Norske myndigheter har lenge arbeidet for å hindre tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. I den siste handlingsplanen er innsatsen utvidet til også å gjelde alvorlige begrensninger av unges frihet mer generelt. Har politikken og tiltakene på disse feltene vært basert på forskning? Det er temaet for denne rapporten. Rapporten gjennomgår den norske forskningen som er gjort på disse feltene, og nevner også relevant forskning fra andre land. I tillegg undersøker rapporten hvordan disse fenomenene har blitt forstått i offentligheten gjennom de siste tiårene, og hvordan myndighetenes tiltak har utviklet seg over tid.
Rapporten konkluderer med at politikken mot tvangsekteskap i stor grad har vært forskningsbasert, mens politikken mot kjønnslemlestelse ikke har vært det. Tiltakene mot tvangsekteskap har så langt vært konsentrert om forebygging og hjelpetiltak. Det er i tråd med hovedtendensen i forskningen, som har konsentrert seg om å forstå de unges situasjon og behov. Tiltakene mot kjønnslemlestelse har på sin side vært dimensjonert ut fra en antakelse om at omfanget kunne være stort, og at avskrekking og kontroll er nødvendig. Forskningen tyder imidlertid på at kjønnslemlestelse er lite utbredt i Norge.