Det er per i dag registrert 68,5 millioner flyktninger rundt om i verden, hvorav 25,4 millioner av disse lever utenfor eget land. Siden den andre verdenskrig har flyktninger i stor grad blitt sett på som en gruppe som bør støttes ved å opprettholde deres grunnleggende behov, som tilgang til mat, husly, skole og helsetjenester, inntil de returnerer til sine hjemland. Slik støtte har primært blitt gitt gjennom FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i egne leire opprettet for flyktninger. Denne modellen har påført vertsland en uforholdsmessig stor byrde samtidig som internasjonale donorer har vært misfornøyde med måtte finansiere støtten over lang tid, noe som har blitt normalen når det gjelder flyktningsituasjoner.
Som en respons på denne situasjonen har det siden 1980-tallet vært gjort flere forsøk på å komme opp med alternative modeller som søker å kombinere humanitær støtte til flytninger med mer langsiktige utviklingsmål, både for flytningers selvopprettholdelse samt for økonomisk utvikling i vertslandene.
Tilgang til arbeidsmarkedet blir sett på som det viktigste i de fleste slike modeller.
Prosjektet «Refugees for Development» har som mål å komme opp med ny kunnskap som kan være med på å videreutvikle politikk og programmer som sikrer de humanitære behovene til flyktninger samtidig som de bidrar til langsiktig utvikling i vertslandene.
Prosjektet utforsker og sammenligner erfaringer fra tre ulike initiativer med dette som mål:
- Programmet «Jordan Compact» som har som mål å gi arbeid til 200 000 syrere i utvalgte sektorer i Jordan samtidig som landet får tilgang til internasjonale importmarkeder for det som produseres i disse sektorene
- Programmet «Jobs Compact» i Etiopia hvor flyktninger får tilgang til arbeid i nyopprettede industriparker og dermed kan bidra til landets industrialisering
- Ugandas lov fra 2006 som blant annet gir flyktninger rett til å ta arbeid og å bosette seg fritt i landet.
