Yrkesfaglige utdanninger skal være relevante for det arbeidslivet de retter seg mot. Det betyr at innholdet i utdanningene må endres over tid når arbeidsoppgavene i yrkene og jobbene de kvalifiserer til, endrer seg, f.eks. som følge av ny teknologi. Gjør de ikke det, vil de gradvis tape sin relevans. Men det kan også argumenteres for at yrkesfaglige utdanninger ikke bare skal respondere på arbeidslivets kortsiktige, uttrykte behov, men også gi elever og lærlinger et bredt spekter av kunnskaper og ferdigheter som kan komme til nytte i arbeidslivet, enten nå eller i framtiden.
Komparativ studie: En internasjonal sammenligning
Fafo og University of Warwick har skrevet en komparativ rapport om hvilke endringer som skjer over tid i yrkesfaglige utdanninger på videregående nivå. Vi sammenligner hvordan innholdet i yrkesutdanningene i bestemte fag har endret seg i England, Tyskland, Østerrike, Norge, Korea og Italia over en 20-årsperiode. Rapporten bygger på landrapporter skrevet av samarbeidende universiteter og forskningsinstitusjoner innenfor det Horizon Europe-støttede prosjektet Skills2Capabilities. Vi har analysert fagene industrimekaniker, helsearbeider, logistikk og ventilasjonstekniker.
Forskjeller i endringstempo mellom land
Det er store forskjeller mellom land i hvor ofte og hvor mye innholdet i yrkesutdanningene endres. Noen land har systemer som responderer svært raskt på endringer i arbeidslivet, med hyppige endringer av læreplanene, mens andre land har systemer som er langsommere, gjerne med mindre detaljerte læreplaner. I en viss grad er tregheten tilsiktet i de sistnevnte landene: læreplanene for yrkesfaglige utdanninger er i mange land blitt mer åpne og generelle enn før. Dette gir en fleksibilitet til å tilpasse opplæringen i den enkelte skole og lærebedrift. Det gir også en fleksibilitet over tid i den forstand at opplæringen kan endres uten at læreplanen endres vesentlig. Land som Norge, Tyskland og Østerrike har alle en slik innebygget «treghet» i systemet. Disse landene har også yrkesutdanninger, som gir en bred kompetansebase, og som hviler på en forståelse av et yrke i arbeidslivet. Østerrike har i tillegg gjort et grep med innføring av moduler, det vil si oppdeling av opplæringen i basismoduler, hovedmoduler og spesialiseringsmoduler, hvor spesialisering kan skje innenfor rammene av en bredere yrkeskvalifikasjon.
Fordeler og ulemper ved ulike systemer
Andre land har et langt høyere endringstempo i sine yrkesutdanninger. England er et eksempel i vår studie. Yrkesutdanningene i slike land tilpasser seg raskt signaler om endrede kompetansebehov i arbeidslivet. Også dette er tilsiktet og gjenspeiler et ønske om et responsivt utdanningssystem, selv om følgene i det engelske systemet nok er et mer fragmentert system enn opprinnelig tenkt. Endringene av innholdet i fag skjer gjennom en svært desentralisert prosess for endring av fag, der grupper av bedrifter går sammen i «trail-blazer»-groups for å foreslå nye utdanninger og endringer av utdanninger. Disse gruppene oppstår på initiativ fra bedriftene og godkjennes av et offentlig organ (IfATE).
Ulempen med det engelske systemet er at endringstakten blir for høy, både i systemet som helhet og i det enkelte fag. I tillegg kan utdanningene bli for rettet mot kortsiktige behov. Ulempen med systemet i Norge, Tyskland og Østerrike er at endringer kan gå for sakte og svekke relevansen av fagene. Det er nyanser mellom de tre landene. Arbeidslivets parter har en sterkere rolle i Tyskland og delvis Østerrike enn i Norge. Likevel krever systemene i alle disse landene en grad av konsensus mellom bedriftene, mellom arbeidslivets parter og mellom partene og utdanningsmyndighetene, for å få til endringer. Derfor endrer utdanningene seg langsommere. Logistikkfaget er et eksempel på et fag som i flere av landene har endret seg lite. I Tyskland har ikke læreplanen endret seg siden 2003, med tilsynelatende negative konsekvenser for relevansen av faget. I andre fag lykkes imidlertid disse systemene med å få til viktige endringer av innholdet i fagene, f.eks. når det gjelder industrimekanikerfaget i Tyskland. Økt fleksibilitet over tid gjennom mer generelle læreplaner og mer modularisering/spesialisering, avlaster som nevnt også behovet for hyppige læreplanendringer i disse landene (selv om det ikke var formålet).
Yrkesutdanninger i Italia og Korea
Italia har et stats- eller utdanningsstyrt system for sine nasjonale yrkesutdanninger og et mer komplekst system for de regionale yrkesutdanningene. I helsearbeiderfeltet har det vært tatt initiativ for å endre utdanningen, men man har i liten grad lyktes med å oppnå endringer i innholdet av utdanningen over tid. I logistikkfeltet ble det i 2011 opprettet en ny logistikkutdanning som gis på regionalt nivå, samtidig som skolene har et visst handlingsrom innenfor gjeldende læreplan. Korea har gjennomgått store endringer i sitt yrkesutdanningssystem de seneste tyve årene. Her har de nasjonale myndighetene gjennom det såkalte NCS-systemet (National Competency Standards) laget et slags «kart» eller klassifikasjonsrammeverk oppå et komplekst yrkesutdanningssystem for å forsøke å strukturere det bedre. Samtidig eksisterer det også et system med nasjonale tekniske kvalifikasjoner (NTQ), som bare er delvis er koordinert med NCS-systemet. Det har skjedd endringer i innholdet i utdanningene i de utvalgte arbeidsfeltene, men disse er ikke alltid koblet til kvalifikasjonene som er etterspurt i arbeidsfeltene. Bedriftene og arbeidslivspartene har gjennomgående hatt relativt liten innflytelse på endringer av utdanningene i Korea (og delvis i Italia), i motsetning til i de øvrige landene i studien.
Uventede funn på fag- og yrkesnivå
Sammenligningene på fag- og yrkesnivå avdekker tydelige forskjeller mellom yrkene med til dels uventede resultater. I industrimekanikerfaget ser vi mange av de samme endringene i inkorporering av ny teknologi i faget både i England og Tyskland, selv om de har helt ulike systemer for endring av fag. I England ser man ut til å ha vært i stand til både å implementere nye teknologier og opprettholde en viss stabilitet i fagets kjerneinnhold til tross for de mange endringene i det generelle VET-systemet. I andre fag som helsearbeiderfaget går endringene av utdanningene i ulike retninger i de ulike landene til tross for at alle landene står overfor de samme demografiske endringene som legger press på helse- og omsorgssektoren. Systemet på nasjonalt nivå legger klare føringer, men avgjør ikke hva som skjer på fag- og yrkesnivå, det bestemmes av hvordan aktørene bruker handlingsrommet innenfor det enkelte system. En viktig faktor her er om bedriftene og partene klarer å bli enige om hva faget bør inneholde.
