Skip to main content
Tone Fløtten og Inger Lise Skog Hansen

Fra deltakelse til mestring

Evaluering av nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom

  • Fafo-rapport 2018:04
  • Fafo-rapport 2018:04

I denne rapporten presenteres resultatene fra evalueringen av Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom. Hovedkonklusjonen fra evalueringen er at det skjer mye godt arbeid i kommunene for å sikre inkludering av barn og unge i fritids- og ferieaktiviteter, og på alternative mestringsarenaer. Det er et bredt spekter av tiltak som tilbys, og kommunene mener at de i stor grad lykkes med å tilby tiltak som er åpne for alle, ikke-stigmatiserende og av god kvalitet. Kommunene som mottar tilskuddsmidler ser ut til å ha en noe større innsats, og lykkes noe bedre, enn kommuner uten tilskuddsmidler. Sammenliknet med tidligere evalueringer av tilskuddsmidler rettet mot fattige barn og unge, ser det dessuten ut til at kommunene er mer oppmerksomme på barnefattigdomsutfordringene enn tidligere, at de har et mer planmessig arbeid, at de oftere samarbeider med frivillige organisasjoner og at barnefattigdom oftere står på den politiske dagsordenen.

Sammendrag

I 2015 introduserte Solberg-regjeringen en strategi mot barnefattigdom der 64 ulike tiltak beskrives (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 2015). Ett av disse tiltakene er å videreføre og styrke den mest omfattende tilskuddsordningen på området, Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom, samt å gjennomføre en forskningsevaluering av ordningen (tiltak nr. 28).

Dette er rapporteringen fra evalueringen av tilskuddsordningen. Evalueringen har hatt tre overordnede problemstillinger:

  • I hvilken grad bidrar tilskuddsordningen til å bedre mulighetene for deltakelse på viktige sosiale arenaer for barn og unge berørt av fattigdomsproblemer?
  • Bidrar ordningen til et mer inkluderende fritidsmiljø?
  • Er tilskuddsordningen hensiktsmessig innrettet og ressurseffektivt forvaltet sett i lys av den samlede innsatsen mot barnefattigdom?

Evalueringen er basert på flere datakilder: En pilotstudie med dokumentstudier og kvalitative intervjuer med et utvalg nøkkelinformanter. En nettbasert survey til kommuner, organisasjoner og tiltaksansvarlige. Casestudier i kommuner og frivillige organisasjoner. To erfaringssamlinger i form av dagssamlinger med kommuner og frivillige organisasjoner som har mottatt tilskudd. Til sammen gir disse datakildene en rik informasjonstilgang, og det er godt samsvar mellom dem.

Kort om ordningen

Formålet med Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom er å motvirke og/eller dempe konsekvensene av fattigdom blant barn og ungdom. Det kan søkes om tilskudd til tiltak som medvirker til at flere barn og unge, uavhengig av foreldrenes inntekt og sosiale situasjon, kan delta på sentrale sosiale arenaer. Følgelig presiseres det i regelverket at tilbudene så langt som mulig skal ha lave eller ingen kostnader for deltakerne. I tillegg er det et mål at tiltakene bidrar til et mer inkluderende fritidsmiljø i kommunene.

Konkret støttes tiltak som bidrar til: 1) at barn og ungdom berørt av fattigdomsproblemer og deres familier kan delta i kultur- og fritidsaktiviteter, 2) at barn og ungdom berørt av fattigdomsproblemer og deres familier kan delta i ferieaktiviteter, og 3) deltakelse for barn og ungdom berørt av fattigdomsproblemer på alternative mestringsarenaer.

Målgruppen for tilskuddsordningen er barn og ungdom berørt av fattigdomsproblemer. Når tiltakene omfatter kultur-, fritids- og ferieaktiviteter, inngår også barnas familier i målgruppen. I regelverket for tilskuddsordningen presiseres det både i 2015 og 2016 at barn og unge med innvandrerbakgrunn, og barn og unge som vokser opp med foreldre med rusproblemer eller psykiske vansker, er prioriterte målgrupper.

Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom omfatter kommuner i hele landet og åtte utvalgte bydeler i Oslo. Offentlige instanser, frivillige organisasjoner og private aktører kan få støtte fra ordningen. I 2015, som er året denne evalueringen tar utgangspunkt i, fikk 93 kommuner og åtte bydeler tilskudd fra ordningen til ulike tiltak i kommunal, frivillig eller privat regi. I tillegg fikk 30 frivillige organisasjoner tilskudd via søknader sendt gjennom deres nasjonale ledd, til tiltak som inkluderte minst tre kommuner. Inkludert i ordningen er også fire tiltak i regi av frivillige organisasjoner som får øremerket støtte i statsbudsjettet. Tilskuddsbeløpet i 2015 var 119 millioner kroner til totalt 429 tiltak. I tillegg var 27,6 millioner øremerket til tiltak i regi av Blå kors, Røde Kors og Kirkens bymisjon.

Forvaltning av tilskuddsordningen er delegert fra Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) til Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Kommunene er sterkt involvert i forvaltningen av ordningen gjennom vurdering av alle søknader fra kommunale, frivillige og private aktører i deres kommune.

Hovedfunn

Hovedkonklusjonen fra evalueringen er at det skjer mye godt arbeid i kommunene for å sikre inkludering av barn og unge i fritids- og ferieaktiviteter, og på alternative mestringsarenaer. Det er et bredt spekter av tiltak som tilbys, og kommunene mener at de i stor grad lykkes med å tilby tiltak som er åpne for alle, ikke-stigmatiserende og av god kvalitet. Kommunene som mottar tilskuddsmidler ser ut til å ha en noe større innsats, og lykkes noe bedre, enn kommuner uten tilskuddsmidler. Sammenliknet med tidligere evalueringer av tilskuddsmidler rettet mot fattige barn og unge, ser det dessuten ut til at kommunene er mer oppmerksomme på barnefattigdomsutfordringene enn tidligere, at de har et mer planmessig arbeid, at de oftere samarbeider med frivillige organisasjoner og at barnefattigdom oftere står på den politiske dagsordenen.

Det finnes ikke noen oversikt over eksakt hvem og hvor mange barn som har deltatt i tiltak støttet av ordningen i 2015. Ut fra tiltakenes egne anslag over antall personer i målgruppen, består denne av 115 000 barn og unge (direktoratets saksbehandlingsfil). Selv om målgruppen for ordningen er barn og unge i lavinntektsfamilier, deltar barn og unge utenfor målgruppen i mange av tiltakene. Dette er en naturlig konsekvens av at tiltakene skal være åpne, inkluderende og ikke virke stigmatiserende.

Forvaltningen av ordningen

Bufdir er ansvarlig for forvaltningen av tilskuddsordningen. De utlyser tilskuddsordningen, tar imot alle søknader og gjør den endelige vurderingen. Kommuner som vil åpne for at det kommer søknader til tilskuddsordningen fra deres kommune (fra kommunale instanser, frivillige eller private aktører), må opprette en kontaktperson og blant annet fylle ut en egenerklæring, samt foreta en politisk og administrativ vurdering og prioritering av alle innkomne søknader som de får oversendt fra Bufdir.

For å forvalte ordningen er det avsatt tre årsverk i Bufdir. I tillegg kommer kostnader til støttesystemer samt ledelsesressurser. Vi har sammenliknet forvaltningskostnadene til denne ordningen med en sjablongmessig beregning av forvaltningskostnader til en rekke tilskuddsordninger, slik disse er presentert i rapporten til ekspertutvalget som har vurdert de statlige tilskuddsordningene til kommunene. I en slik sammenlikning framstår Bufdirs forvaltning av ordningen som effektiv.

Intervjuobjektene er fornøyd med kontakten med og oppfølgingen fra Bufdir. Mange framhever dessuten direktoratets grundige arbeid med søknadene som en vesentlig kvalitetssikring av kommunenes og organisasjonens arbeid. Flere informanter understreker at det er lett å henvende seg til Bufdir for å få veiledning eller svar på spørsmål. Responstiden er kort. De vi har intervjuet uttrykker ingen frustrasjon over ordningens regelverk, og kriteriene for tildeling oppfattes som tydelige.

Kommunene mener de har et fattigdomsproblem

Sammenliknet med tidligere studier, anerkjennes barnefattigdom nå i større grad som en kommunal utfordring. Det er noe ulike oppfatninger om hvor riktig eller nyttig det er å bruke barnefattigdomsbegrepet, blant annet fordi begrepet kan virke fremmedgjørende eller stigmatiserende, men det er enighet om at kommunene har utfordringer knyttet til at barn og unge vokser opp i familier med lavinntekt.

En liten, men dog viktig kommentar fra casestudier og erfaringssamlinger, er kritikken mot selve navnet på tilskuddsordningen. Ved å bruke fattigdomsbegrepet, kan tiltak som finansieres av ordningen oppfattes som stigmatiserende. Flere har tatt til orde for å endre tilskuddsordningens navn til noe mer nøytralt.

Rapporten viser at kommunene og de frivillige organisasjonene vurderer utfordringene knyttet til barnefattigdom som komplekse, og at lavinntekt er bare én dimensjon i barnas og ungdommenes utfordringsbilde. Kompleksiteten i barnefattigdommen understreker behovet for en samordnet og helhetlig innsats. Mange informanter har kommentert behovet for å følge opp både foreldre og barn, behovet for tett samordning av de kommunale tjenestene og behovet for et godt samarbeid mellom kommunen og frivillige organisasjoner.

Tilskuddsordningen treffer i stor grad de kommunene som har de største utfordringene, samtidig som den også omfatter kommuner hvor fattigdomstallene er relativt lave. I kommunene som mottok tilskudd i 2015, varierte andelen barn i lavinntektsfamilier mellom 5 og 33 prosent. I kommuner med lav fattigdomsandel kan det likevel være behov for en særskilt innsats overfor målgruppen. De kommunene som har de høyeste andelene barn i lavinntektsfamilier, mottar i snitt de høyeste tilskuddene.

Hva skal til for å lykkes i fattigdomsarbeidet?

Det kommunene vurderer som viktigst for å lykkes i arbeidet mot barnefattigdom, er tidlig innsats, utvikling av attraktive og varierte tiltak som barn og unge ønsker å delta i, og at man har generelle, ikke-stigmatiserende tiltak. Det er imidlertid et visst gap mellom hva kommunene mener er viktig i arbeidet mot barnefattigdom og hva de faktisk gjør. Særlig gjelder dette den tidlige innsatsen. Under 40 prosent av kommunene mener at de lykkes med tidlig innsats, mens 90 prosent av kommunene mener det er viktig. Forskjellen mellom ideal og realitet er mindre når det gjelder utvikling av ikke-stigmatiserende og attraktive tiltak.

Et stort flertall av kommunene mener at lokal politisk oppmerksomhet er viktig for å lykkes i arbeidet med barnefattigdom. Politisk og administrativ behandling i kommunen skaper oppmerksomhet, forankring og ikke minst kjennskap til aktiviteten på området. Tilskuddskommunene vurderer politisk oppmerksomhet som enda viktigere enn kommuner som ikke mottar tilskudd. Samtidig er det bare halvparten av tilskuddskommunene som mener at barnefattigdom faktisk er på den politiske dagsordenen i kommunene. I regelverket for 2018 har kravet om administrativ og politisk vurdering (og prioritering) blitt fjernet for kommuner hvor det kommer inn færre enn tre søknader om tilskudd. Effekten av denne endringen bør følges nøye.

Helhetlig og planmessig arbeid anses også som viktig. Mange kommuner framhever viktigheten av å basere arbeidet på konkrete kartlegginger. Ni av ti kommuner oppgir at de har forankret arbeidet mot barnefattigdom i planverket. Kommunene har i nokså liten grad forankret arbeidet i egne fattigdomsplaner eller handlingsplaner mot barnefattigdom, de har snarere forankret arbeidet i kommuneplanen eller mer overordnede temaplaner. Mye tyder på at det kommunale arbeidet mot barnefattigdom har blitt mer kunnskapsbasert. Sammenliknet med tidligere, er det en dobling av antall kommuner som kartlegger situasjonen.

Når vi ser på i hvilken grad kommunene mener de lykkes med å nå de idealene de setter for barnefattigdomsarbeidet, er det tydelig at tilskuddskommunene har kommet lenger enn de andre kommunene. De har oftere lyktes med å etablere ikke-stigmatiserende og åpne tilbud, de har oftere temaet på den politiske dagsordenen i kommunen, de har oftere forankret arbeidet i en plan og de samarbeider tettere med andre kommuner og sentrale myndigheter. Dette kan ses som en indikasjon på at tilskuddsordningen bidrar til et mer inkluderende fritidsmiljø i kommunene.

Evalueringen har vist at tilskuddsordningen er bredt forankret i kommunene, og det er mye tverretatlig samarbeid knyttet til kommunenes arbeid med ordningen. Tre av fire kommuner har etablert team av saksbehandlere fra flere områder for vurdering av søknader.

Syv av ti kommuner har behandling av kommunens vurdering og prioritering i politiske fora som politisk komité, formannskap, kommunestyre eller bydelsutvalg. I flere av casekommunene er politisk behandling en anledning for diskusjon og oppmerksomhet om innsatsen mot barnefattigdom.

Det er i liten grad lagt til rette for brukermedvirkning i behandlingsprosessene i kommunene. Kun tre av ti kommuner har for eksempel lagt til rette for høring i ungdomsråd. Den oftest nevnte forklaringen på manglende brukermedvirkning, er mangel på tid.

Knutepunktsfunksjonen

Fra 2016 skal kommuner som får midler gjennom tilskuddsordningen sørge for at de har en knutepunktsfunksjon. Knutepunktsfunksjonen skal prioritere oppsøkende arbeid mot familier som er vanskelige å nå, og sørge for at kommunene har god oversikt over alle relevante tiltak for målgruppen, både i kommunal og frivillig regi.

Ni av ti kommuner som svarte på surveyen har opprettet en slik knutepunktsfunksjon. Mange strever med å operasjonalisere hva knutepunktsfunksjonen skal gjøre. Det er særlig punktet om å ha en oppsøkende funksjon som flest mener det er vanskelig å innfri. Åtte av ti kommuner mener at knutepunktsfunksjonen sikrer at de som jobber med barnefattigdom har kjennskap til relevante tilbud på området. Halvparten mener det bidrar til bedre koordinering av innsatsen. En noe mindre andel mener den fungerer godt for å komme i kontakt med lavinntektsfamilier.

Knutepunkstfunksjonen kan ha en helt sentral rolle i å sikre at innsatsen for sosial inkludering av barn og unge samordnes. I regelverket for ordningen bør det tydeliggjøres ytterligere hva som er hensikten med knutepunktsfunksjonen, og særlig bør den oppsøkende dimensjonen operasjonaliseres mer spesifikt.

Frivillige aktører

De frivillige har etablert seg som sentrale bidragsytere i arbeidet mot barnefattigdom i kommunen. 43 prosent av tiltakene som får støtte fra tilskuddsordningen, er i frivillig regi. Det er langt mer samarbeid mellom kommune og frivillige organisasjoner i tilskuddskommunene enn i kommunene som ikke mottar tilskudd. Det er også mer samarbeid mellom kommunene og frivillige organisasjoner nå enn i 2009 (Nuland mfl. 2009).

Det at frivillige aktører for tiltak som omfatter målgruppen i tre eller flere kommuner nå kan søke midler direkte fra Bufdir, er en betydelig forenkling. Forenklingen fordrer imidlertid en innsats for å sikre at også disse tiltakene og tilbudene blir sett i sammenheng med øvrige tiltak i de kommunene hvor de utøves.

Kommunene og de frivillige organisasjonene framhever betydningen av samarbeid. De trenger å kjenne til hverandres tiltak, og rekruttering sikres best gjennom godt samarbeid og samordnet innsats. I de kvalitative intervjuene framhever offentlige og frivillige aktører sine komplementære roller.

For å sikre at også frivillige organisasjoner (og tiltak) som mottar støtte direkte er inkludert i det kommunale nettverket, bør det innarbeides i regelverket at frivillige organisasjoner som mottar støtte direkte til tiltak i tre eller flere kommuner skal orientere kommunens knutepunktsfunksjon om tiltaket. Dersom det er etablert et nettverk for alle aktører i innsatsen mot barnefattigdom, bør de delta i dette nettverket.

Fritidserklæringen fra 2016 forplikter frivillighet, stat og kommune til å bidra til at alle barn, uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon, skal få mulighet til å delta jevnlig i en organisert fritidsaktivitet. Kommunene kan anvende Fritidserklæringen som en overordnet paraply for samarbeid med frivillig sektor, idrettslag og foreninger.

Mange av informantene i casestudiene og erfaringssamlingene har framhevet problemene med å støtte deltakelse i ordinære fritidsaktiviteter og tilbud. Det bør utvikles modeller for å løse slike betalingsutfordringer. Kommunene, lag og foreninger må sammen tenke ut strategier for hvordan dette kan løses på en ikke-stigmatiserende måte. Bufdir bør legge til rette for erfaringsutveksling på området.

Mange rekrutteringsstrategier

Tilskuddsordningen når i stor grad de gruppene som ordningen er ment å prioritere, nemlig barn med innvandrer- og flyktningbakgrunn og barn og unge fra familier med rus- og/eller psykiske helseproblemer. Det er færre av tiltakene som er rettet mot barn og unge med nedsatt funksjonsevne.

Tiltakene benytter et svært bredt spekter av rekrutteringsstrategier for å nå målgruppen, og alle samarbeider med en eller flere aktører for å sikre rekruttering. Skoler og barnehager er den mest benyttede samarbeidspartneren i rekrutteringssammenheng. De fleste tiltakene vurderer at de har utviklet gode rekrutteringsstrategier for å nå sin utpekte målgruppe. Vi har ikke grunnlag for å vurdere om noen rekrutteringsstrategier er mer vellykket enn andre, men tre forhold blir ofte trukket fram i casestudiene og erfaringssamlingene: at tilbudene er gratis eller svært billige, at de som tilbyr en aktivitet er kjent for dem som skal delta, og at tiltaket samarbeider med tjenester og aktiviteter som har kontakt med barn og unge, og deres familier.

Selv om de fleste mener at de har gode rekrutteringsstrategier, er det kun halvparten som mener at de i stor grad lykkes med å nå barn og unge som er sterkest berørt av fattigdom. Det oppgis flere årsaker til at tiltakene ikke når ut til alle aktuelle i målgruppen, og situasjonen tilsier at det fortsatt er avgjørende å ha stor oppmerksomhet om rekruttering og strategier for å nå de barna som trenger det mest. Dette blir særlig viktig siden de tiltaksansvarlige gjennomgående vurderer tiltakene som svært nyttige for målgruppen.

Om tiltakene

Det er stor grad av kontinuitet i tiltak. Syv av ti tiltak i 2015 oppgis å være en videreføring fra tidligere år. Ni av ti tiltak som fikk støtte i 2015 har blitt videreført og fikk støtte også i 2017. Oversikten i rapporten viser et bredt spekter av type aktiviteter og tilbud som får støtte fra ordningen.

Tiltakene har ulike former for og ulik grad av medvirkning fra barn og unge i utvikling og drift av tiltak. En tredel av respondentene fra tiltakene mener at deltakerne i stor grad var med på å utforme tiltaket, mens halvparten mener de var det i noen grad.

Evalueringer av tiltakene har stor betydning for videreutviklingen av dem. Det er få tiltak som anvender skriftlige verktøy som spørreundersøkelser som del av evalueringer. Deltakerne blir oftest invitert til ulike former for muntlige tilbakemeldinger. Den mest vanlige evalueringsformen er internevaluering av tiltak fra ansatte, mens et lite mindretall har gjennomført eksterne evalueringer.

Noen av de forholdene som framheves som viktig for å utvikle tiltak og fremme deltakelse blant barn og unge, er:

  • at det tas utgangspunkt i arenaer og etablerte relasjoner til barn og unge for å utvikle relevante tiltak og senke terskelen for deltakelse
  • at de er åpne for alle, bredt innrettet og ikke stigmatiserer
  • at det er god kvalitet og attraktive tilbud
  • at det er etablert systemer for tilgang til utstyr for deltakelse
  • at også foreldrenes og familiens totale situasjon adresseres.

Utstyrsordninger er en viktig infrastruktur for at alle barn og unge skal kunne delta i ulike former for aktivitet.

Det er stor oppmerksomhet om å utvikle tiltak som ikke stigmatiserer målgruppen. Mange tiltak har som mål å senke terskelen for deltakelse i ordinære aktiviteter og tilbud, og mange tiltak er i utgangspunktet åpne for alle i en gitt aldersgruppe.

Det finnes også helt målrettede tiltak, kun for tilskuddsordningens målgruppe. Noen av disse kan karakteriseres som lavterskeltilbud. Kommunene og organisasjonene ser et klart behov for slike lavterskeltilbud, og ofte ses deltakelse i disse tiltakene som en vei over i deltakelse i ordinære fritidsaktiviteter. Man må være bevisst på balansen mellom når det skal etableres helt målrettede tiltak kun for målgruppen og når det er mulig å oppnå de samme effektene med åpne og inkluderende tiltak.

Ressursmobilisering hos det enkelte barn, ungdom eller hele familien, er sentralt. Det å utvikle egne ressurser og ferdigheter innenfor en aktivitet, kan bidra til bedre livskvalitet og mestring på andre områder i livet. Slik kan tiltak som i utgangspunktet kan karakteriseres som kompenserende, også være tiltak som bidrar til å bryte marginaliseringsprosesser.

I mange av tiltakene er hele familien med. Dette gjelder for eksempel i mange av ferietiltakene. Det som vurderes som positivt ved å ta med hele familien på ferie, er for eksempel at dette gir foreldre mulighet til å få mer kjennskap til hva slags aktiviteter de kan gjøre sammen med barna sine, og hvordan de kan følge dem opp.

Det framheves at tiltakene som tilbys må ha høy kvalitet, slik at både målgruppen og andre ønsker å delta, at det er kontinuitet i tiltakene, og at man samtidig fremmer utvikling og ikke minst stimulerer til samarbeid mellom frivillige og offentlige aktører.

Tverretatlig samarbeid

Det er mye tverretatlig samarbeid i innsatsen mot barnefattigdom i kommunene. Det er mer samarbeid i tilskuddskommunene enn i kommunene som ikke mottar tilskuddsmidler. Dette kan være en indikasjon på at kommunene som mottar tilskuddsmidler har en omfattende innsats på området, og følgelig også har mye samarbeid blant ulike etater. Selve innrettingen av tilskuddsordningen ser også ut til å virke som en katalysator og fremme tverretatlig samarbeid. Bedre tverretatlig samarbeid fører til bedre oversikt over målgruppen for tilskuddsordningen (sett fra ulike etater og aktører), og er også en kanal for å formidle informasjon om tilbudet og vil dermed bedre rekrutteringen. Det er mye samarbeid med ulike instanser også i tiltakene, og dette gjelder tiltak både i kommunal og frivillig regi. Hvem det samarbeidet med, styres til en viss grad av målgruppen for tiltaket, men også av om tiltaket er kommunalt eller frivillig.

Kommunene vurderer tilskuddsordningen som nyttig

Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom blir vurdert som svært nyttig av de som mottar midler. Mange mener at noen av de tiltakene og aktivitetene som er utviklet vil bli videreført dersom tilskuddet forsvinner, men ikke alle. En femtedel av respondentene i tilskuddskommunene tror de måtte ha lagt ned alle tiltakene som nå finansieres av ordningen dersom den legges ned. For mange utgjør ordningen en mulighet til å ha en mer omfattende innsats enn det som ellers ville vært gjennomførbart.

Et stort flertall mener ordningen bidrar til å skape et inkluderende fritidsmiljø i kommunen. Mange av barna og ungdommene som deltar i aktiviteter helt eller delvis finansiert av ordningen, ville ikke nødvendigvis vært inkludert dersom disse tiltakene ikke hadde vært der.

Selv om ordningen vurderes som nyttig, har kommuner og organisasjoner noen kritiske kommentarer. Tilskuddsansvarlige i kommunene er delt i sitt syn på om ordningen er for krevende byråkratisk. Noen mener at søknads- og rapporteringsprosessen er krevende, andre ikke. De fleste tiltaksansvarlige ser både søknadsprosess og rapportering som uproblematisk. Det at over halvparten av de tilskuddsansvarlige mener at de administrative oppgavene er for krevende, tilsier at temaet må tas på alvor.

Mange trekker fram ønsket om en treårig bevilgningsperiode som et virkemiddel for å bruke mindre tid på søknadsskriving og rapportering.

Den mest tydelige innvendingen mot forvaltningen av tilskuddsordningen, er at svarene på søknadene kommer for sent. At svar på søknadene kommer sent på våren, er særlig utfordrende for sommerferietiltakene. Også på dette punktet kan en omlegging til en treårig støtteordning bidra til bedring. I tillegg kan det vurderes om det er mulig å allokere noe mer ressurser til søknadsbehandlingen i direktoratet.

Organisering av tilskuddsordningen

Det finnes en rekke statlige støtteordninger til inkludering av utsatte barn og unge i kommunene. Mange tilskuddskommuner mottar flere typer statlige tilskudd og stønader innenfor et bredt definert område for sosial inkludering av sosialt utsatte barn og unge. De aller fleste kommunene oppgir at de ser disse tilskuddene i sammenheng med hverandre.

I surveyene, casestudiene og erfaringssamlingene har det framkommet synspunkter på den overordnede organiseringen av tilskuddsordningen. En god del (over to tredeler) av tilskuddsmottakerne mener at ordningen med fordel kunne vært slått sammen med andre tilskuddsordninger, mens et betydelig mindretall (ca en tredel) mener det hadde vært bedre med øremerkede midler til ferie- og fritidsaktiviteter for barn og unge i lavinntektsfamilier. Og 90 prosent mener altså at tilskuddet med fordel kan tildeles for tre år ad gangen.

I tillegg til å justere tilskuddsordningen for å imøtekomme kritikkpunktene som har kommet fram i evalueringen, har vi løftet fram tre alternative modeller for hvordan man kan støtte kommuners og organisasjoners arbeid med å styrke den sosiale inkluderingen av barn og unge fra lavinntektsfamilier. For det første kan flere tilskuddsordninger slås sammen til én ordning. Ved å lage en felles bevilgning for utviklingsarbeid knyttet til inkludering av barn og unge, kan satsingen bli enda mer kraftfull, og kommunene og organisasjonene kan konsentrere innsatsen. En opplagt ulempe ved en slik fellesordning er at det kan svekke konsentrasjonen om målgruppen til Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom.

 For det andre kan man utvikle en programsatsing innenfor området «utsatte barn og unge». Det allerede etablerte 0–24-samarbeidet er muligens i ferd med å bli en slik programsatsing (søknad om dette ligger i skrivende stund hos departementet til behandling), og Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom kunne innlemmes her.

For det tredje kan man utvikle en større statlig satsing for å ytterligere styrke arbeidet med å fremme sosial inkludering av sosialt utsatte barn og unge, og øremerke tilskudd til dette. Midler kan i tilfelle tildeles etter behov, slik at kommunene med de største inkluderingsutfordringene (beregnet etter et gitt kriteriesystem) får det største tilskuddet.

Uavhengig av form på videreføring av tilskuddsordningen, kan et tettere samarbeid med fylkesmannsembetene vurderes. Fylkesmannen har ansvar for oppfølging av en rekke statlige satsinger og ordninger overfor kommunene, og tilsynsansvar på flere områder. Fylkesmannsembetene har følgelig god kjennskap til kommunene i sitt fylke også når det gjelder situasjonen til sosialt utsatte barn og unge. Relatert til 0–24-samarbeidet har fylkesmannen fått i eksplisitt oppdrag å styrke det tverretatlige samarbeidet om utsatte barn og unge og deres familier i kommunene, og å bidra til å gjøre fritidserklæringen kjent i kommunene (Tildelingsbrev 2018, oppdrag 3.2.1.6.1 og 2). Fylkesmannen har også ansvar for å bidra til å styrke barneperspektiv i tjenestene og følge opp barnekonvensjonen.

I evalueringen er det vist at det er rom for økt innsats i kommunene for å forebygge og bekjempe barnefattigdom. Det er følgelig forbundet med sårbarhet å avslutte ordningen og overføre midlene til det generelle rammetilskuddet uten noen statlige tiltak for å sikre videre kommunal oppmerksomhet om den sosiale situasjonen til barn i lavinntektsfamilier. Det å videreføre driften som en tilskuddsordning, har opplagt fordeler når det gjelder å sikre denne oppmerksomheten.

Selv om evalueringen peker på svakheter og utfordringer ved dagens tilskuddsordning, er det viktig å huske at tilskuddene som bevilges oppfattes som svært nyttige av kommunene. Tilskuddsordningen gir et handlingsrom til å sikre en ekstra innsats, og den stimulerer til samarbeid og tiltaksinnovasjon.

  • Published: 16. February 2018
  • Ordering ID: 20653

Fafo researchers

Project

Commisioned by

  • The Norwegian Directorate for Children, Youth and Family Affairs