Insentiver, barrierer og veier videre

Dette er utdanningstilbud som begge gis i regi av Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo og med støtte over statsbudsjettet. Ambisjonen i prosjektet har vært å finne ut hva som er gode insentiver for å delta og hva som eventuelt hindrer deltakelse – for slik å øke bredden i deltakelsen til å omfatte flere tros- og livssynssamfunn. Vi finner at dialog og medvirkning er sentrale suksessfaktorer ved kurstilbudet til religiøse ledere. Kurset framstår som noe mange kjenner eierskap til og rekruttering er et kollektivt anliggende i flere tros- og livssynssamfunn. Samtidig identifiserer vi barrierer som har gjort at enkelte ikke benytter tilbudet. Disse er knyttet til praktiske forhold, men også til relevans, innhold og innretning. Mastertilbudet er ikke som kurstilbudet i samme grad noe tros- og livssynssamfunn har et eierforhold til, og deltakelse synes mest å være resultat av individuelle beslutninger. Vi gir avslutningsvis anbefalinger og råd om veier videre for utdanningstilbudene.

Denne rapporten handler om to utdanningstilbud rettet mot religiøse ledere i Norge på tvers av tro og livssyn. De gis begge på Det teologiske Fakultet ved Universitetet i Oslo. Utdanningstilbudene er kurset «Å være religiøs leder i det norske samfunnet» og masterprogrammet Lederskap, etikk og samtalepraksis (LES). Kurstilbudet gis til religiøse ledere i Norge, med hovedvekt på religiøse ledere som har minoritetsbakgrunn og/eller tilhører en minoritet på tros- og livssynsfeltet. Det gis på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet og har eksistert siden 2007. Masterprogrammet LES ble til i 2019 og er et ordinært mastertilbud på linje med andre slike tilbud ved Det teologiske fakultet. Det ble i likhet med kurstilbudet til religiøse ledere realisert etter et politisk initiativ i integreringspolitikken der det ble gitt et tillegg i bevilgningen fra myndighetene til Universitetet i Oslo.

Problemstillingene i rapporten er konsentrert om å identifisere barrierer som kan bidra til at religiøse ledere ikke deltar i kurstilbudet, og hva som skal til for at LES-mastergraden kan bli et alternativ for enda flere. Kurstilbudet til religiøse ledere har hatt god deltakelse helt siden oppstarten. Vår ambisjon har vært å undersøke hvordan deltakelsen eventuelt kan utvides til å omfatte enda flere tros- og livssynssamfunn. Datagrunnlaget består av dokumentanalyse, samt av kvalitative intervjuer – både gruppebaserte og individuelle – med ledere og representanter for ulike tros- og livssynssamfunn.

Kurstilbudet for religiøse ledere ble til gjennom et intensivt utredningsarbeid i direktoratregi og på Det teologiske fakultet. Dette skjedde i nært samarbeid med tros- og livssynsamfunn. Disse har seinere vært sentrale i rekrutteringen til kurset og i referansegruppen. Vår tolkning er at det eksisterer et eierforhold til kurset i flere tros- og livssynsamfunn, og deltakelse initieres gjennom kollektivt arbeid. Dialog og medvirkning framstår som sentrale suksessfaktorer også ved selve kurstilbudet. Flere tidligere deltakere beskriver dialog mellom deltakere på tvers av tros- og livssynsbakgrunn som det viktigste elementet ved kurset: Deltakerne lærer gjennom samtale, blir kjent på tvers av trossamfunn og bygger relasjoner som muliggjør videre samarbeid. Begrepet «uenighetsfellesskap» framstår dekkende for det de tar med seg: Man lærer å være uenig samtidig som man respekterer hverandre. Mange tidligere deltakere driver derfor aktiv rekruttering i egne miljøer, og kurset framstår som en arena som styrker det interreligiøse feltet i Norge.

Samtidig identifiserer vi flere barrierer som gjør at noen religiøse ledere og noen miljøer har blitt stående på utsiden av kurset. Enkelte barrierer er praktiske og administrative: Informasjonsmangel gjør at mulige deltakere ikke kjenner til tilbudet. Geografisk avstand og krav om fysisk oppmøte hemmer deltakelse fra utenfor Oslo. Tidspress og forpliktelser overfor familie eller jobb kan gjøre det vanskelig å delta for personer som ikke er fulltidsansatte som religiøse ledere. Språk er en tydelig praktisk barriere for enkelte grupper, særlig for religiøse ledere som er hentet fra utlandet for kortere perioder og som ikke behersker norsk godt.

Andre barrierer handler om opplevd relevans av kurset for eget tro- og livssynssamfunn, herunder også hvordan deltakere oppfatter innholdet i kurset basert på markedsføringen av det. Begrepet «utenlandsk bakgrunn», slik det anvendes i kursbeskrivelsen som kjennetegn ved målgruppen for kurset, oppleves av flere informanter som ekskluderende eller misvisende. Videre er det stor variasjon i hva som oppfattes som en «religiøs leder». I mange trossamfunn er det fortsatt bare de åndelige eller rituelle lederne som anses som aktuelle for kurset, selv om lekfolk kan ha viktige lederfunksjoner i trossamfunnet. Og livssynssamfunn kjenner seg i alle fall ikke hjemme i begrepet religiøs leder.

Andre barrierer skyldes opplevelser av innholdet. Enkelte har opplevd kurset som «ovenfra og ned». Dette gjelder spesielt for informanter med minoritetsbakgrunn som er oppvokst i Norge, og som kanskje har erfaringer med å bli mistenkeliggjort fra andre arenaer. De etterlyser et kursinnhold som i større grad løfter dem fram som ressurser for det norske samfunnet. I tillegg identifiseres en bredere skepsis i deler av feltet mot tiltak initiert eller finansiert av myndigheter; noen tolker slike tiltak som et uttrykk for kontroll eller normativ påvirkning, noe som kan redusere viljen til å delta.

Mastertilbudet LES ble utformet først og fremst gjennom faglig basert utredningsarbeid i departementet og på Det teologiske fakultet. Tros- og livssynssamfunn var ikke så nært involvert som i utarbeidelsen av kurstilbudet til religiøse ledere. Vi finner dermed heller ikke det samme eieforholdet til og kunnskapen om dette utdanningstilbudet i tros- og livssynssamfunn. Å delta framstår som en individuell beslutning, ikke som uttrykk for kollektivt arbeid i tros- og livssynssamfunn. LES kvalifiserer til arbeid innen tros- og livssynsbetjening på tvers av livssyn, men arbeidsmarkedet for slike stillinger er foreløpig begrenset og strukturert av historiske ordninger hvor Den norske kirke fortsatt dominerer.

På bakgrunn av funnene avslutter vi med sju anbefalinger. Vi anbefaler sterkt at det frivillige og dialogiske aspektet ved kurset for religiøse ledere blir opprettholdt og kommunisert ut enda tydeligere. Videre anbefaler vi å stryke formuleringen om at kurset retter seg mot religiøse ledere med «utenlandsk bakgrunn». Vi anbefaler også å vurdere tiltak som regionalt tilpassede kurs, eller kortere tolkede tilbud for religiøse ledere som ikke behersker norsk. Mens noen av anbefalingene kan innføres i dagens kurs og med dagens finansiering, er det andre anbefalinger som vil kreve en styrket finansiering fra myndighetene.

Vi gir også råd om at det gis mer informasjon til tros- og livssynssamfunn om masterutdanningen i Lederskap, etikk og samtalepraksis og at muligheten for å kunne ta enkeltemner kommuniseres enda tydeligere. Det er, som det kommuniseres i enkelte intervjuer, ikke så enkelt å få ledere som allerede har en master til å starte på en masterutdanning til.