden for å få større forståelse for hvorfor utprøvingene forløper som de gjør og hvilke konsekvenser de får. Ettersom mange av forsøkene skjer innenfor helse- og oppvekstfag og byggfag, har vi fulgt to case hver i disse programmene: innen helse- og oppvekstfag i Hordaland og Oppland, og innen byggfag i Oslo og Sogn og Fjordane. Videre har vi fulgt utprøving av veksling i bilfag i Oslo, og service og samferdsel i Østfold.

Evalueringen viser at vekslingsmodellene i hovedsak har gitt god motivasjon og godt læringsutbytte for elevene som har deltatt. Elevene selv er svært fornøyde med å gå i veksling, og skolene er også gjennomgående positive i beskrivelsen av erfaringene med læringsutbytte og motivasjon i veksling. Mange lærebedrifter er også positive til vekslingsmodeller, særlig i byggfagene, men bedriftene, opplæringskontorene og kommunene (som arbeidsgivere i helse- og oppvekstfag) er mer delt i synet på utbyttet av modellen og hvorvidt den passer i deres fagområde. Gjennomføringen varierer mye mellom casene. Mens nesten de aller fleste gjennomfører vekslingsløpet i noen case, er det mange som slutter i andre case. Sluttårsakene varierer. Veksling passer likevel best for de elever som har gjort et valg av fag og yrke og er modne til å gå over til et voksent arbeidsmiljø. Gjennomføringstallene for alle prosjektene samlet er ufullstendige, men tyder på at gjennomføringen med fagbrev er like god eller bedre i vekslingsmodeller enn i 2+2-modellen.

Samarbeidet mellom aktører på skole- og arbeidslivssiden har blitt tettere som følge av vekslingsmodellutprøvingen, noe som må ses som en klar, positiv effekt av utprøvingen. Samtidig oppleves vekslingsmodell som en ressurskrevende opplæringsmodell. Veksling organiseres som oftest i tillegg til vanlig modell, ikke som en erstatning for denne, og dette krever mer planlegging, både mellom skole og bedrift og internt på skolen.

Utprøvingen av vekslingsmodeller har i stor grad blir preget av de ulike fagområdenes ulike opplæringstradisjoner. Vekslingsmodeller har preg av å representere en felles løsning, som så blir anvendt på svært ulike problemer i fagopplæringen i ulike fagområder forskjellige steder i landet.

For byggfagene er veksling en opplæringsmodell som samsvarer med fagenes opplæringstradisjon. Her blir veksling sett på som en mulighet for å produsere bedre fagarbeidere. Initiativet til veksling har til dels kommet fra næringen selv, men skolene har også vært aktive i å drive prosjektet framover, og i Sogn og Fjordanes tilfelle, vært den mest aktive aktøren. Elevene, skolene og bedriftene gir en til dels svært positiv beskrivelse av læringsutbyttet og motivasjonen til elevene som har gått i vekslingsløp. Fra bedriftsundersøkelsen ser vi særlig at bedriftene er positive til at elevene kommer i lære i løpet av det andre året. Noen av vekslingsprosjektene har imidlertid ikke blitt videreført, for Oslos del hovedsakelig som følge av for lav søkning. Det er rimelig å tolke dette ut fra særskilte forhold i Oslo, blant annet elevgrunnlaget.

I service og samferdsel har utprøving av vekslingsmodellen inngått som ett av flere tiltak for å styrke fag med svake læretradisjoner, både overfor arbeidslivet og overfor en elevgruppe uten klare formeninger om spesialisering. Vekslingsutprøvingen er preget av at man fra skolesiden forsøker å knytte tettere bånd til det lokale næringslivet og bygge fag gjennom dette. Det er en utfordring å etablere veksling i et fagområde der lærlingordningen som sådan er svakt forankret. De to skolenes erfaring med veksling er i hovedsak gode, men det samlede inntrykket er at veksling representerer en svært arbeidskrevende modell, ikke minst grunnet få lærebedrifter å spille på.

Helse- og oppvekstfagene er det utdanningsprogrammet det har vært klart flest utprøvinger innenfor. I tillegg til den generelle bakgrunnen for utprøving av veksling, hadde veksling her et særegent opphav i Meld. St. 13 (2011-2012), der veksling ble foreslått som et tiltak for å øke gjennomføringen mot fagbrev og derigjennom styrke rekrutteringen til helse- og oppvekstyrkene. I utprøvingen er det skolene som har vært pådrivere for vekslingsmodellen, mens kommunene har sagt seg villige til å samarbeide og bidra. Faglærerne fra skolen tar gjennom veksling på seg et ansvar for veiledning av vekslingselever også etter at de har gått ut i lære i bedrift. Dette skiller vekslingen både fra ordinær modell og fra vekslingsutprøvingene i andre fag, og må ses på bakgrunn av fagområdets lange skoletradisjon, der opplæringen blir organisert annerledes enn i de tradisjonelle lærefagene. Skolene er positive til veksling, og også mange av bedriftene, mens erfaringene på kommunesiden er noe mer blandet. Vekslingsmodellen oppleves som ressurskrevende, særlig når den drives parallelt med ordinær modell, men erfaringene blant aktørene har vært så vidt positive at vekslingen trolig vil kunne opprettholdes så lenge det er politisk støtte i kommunene til å ta inn vekslingslærlinger.

Innenfor bilfag har lærlingordningen tradisjonelt stått sterkt, men bransjen har på mange måter tilpasset seg 2+2-modellen. Det har ikke vært den samme misnøyen med sen læretid og sen faglig spesialisering her som i byggfagene og i håndverksfagene generelt. Initiativet til vekslingsutprøvingen i Oslo kom fra skolesiden. Vekslingen ble organisert gjennom opplæringskontorene og opplæringsringen. Elevene og skolene har i stor grad vært tilfredse med læringsutbyttet for deltakerne, mens vurderingen er mer blandet blant bedrifter og opplæringskontor. Vekslingslærlinger fører til noe merarbeid for bedriftene fordi vekslingslærlinger er i skolen deler av tiden, og dermed har en annet opplæringsmønster enn andre lærlinger. Fra høsten 2017 ble utprøvingen av vekslingsmodellen avsluttet i Oslo i den forstand at man ikke tok inn nye kull. Den direkte årsaken var at opplæringskontorene ikke ville garantere å holde av læreplasser til vekslingselever, noe som fikk skolen og kommunen til å si nei til videreføring av utprøvingen. Selv om vekslingsmodellen har fungert tilfredsstillende og elever og faglærere har vært godt fornøyde, representerte ikke modellen en løsning på noen spesielle problemer for arbeidslivssiden. Når en del av arbeidslivsaktørene da opplevde modellen som arbeidskrevende og etter hvert mindre arbeidslivsstyrt, var ikke interessen sterk nok til å opprettholde modellen.