Det er lagt vekt på at verktøyene skal ha universell utforming, og det er mål at verktøyene tas i bruk av barnehager og skoler. Hvilke erfaringer har kommuneledere og ansatte i skoler og barnehager med implementering? Hvor er det behov for å videreutvikle og forbedre implementeringen? Rapporten redegjør for kommuners erfaringer i en tidlig fase av implementeringen, og peker på tre grupper barn hvor utforming og implementering av ressursen ikke ivaretar deres behov i tilstrekkelig grad. Dette er barn som ikke deltar i ordinær undervisning, barn som voksne på feilaktig grunnlag antar er utsatt for vold og overgrep, og samiske barn som har en egen versjon av de to verktøyene.
Samfunnet har ansvar for å beskytte sine borgere, spesielt barn og unge, mot vold og overgrep. Vold og overgrep er et alvorlig samfunnsproblem med store konsekvenser. Årsakene kan være sammensatte, og det kreves kontinuerlig innsats fra flere fagområder for å møte denne utfordringen. Dette stiller store krav til samordning av tjenester på tvers av nivåer og sektorer innenfor oppvekstfeltet.
De to digitale læringsressursene Snakkemedbarn.no og Jeg Vet skal bidra til gode samtaler med barn om vold og overgrep. Fafo gjennomførte i 2019-2023 en følgeevaluering av implementeringen av de to verktøyene. Vi har tidligere publisert tre delrapporter som tar for seg planlegging, implementering og bruk av de to læringsverktøyene (Weiss & Strand, 2021¸ Weiss mfl., 2022, Flatø mfl., 2022).
Dette er den fjerde og siste delrapporten fra følgeevalueringen av de to digitale læringsressursene Snakkemedbarn.no og Jeg Vet. Her setter vi søkelyset på det voldsforebyggende arbeidet i kommunene, nærmere sagt i skoler og barnehager. Vi tar altså et kommunalt perspektiv på implementeringen av verktøyene, og presenterer funn fra en kvalitativ studie fra tre case-kommuner som har tatt i bruk Jeg Vet og Snakkemedbarn.no.
Verktøyene er tenkt å ha en universell utforming og skal nå alle barn og unge, uavhengig av alder, etnisk bakgrunn og funksjonsevne. I denne rapporten undersøker vi utfordringer med å nå ut til alle barn med disse voldsforebyggende tiltakene. Hvordan foregår implementeringen av verktøyene ute i kommunene? Når man alle barn? Hvilke forhold fremmer en positiv implementering? Vi undersøker også erfaringer til ansatte i skoler og barnehager, altså i kommunal førstelinje, med bruken av Jeg Vet og Snakkemedbarn.no.
I kapittel 2 gjør vi rede for endringsteori som er det analytiske rammeverket for følgeevalueringen. Endringsteori er både en evalueringsmetode egnet til å forstå sammenhengen mellom årsak og virkning av et konkret tiltak, og et refleksjonsverktøy egnet til å bevisstgjøre egne, og andres, antakelser om hva slags endring man ønsker å oppnå ved et tiltak, og hvordan slik endring skal kunne realiseres. Basert på denne rapporten og vår tidligere forskning utarbeider vi en endringsteori for hver av de to læringsverktøyene og setter opp kortsiktige og langsiktige mål for virkningen, og hvordan utviklerne av verktøyene planla å oppnå disse. Et slik oppsett vil gjøre det mulig å utforske både hvorvidt eventuell manglende måloppnåelse kan tilskrives utformingen av verktøyene, idefeil, eller manglende bruk av verktøyene, implementeringsfeil.
Kapitlene 3–6 er basert på det kvalitative feltarbeidet. I kapittel 3 beskriver vi tre ulike implementeringstilnærminger som brukes i norske kommuner: top-down-tilnærming, bottom-up-tilnærming, og implementering gjennom økonomiske insentiver. Vi finner at alle de tre tilnærmingene har fordeler og ulemper.
En top-down-tilnærming gir ledelsesforankring i kommunen, noe vi anser som vesentlig for en vellykket implementering. At førstelinjeansatte, som lærere, ikke kan velge bort bruken av verktøyet sender et sterkt signal om kommunens prioritering i det voldsforebyggende arbeidet rettet mot barn. Det er imidlertid viktig også i en top-down-implementering å forankre denne hos de ansatte i førstelinja ved at de får eierskap til de verktøyene de skal ta i bruk.
Vi finner at en bottom-up-tilnærming kan være godt egnet for å starte implementeringsarbeidet i små kommuner. Kombinasjonen av små forhold og manglende stabilitet i ledelsen gir ildsjeler spillerom til å gjennomføre ønskede endringer. En slik tilnærming forutsetter, og er avhengig av, at enkeltpersoner engasjerer seg. Personavhengigheten, som er styrken i denne tilnærmingen, kan også gjøre implementering og bruk av verktøyene sårbar.
Den tredje tilnærmingen er basert på ekstern finansiering med tilskudd fra Bufdir til kommunen (BTI-tilskudd), og kombinerer elementer fra bottom-up og top-down-tilnærmingen. Den er forankret i den kommunale ledelsen, men arbeidet er delegert til en prosjektkoordinator som får oppdraget med å lede implementeringsarbeidet. Fordelene med denne tilnærmingen er at enkeltpersoner får det voldsforebyggende arbeidet i sin stillingsbeskrivelse, og at det er avsatt tid til å etablere rutiner og koordinere samhandling på tvers mellom virksomheter og nivåer i kommunen. Ulempen er at slike prosjekter ofte er tidsbegrenset, og for at implementering skal lykkes gjennom ekstern finansiering med tilskudd fra Bufdir forutsettes det at varige samarbeidsstrukturer etableres før prosjektperioden løper ut.
Følgeevalueringen har vist at det har vært krevende å få kommunene, og spesielt barnehager og skoler, til å ta i bruk de to læringsverktøyene Snakkemedbarn.no og Jeg Vet. I kapittel 4 beskriver vi noen forhold som fremmer en vellykket implementering. Vi finner at kommunestørrelse har betydning. Det er langt enklere å innføre denne typen verktøy i små kommuner. Samordning styrkes gjennom tette og personlige forhold til ansatte i andre institusjoner og sektorer.
Lederforankring er en annen faktor som påvirker implementering i kommunene på en positiv måte. Forankring i kommuneledelsen og hos rektorer og barnehageledere bør sikres fra starten, og prosessen bør følges opp kontinuerlig. Jeg Vet og Snakkemedbarn.no skiller seg fra annet voldsforebyggende arbeid i kommunen ved at verktøyene retter seg direkte mot ansatte i skoler og barnehager. Kommunene må derfor sikre at virksomhetsledere i skole og barnehager er involvert i kommunens overordnede voldsforebyggende arbeid.
Som vi også har vist i tidligere rapporter, krever en vellykket implementering god samordning og samarbeid på tvers av virksomhetene. Organisering av lokale nettverk er derfor avgjørende.
Tilstrekkelig tid og kontinuitet er andre faktorer som bidrar til en vellykket implementering. Tematikken rundt vold og overgrep har vært aktuell i mange år, men oppmerksomheten øker helst når enkeltpersoner møter situasjoner knyttet til problematikken. Å opprettholde engasjementet over tid er en utfordring, spesielt i skolen. Det er derfor nødvendig å etablere rutiner og kontinuitet gjennom årshjul, forpliktende avtaler og hyppige møter. Det er også vesentlig at virksomhetene setter av nok tid til opplæring og kunnskapsutveksling. Kvalitet i voldsforebyggende arbeid handler om å utvikle en kultur der det er naturlig å ta opp dette temaet og hvor det er kunnskap om hvordan det skal behandles.
I tidligere delrapporter har vi vist at de fleste brukere av Jeg Vet og Snakkemedbarn.no har vært fornøyd med verktøyene, selv om få kommuner har tatt i bruk verktøyene på en systematisk måte (Flatø mfl., 2022). I kapittel 5 beskriver vi hvordan lærere, barnehageansatte og andre ansatte i de tre case-kommunene har opplevd arbeidet i skole og barnehager med å forebygge vold og overgrep mot barn. Funnene i dette kapitlet supplerer og utdyper funnene fra spørreundersøkelsen til ledere og ansatte i skoler og barnehager fra i delrapport 3. Hensikten er å beskrive forhold og forutsetninger som er tett knyttet opp mot bruken av verktøyene og som derfor vil påvirke hvorvidt, og på hvilken måte, lærere og barnehageansatte får mulighet og evner til å bruke verktøyene, og forebygge vold og overgrep mot barn.
De ansatte bekrefter at (opplevd) manglende voldskompetanse er en viktig årsak til at voksne føler usikkerhet og ubehag ved å undervise om vold og overgrep og ved å snakke med barn ved mistanke om at de utsettes for vold eller overgrep. For å håndtere ubehaget og øke kompetansen, er det viktig med et kollegafellesskap der ansatte kan støtte hverandre. Stabilitet i personalgruppene og en felles forståelse for å håndtere temaet vold og overgrep er avgjørende.
Et godt samarbeid med foreldre trekkes fram som en annen viktig forutsetning til å lykkes med det voldsforebyggende arbeidet. Foreldre har i liten grad blitt inkludert eller hensyntatt i utviklingen av de to læringsverktøyene. Ikke desto mindre understreker lærere og barnehageansatte at et godt samarbeid med foreldrene er essensielt. Et slik samarbeid må etableres i «fredstid», altså før saker om vold og overgrep blir oppdaget. Ansatte understreket betydningen av god informasjon til foreldre deres arbeid mot vold og overgrep og ansvar og rutiner ved mistanke om vold og overgrep.
Snakkemedbarn.no og Jeg Vet har blitt utviklet som universelle læringsverktøy, som skal nå alle barn, uavhengig av alder, etnisitet eller funksjonsnivå. Kapittel 6 beskriver tre grupper av barn og unge som vi mener ikke i tilstrekkelig grad har blitt tatt hensyn. Dette er barn som av ulike årsaker ikke deltar i den ordinære undervisningen, barn som voksne på feilaktig grunnlag antar at er utsatt for vold og overgrep, og samiske barn.
Selv om utviklerne av Jeg Vet samarbeidet med Statped for å sikre den universelle utformingen finner man i implementeringsfasen en manglende bevisstgjøring av skoler og barnehager om universell utforming og hvordan Jeg Vet kan brukes opp mot barn som ikke deltar i ordinær undervisning. Den andre gruppen er barn som på feilaktig grunnlag anses å være utsatt for vold og overgrep. Dette er en utfordring som kunne ha blitt bedre håndtert av Snakkemedbarn.no, som er et verktøy designet for å hjelpe voksne med å identifisere og støtte voldsutsatte barn og unge. Imidlertid avdekker denne evalueringen svært lav eller manglende bevissthet rundt risikoen for feiltolkninger, både i spillteknologien og i kurslederkursene. Når det gjelder samiske barn, ser vi et stort forbedringsbehov. Ikke bare av de to læringsverktøyene, men av det voldsforebyggende arbeidet opp mot samiske barn i sin helhet. Evalueringen har avdekket begrensninger i barns samiske ordforråd om vold og overgrep, manglende tilpasning av læringsverktøy til kulturelle håndteringsmåter av vold, og mangel på kulturell kompetanse i hjelpeapparatet. For å oppnå effektive voldsforebyggende tiltak for samiske barn og unge, kreves det derfor betydelig innsats ut over oversettelse av verktøyene, med vekt på å forstå og tilpasse seg den samiske konteksten og kulturen.
Anbefalingene i denne rapporten omfatter utforming og implementering av ressursene, samt tilpasning av ressursene til samiske barn og unge.
- Utforme råd og veiledning som kan bevisstgjøre voksne brukere av Jeg Vet og Snakkemedbarn.no om risikoen knyttet til å ikke skille voldsutsatthet fra andre vansker som barn har, for eksempel nevrodiagnoser, ME eller traumer. Dette kan for eksempel gjøres gjennom:
- Utvikling av en avatar i Snakkemedbarn.no hvor hensikten er å konkludere med at barnet utviser en adferd som kan være lik et voldsutsatt barn, men hvor en annen årsak som dårlig tilrettelegging på skolen eller en nevrodiagnose forklarer barnets adferd.
- Informasjon på kurslederkurs og ressurssider til læringsverktøyene.
- Sikre at særlig Jeg Vet kan nå de barna som ikke deltar i ordinær undervisning, gjennom råd, veiledning og samarbeid med relevante aktører
- Videre arbeid med implementering av de to læringsressursene bør konsentrere seg om hvordan bruken forankres i førstelinja i kommunen, altså hos virksomhetsledere og ansatte.
- Kommunene bør i samarbeid med Bufdir etablere robuste rutiner og strukturer som sikrer at de kommunale virksomhetene kontinuerlig setter av tid til det voldsforebyggende arbeidet.
- Bufdir bør i samarbeid med kommunene og fylkeskommunene styrke arbeidet og sikre rutiner knyttet til foreldresamarbeid.
- Implementeringen av de to læringsverktøyene har ikke nådd ungdom. Videre implementeringsarbeid må derfor legge vekt på aldersgruppen 13-18 år. Dette fokuset gjelder hele implementeringskjeden og vil involvere Bufdir, RVTS, statsforvalterne, kommuner og fylkeskommuner. Det bør utarbeides planer for hvordan det kan være mulig å nå ut til fylkeskommuner og videregående skoler med det voldsforebyggende arbeidet.
- Bufdir bør innhente mer kunnskap om hvordan implementeringen av ressursene kan foregå i større kommuner og byer.
- Implementering av Jeg Vet og Snakkemedbarn.no bør skje som en del av et bredere voldsforebyggende arbeid sammen med den samiske befolkningen. Dette bør inkludere:
- Tiltak for å forbedre barns ordforråd og forståelse av vold og overgrep, for eksempel ved å tilgjengeliggjøre barne- og ungdomslitteratur om vold og overgrep på de samiske språkene
- Utvikle tiltak som kan bidra til å øke kulturkompetansen blant voksne som arbeider med samiske barn og unge.
- Det bør undersøkes hvorvidt læringsverktøyene, og det voldsforebyggende arbeidet generelt, når ut til barn og unge i andre minoritets- og urfolksgrupper.
